Gå til hovedinnhold

Tex og Turgenjev: En sjokkert lesers bekjennelser


Ivan Turgenjev har jo havnet litt i skyggen av Tolstoj og Dostojevskij. Han har jo det. Men er det fortjent? Ingenlunde! Som produsent av vakker prosa er han uovertruffen, og han kjenner begrensningens kunst, både hva gjelder patos og ordrikdom, i motsetning til sine mer berømte samtidige. 

Faust er en kortroman fra 1855 der Turgenjev utforsker skjønnlitteraturens betydning for den menneskelige eksistens. Her blir vi kjent med den verdensvante Pavel, som under et besøk hos en fjern slektning på landet gjenopptar kontakten med en kvinne han næret varme følelser for som ung mann. Kvinnen det er snakk om, er nå gift med en gammel bekjent av vår venn. Derfor er selvfølgelig romantikk out of the question, eller det er i hvert fall planen. Vera, som hun heter, er en belest kvinne med forkjærlighet for naturvitenskap, men hun har et besynderlig karaktertrekk: hun har aldri lest et skjønnlitterært verk. Dette skyldes hverken tilfeldigheter eller interesser, det er en overbevisning hun har overtatt fra sin nå avdøde mor. 

Kort fortalt handler historien om at vår mann begynner å lese Goethes «Faust» for Vera, noe som vekker ukjente følelser i den unge kvinnen. Ja, Goethes sublime diktning fyller et tomrom i hennes eksistens i den grad at hun blir et helt menneske, med alt hva det innebærer av følelser...

Fortellingen speiler Goethe ikke bare i motiv, men også i oppbygning. Turgenjevs Faust er fortalt i form av brev, akkurat som Den unge Werthers lidelser, og både tematikk og handling ligger temmelig tett opp til Goethes romantiske bestseller. Jeg skal ikke si noe om slutten, utover at det finnes paralleller. Uansett, dette er en fabelaktig liten bok av en stor forfatter i dialog med et par av tysk diktnings fremste verker. Utgaven jeg har lest er oversatt til norsk på glitrende vis av Erling Sande. Anbefales! 

OK, nok om russisk 1800-tallslitteratur. Nå er det på tide med noen ord om den siste utgaven av Tex Willer, altså nr. 659. 

«Bowens andre liv» er første del av en historie skrevet av Pasquale Ruju (som stod bak den fremragende «Wolfman» fra i fjor) og tegnet av Gianluca Acciarino. Historien omhandler en forhenværende revolvermann som har tatt seg ærlig arbeid som pengetransporteskorte og forsøker å leve som en respektabel borger i San Fransisco. Tex og Kit er innom byen da de oppdager at uhederlige mennesker har planer om å forgripe seg på den offentlige moral. Vi møter de to kvinnelige motpolene som ofte dukker opp i slike historier, det kjærlige og huslige koneemnet og den svikefulle og hevngjerrige femme fatale samt en hel rekke kriminelle elementer. 

Noe av det jeg liker med Tex, er at selv om hovedpersonene er statiske, nærmest overmenneskelige forbryterjegere, er det handlingen og bipersonene som står i fokus. For tighte plot og troverdige karakterer er ingen mangelvare i disse tegneseriene. Jaget etter stadige forandringer i konseptet og illusorisk karakterutvikling, som vi ofte ser i kommersielle amerikanske serier, er det lite av her. 

Acciarinos tegninger er ved første øyekast uspektakulære, men de er solide og smakfulle og forteller historien på en effektiv måte. Han utmerker seg ikke med detaljrikdom, stiliserte figurer eller spennende skraveringer, men har en realistisk tegnestil der eleganse og klarhet er viktigere enn personlig særpreg. Acciarino tusjer med pensel, noe som resulterer i en litt rufsete, variert strek med mye liv. Dvel litt ved tegningene, så vil du finne mye fint her. 

Dette er del én av to, så hvordan det ender får vi ikke vite før i neste nummer. Det skal i hver fall jeg lese, for dette synes jeg var en spennende historie.


Ivan Turgenjev: Faust
Solum, 2014

Tex Willer nr. 659: «Bowens andre liv» 
av Pasquale Ruju og Gianluca Acciarino
Egmont, 2019

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib