Ivan Turgenjev har jo havnet litt i skyggen av Tolstoj og Dostojevskij. Han har jo det. Men er det fortjent? Ingenlunde! Som produsent av vakker prosa er han uovertruffen, og han kjenner begrensningens kunst, både hva gjelder patos og ordrikdom, i motsetning til sine mer berømte samtidige.
Faust er en kortroman fra 1855 der Turgenjev utforsker skjønnlitteraturens betydning for den menneskelige eksistens. Her blir vi kjent med den verdensvante Pavel, som under et besøk hos en fjern slektning på landet gjenopptar kontakten med en kvinne han næret varme følelser for som ung mann. Kvinnen det er snakk om, er nå gift med en gammel bekjent av vår venn. Derfor er selvfølgelig romantikk out of the question, eller det er i hvert fall planen. Vera, som hun heter, er en belest kvinne med forkjærlighet for naturvitenskap, men hun har et besynderlig karaktertrekk: hun har aldri lest et skjønnlitterært verk. Dette skyldes hverken tilfeldigheter eller interesser, det er en overbevisning hun har overtatt fra sin nå avdøde mor.
Kort fortalt handler historien om at vår mann begynner å lese Goethes «Faust» for Vera, noe som vekker ukjente følelser i den unge kvinnen. Ja, Goethes sublime diktning fyller et tomrom i hennes eksistens i den grad at hun blir et helt menneske, med alt hva det innebærer av følelser...
Fortellingen speiler Goethe ikke bare i motiv, men også i oppbygning. Turgenjevs Faust er fortalt i form av brev, akkurat som Den unge Werthers lidelser, og både tematikk og handling ligger temmelig tett opp til Goethes romantiske bestseller. Jeg skal ikke si noe om slutten, utover at det finnes paralleller. Uansett, dette er en fabelaktig liten bok av en stor forfatter i dialog med et par av tysk diktnings fremste verker. Utgaven jeg har lest er oversatt til norsk på glitrende vis av Erling Sande. Anbefales!
OK, nok om russisk 1800-tallslitteratur. Nå er det på tide med noen ord om den siste utgaven av Tex Willer, altså nr. 659.
«Bowens andre liv» er første del av en historie skrevet av Pasquale Ruju (som stod bak den fremragende «Wolfman» fra i fjor) og tegnet av Gianluca Acciarino. Historien omhandler en forhenværende revolvermann som har tatt seg ærlig arbeid som pengetransporteskorte og forsøker å leve som en respektabel borger i San Fransisco. Tex og Kit er innom byen da de oppdager at uhederlige mennesker har planer om å forgripe seg på den offentlige moral. Vi møter de to kvinnelige motpolene som ofte dukker opp i slike historier, det kjærlige og huslige koneemnet og den svikefulle og hevngjerrige femme fatale samt en hel rekke kriminelle elementer.
Noe av det jeg liker med Tex, er at selv om hovedpersonene er statiske, nærmest overmenneskelige forbryterjegere, er det handlingen og bipersonene som står i fokus. For tighte plot og troverdige karakterer er ingen mangelvare i disse tegneseriene. Jaget etter stadige forandringer i konseptet og illusorisk karakterutvikling, som vi ofte ser i kommersielle amerikanske serier, er det lite av her.
Acciarinos tegninger er ved første øyekast uspektakulære, men de er solide og smakfulle og forteller historien på en effektiv måte. Han utmerker seg ikke med detaljrikdom, stiliserte figurer eller spennende skraveringer, men har en realistisk tegnestil der eleganse og klarhet er viktigere enn personlig særpreg. Acciarino tusjer med pensel, noe som resulterer i en litt rufsete, variert strek med mye liv. Dvel litt ved tegningene, så vil du finne mye fint her.
Dette er del én av to, så hvordan det ender får vi ikke vite før i neste nummer. Det skal i hver fall jeg lese, for dette synes jeg var en spennende historie.
Ivan Turgenjev: Faust
Solum, 2014
Tex Willer nr. 659: «Bowens andre liv»
av Pasquale Ruju og Gianluca Acciarino
Egmont, 2019
Gøy dette. 🙂
SvarSlett