Oktober nærmer slutten, og nå som bots- og bededag er her, er det på tide med en ny spørsmålsrunde. Denne gang er det redaksjonsmedlem S. Dalberg som står for svarene.
Hva synes du om Taylor Swift? Og om den nye ‘stilen’ hennes?
Jeg liker Taylor Swift godt. Hun lager feiende flott musikk, og ser bra ut. Jeg liker at hun har et bevisst forhold til bekledning.
Hvis du måtte velge mellom god helse og mye penger, hva ville du valgt?
Jeg ville nok valgt mye penger. Da kunne jeg kjøpt meg god helse - i tillegg til de materielle goder jeg måtte ønske meg.
Hvilken versjon av «Empty Rooms» liker du best?
(«Empty Rooms» er altså en sang av Gary Moore.) Jeg liker nok best versjonen på «Victims of the Future», kanakje særlig på grunn av bassen. «Run For Cover»-versjonen er litt kjedeligere og
kanskje litt for polert.»
Tror du Donald Trump kommer til å bli gjenvalgt?
Ja, det tror jeg.
Kan du si litt om noen nylige kulturopplevelser som ikke overveldet deg?
Ja, det kan jeg. Det svake hjerte er en fortelling av Fjodor Dostojevskij fra 1848 som begynner lystig nok og ender trist, og da mener jeg virkelig trist. Vi følger to gode venner som jobber som skrivere ved et uidentifisert kanselli i St Petersburg. Den troskyldige Vasja har akkurat forlovet seg med sin kjære Lisenka, og hans bestevenn, Arkádij er fra seg av lykke.
Begge hovedpersonene er utpreget emosjonelle og nærmest karikert i sin sentimentalitet. Jeg må innrømme at det er vanskelig å tro på noen av karakterene her, med de uhorvelige mengder
vennekapserklæringer, entusiasme og tårer som det hele tiden pøses på med. Mer interessant er problemene Vasja etterhvert begynner å stri med. Han har nemlig et arbeidsoppdrag på si som, i kombinasjon med kjærligheten og lojalitetsbånd, driver ham fra forstanden. I bakgrunnen lurer maktstrukturer inet fastlåst sosialt system og livegenskapet, som ved midten av 1800-tallet fortsatt var en levende institusjon i det russiske samfunnet.
Personlig synes jeg boken ikke var spesielt imponerende, selv om den for så vidt har et godt plot og en virkelig rystende avslutning. Dostojevskij gjør også noen merkelige valg. I et par passasjer dukker det opp en fortellerstemme som ikke identifiseres nærmere, og som sågar refererer til seg selv som «jeg». Dette er litt forstyrrende. Kanskje jeg skjønner hva Dostojevskij mener hvis jeg leser boken en gang til? Men det har jeg ingen planer om å gjøre. Oversettelsen er ved Geir Kjetsaa, som også har skrevet et forord. (Solum, 1980)
Offbeats er en krimtegneserie av John Ward og Giles Crawford utgitt nå tidligere i år. Ifølge presseskrivet utspiller handlingen seg i New York på 1950-tallet, men det er ingenting i selve serien som tyder på det. Forlaget markedsfører serien som «Tintin møter Tarantino», men det gir ingen mening.
Crawford bruker en litt slurvete fransk-belgisk-inspirert tegnestil som er ganske iøynefallende i en amerikansk kontekst. Han etterstreber klarhet snarere enn realisme eller dynamikk, og det er jo noe jeg skulle ønske flere amerikanske serietegnere hadde gjort.
Dessverre er litt for mange scener uklare likevel, men det handler egentlig mer om manuskriptet enn om tegningenes kvalitet. For selv om dette på overflaten nesten kan minne om bande dessinée, er manuset umiskjennelig amerikansk. Altså på en dårlig måte.
Fraværet av eksposisjon og indre monolog - dette er jo «gammeldagse» virkemidler, må vite - gjør nemlig at leseropplevelsen blir preget av gjetting og hodekløing. Når det meste av informasjonen holdes tilbake, blir det vanskelig både å følge handlingen og forstå seg på og føle med karakterene. Hovedpersonene her er en blond mann med en ullen bakgrunn og en svart kjeltring som spiller trompet. Det er egentlig alt leseren får vite. Skurkene er korrupte politifolk og organiserte kriminelle. Dette er lat historiefortelling. Selv om serien ser bra ut, styr unna! (Antarctic Press, 2019)
Takk til Plante80, noraerbest1981, nuclearkiller78, Frida Jensen og BloodWulfKill for interessante spørsmål. Det er bare å sende inn flere!
Kommentarer
Legg inn en kommentar