Gå til hovedinnhold

Tex og Turgenjev: En sjokkert lesers bekjennelser


Ivan Turgenjev har jo havnet litt i skyggen av Tolstoj og Dostojevskij. Han har jo det. Men er det fortjent? Ingenlunde! Som produsent av vakker prosa er han uovertruffen, og han kjenner begrensningens kunst, både hva gjelder patos og ordrikdom, i motsetning til sine mer berømte samtidige. 

Faust er en kortroman fra 1855 der Turgenjev utforsker skjønnlitteraturens betydning for den menneskelige eksistens. Her blir vi kjent med den verdensvante Pavel, som under et besøk hos en fjern slektning på landet gjenopptar kontakten med en kvinne han næret varme følelser for som ung mann. Kvinnen det er snakk om, er nå gift med en gammel bekjent av vår venn. Derfor er selvfølgelig romantikk out of the question, eller det er i hvert fall planen. Vera, som hun heter, er en belest kvinne med forkjærlighet for naturvitenskap, men hun har et besynderlig karaktertrekk: hun har aldri lest et skjønnlitterært verk. Dette skyldes hverken tilfeldigheter eller interesser, det er en overbevisning hun har overtatt fra sin nå avdøde mor. 

Kort fortalt handler historien om at vår mann begynner å lese Goethes «Faust» for Vera, noe som vekker ukjente følelser i den unge kvinnen. Ja, Goethes sublime diktning fyller et tomrom i hennes eksistens i den grad at hun blir et helt menneske, med alt hva det innebærer av følelser...

Fortellingen speiler Goethe ikke bare i motiv, men også i oppbygning. Turgenjevs Faust er fortalt i form av brev, akkurat som Den unge Werthers lidelser, og både tematikk og handling ligger temmelig tett opp til Goethes romantiske bestseller. Jeg skal ikke si noe om slutten, utover at det finnes paralleller. Uansett, dette er en fabelaktig liten bok av en stor forfatter i dialog med et par av tysk diktnings fremste verker. Utgaven jeg har lest er oversatt til norsk på glitrende vis av Erling Sande. Anbefales! 

OK, nok om russisk 1800-tallslitteratur. Nå er det på tide med noen ord om den siste utgaven av Tex Willer, altså nr. 659. 

«Bowens andre liv» er første del av en historie skrevet av Pasquale Ruju (som stod bak den fremragende «Wolfman» fra i fjor) og tegnet av Gianluca Acciarino. Historien omhandler en forhenværende revolvermann som har tatt seg ærlig arbeid som pengetransporteskorte og forsøker å leve som en respektabel borger i San Fransisco. Tex og Kit er innom byen da de oppdager at uhederlige mennesker har planer om å forgripe seg på den offentlige moral. Vi møter de to kvinnelige motpolene som ofte dukker opp i slike historier, det kjærlige og huslige koneemnet og den svikefulle og hevngjerrige femme fatale samt en hel rekke kriminelle elementer. 

Noe av det jeg liker med Tex, er at selv om hovedpersonene er statiske, nærmest overmenneskelige forbryterjegere, er det handlingen og bipersonene som står i fokus. For tighte plot og troverdige karakterer er ingen mangelvare i disse tegneseriene. Jaget etter stadige forandringer i konseptet og illusorisk karakterutvikling, som vi ofte ser i kommersielle amerikanske serier, er det lite av her. 

Acciarinos tegninger er ved første øyekast uspektakulære, men de er solide og smakfulle og forteller historien på en effektiv måte. Han utmerker seg ikke med detaljrikdom, stiliserte figurer eller spennende skraveringer, men har en realistisk tegnestil der eleganse og klarhet er viktigere enn personlig særpreg. Acciarino tusjer med pensel, noe som resulterer i en litt rufsete, variert strek med mye liv. Dvel litt ved tegningene, så vil du finne mye fint her. 

Dette er del én av to, så hvordan det ender får vi ikke vite før i neste nummer. Det skal i hver fall jeg lese, for dette synes jeg var en spennende historie.


Ivan Turgenjev: Faust
Solum, 2014

Tex Willer nr. 659: «Bowens andre liv» 
av Pasquale Ruju og Gianluca Acciarino
Egmont, 2019

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H