Gå til hovedinnhold

Tex og Turgenjev: En sjokkert lesers bekjennelser


Ivan Turgenjev har jo havnet litt i skyggen av Tolstoj og Dostojevskij. Han har jo det. Men er det fortjent? Ingenlunde! Som produsent av vakker prosa er han uovertruffen, og han kjenner begrensningens kunst, både hva gjelder patos og ordrikdom, i motsetning til sine mer berømte samtidige. 

Faust er en kortroman fra 1855 der Turgenjev utforsker skjønnlitteraturens betydning for den menneskelige eksistens. Her blir vi kjent med den verdensvante Pavel, som under et besøk hos en fjern slektning på landet gjenopptar kontakten med en kvinne han næret varme følelser for som ung mann. Kvinnen det er snakk om, er nå gift med en gammel bekjent av vår venn. Derfor er selvfølgelig romantikk out of the question, eller det er i hvert fall planen. Vera, som hun heter, er en belest kvinne med forkjærlighet for naturvitenskap, men hun har et besynderlig karaktertrekk: hun har aldri lest et skjønnlitterært verk. Dette skyldes hverken tilfeldigheter eller interesser, det er en overbevisning hun har overtatt fra sin nå avdøde mor. 

Kort fortalt handler historien om at vår mann begynner å lese Goethes «Faust» for Vera, noe som vekker ukjente følelser i den unge kvinnen. Ja, Goethes sublime diktning fyller et tomrom i hennes eksistens i den grad at hun blir et helt menneske, med alt hva det innebærer av følelser...

Fortellingen speiler Goethe ikke bare i motiv, men også i oppbygning. Turgenjevs Faust er fortalt i form av brev, akkurat som Den unge Werthers lidelser, og både tematikk og handling ligger temmelig tett opp til Goethes romantiske bestseller. Jeg skal ikke si noe om slutten, utover at det finnes paralleller. Uansett, dette er en fabelaktig liten bok av en stor forfatter i dialog med et par av tysk diktnings fremste verker. Utgaven jeg har lest er oversatt til norsk på glitrende vis av Erling Sande. Anbefales! 

OK, nok om russisk 1800-tallslitteratur. Nå er det på tide med noen ord om den siste utgaven av Tex Willer, altså nr. 659. 

«Bowens andre liv» er første del av en historie skrevet av Pasquale Ruju (som stod bak den fremragende «Wolfman» fra i fjor) og tegnet av Gianluca Acciarino. Historien omhandler en forhenværende revolvermann som har tatt seg ærlig arbeid som pengetransporteskorte og forsøker å leve som en respektabel borger i San Fransisco. Tex og Kit er innom byen da de oppdager at uhederlige mennesker har planer om å forgripe seg på den offentlige moral. Vi møter de to kvinnelige motpolene som ofte dukker opp i slike historier, det kjærlige og huslige koneemnet og den svikefulle og hevngjerrige femme fatale samt en hel rekke kriminelle elementer. 

Noe av det jeg liker med Tex, er at selv om hovedpersonene er statiske, nærmest overmenneskelige forbryterjegere, er det handlingen og bipersonene som står i fokus. For tighte plot og troverdige karakterer er ingen mangelvare i disse tegneseriene. Jaget etter stadige forandringer i konseptet og illusorisk karakterutvikling, som vi ofte ser i kommersielle amerikanske serier, er det lite av her. 

Acciarinos tegninger er ved første øyekast uspektakulære, men de er solide og smakfulle og forteller historien på en effektiv måte. Han utmerker seg ikke med detaljrikdom, stiliserte figurer eller spennende skraveringer, men har en realistisk tegnestil der eleganse og klarhet er viktigere enn personlig særpreg. Acciarino tusjer med pensel, noe som resulterer i en litt rufsete, variert strek med mye liv. Dvel litt ved tegningene, så vil du finne mye fint her. 

Dette er del én av to, så hvordan det ender får vi ikke vite før i neste nummer. Det skal i hver fall jeg lese, for dette synes jeg var en spennende historie.


Ivan Turgenjev: Faust
Solum, 2014

Tex Willer nr. 659: «Bowens andre liv» 
av Pasquale Ruju og Gianluca Acciarino
Egmont, 2019

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika