Gå til hovedinnhold

Tex og Turgenjev: En sjokkert lesers bekjennelser


Ivan Turgenjev har jo havnet litt i skyggen av Tolstoj og Dostojevskij. Han har jo det. Men er det fortjent? Ingenlunde! Som produsent av vakker prosa er han uovertruffen, og han kjenner begrensningens kunst, både hva gjelder patos og ordrikdom, i motsetning til sine mer berømte samtidige. 

Faust er en kortroman fra 1855 der Turgenjev utforsker skjønnlitteraturens betydning for den menneskelige eksistens. Her blir vi kjent med den verdensvante Pavel, som under et besøk hos en fjern slektning på landet gjenopptar kontakten med en kvinne han næret varme følelser for som ung mann. Kvinnen det er snakk om, er nå gift med en gammel bekjent av vår venn. Derfor er selvfølgelig romantikk out of the question, eller det er i hvert fall planen. Vera, som hun heter, er en belest kvinne med forkjærlighet for naturvitenskap, men hun har et besynderlig karaktertrekk: hun har aldri lest et skjønnlitterært verk. Dette skyldes hverken tilfeldigheter eller interesser, det er en overbevisning hun har overtatt fra sin nå avdøde mor. 

Kort fortalt handler historien om at vår mann begynner å lese Goethes «Faust» for Vera, noe som vekker ukjente følelser i den unge kvinnen. Ja, Goethes sublime diktning fyller et tomrom i hennes eksistens i den grad at hun blir et helt menneske, med alt hva det innebærer av følelser...

Fortellingen speiler Goethe ikke bare i motiv, men også i oppbygning. Turgenjevs Faust er fortalt i form av brev, akkurat som Den unge Werthers lidelser, og både tematikk og handling ligger temmelig tett opp til Goethes romantiske bestseller. Jeg skal ikke si noe om slutten, utover at det finnes paralleller. Uansett, dette er en fabelaktig liten bok av en stor forfatter i dialog med et par av tysk diktnings fremste verker. Utgaven jeg har lest er oversatt til norsk på glitrende vis av Erling Sande. Anbefales! 

OK, nok om russisk 1800-tallslitteratur. Nå er det på tide med noen ord om den siste utgaven av Tex Willer, altså nr. 659. 

«Bowens andre liv» er første del av en historie skrevet av Pasquale Ruju (som stod bak den fremragende «Wolfman» fra i fjor) og tegnet av Gianluca Acciarino. Historien omhandler en forhenværende revolvermann som har tatt seg ærlig arbeid som pengetransporteskorte og forsøker å leve som en respektabel borger i San Fransisco. Tex og Kit er innom byen da de oppdager at uhederlige mennesker har planer om å forgripe seg på den offentlige moral. Vi møter de to kvinnelige motpolene som ofte dukker opp i slike historier, det kjærlige og huslige koneemnet og den svikefulle og hevngjerrige femme fatale samt en hel rekke kriminelle elementer. 

Noe av det jeg liker med Tex, er at selv om hovedpersonene er statiske, nærmest overmenneskelige forbryterjegere, er det handlingen og bipersonene som står i fokus. For tighte plot og troverdige karakterer er ingen mangelvare i disse tegneseriene. Jaget etter stadige forandringer i konseptet og illusorisk karakterutvikling, som vi ofte ser i kommersielle amerikanske serier, er det lite av her. 

Acciarinos tegninger er ved første øyekast uspektakulære, men de er solide og smakfulle og forteller historien på en effektiv måte. Han utmerker seg ikke med detaljrikdom, stiliserte figurer eller spennende skraveringer, men har en realistisk tegnestil der eleganse og klarhet er viktigere enn personlig særpreg. Acciarino tusjer med pensel, noe som resulterer i en litt rufsete, variert strek med mye liv. Dvel litt ved tegningene, så vil du finne mye fint her. 

Dette er del én av to, så hvordan det ender får vi ikke vite før i neste nummer. Det skal i hver fall jeg lese, for dette synes jeg var en spennende historie.


Ivan Turgenjev: Faust
Solum, 2014

Tex Willer nr. 659: «Bowens andre liv» 
av Pasquale Ruju og Gianluca Acciarino
Egmont, 2019

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n