Gå til hovedinnhold

Spørsmålsrunde: Bots- og bededag spesial!


Oktober nærmer slutten, og nå som bots- og bededag er her, er det på tide med en ny spørsmålsrunde. Denne gang er det redaksjonsmedlem S. Dalberg som står for svarene.

Hva synes du om Taylor Swift? Og om den nye ‘stilen’ hennes?

Jeg liker Taylor Swift godt. Hun lager feiende flott musikk, og ser bra ut. Jeg liker at hun har et bevisst forhold til bekledning.

Hvis du måtte velge mellom god helse og mye penger, hva ville du valgt?

Jeg ville nok valgt mye penger. Da kunne jeg kjøpt meg god helse - i tillegg til de materielle goder jeg måtte ønske meg.

Hvilken versjon av «Empty Rooms» liker du best?

(«Empty Rooms» er altså en sang av Gary Moore.) Jeg liker nok best versjonen på «Victims of the Future», kanakje særlig på grunn av bassen. «Run For Cover»-versjonen er litt kjedeligere og 
kanskje litt for polert.»

Tror du Donald Trump kommer til å bli gjenvalgt?

Ja, det tror jeg.

Kan du si litt om noen nylige kulturopplevelser som ikke overveldet deg?

Ja, det kan jeg. Det svake hjerte er en fortelling av Fjodor Dostojevskij fra 1848 som begynner lystig nok og ender trist, og da mener jeg virkelig trist. Vi følger to gode venner som jobber som skrivere ved et uidentifisert kanselli i St Petersburg. Den troskyldige Vasja har akkurat forlovet seg med sin kjære Lisenka, og hans bestevenn, Arkádij er fra seg av lykke. 

Begge hovedpersonene er utpreget emosjonelle og nærmest karikert i sin sentimentalitet. Jeg må innrømme at det er vanskelig å tro på noen av karakterene her, med de uhorvelige mengder 
vennekapserklæringer, entusiasme og tårer som det hele tiden pøses på med. Mer interessant er problemene Vasja etterhvert begynner å stri med. Han har nemlig et arbeidsoppdrag på si som, i kombinasjon med kjærligheten og lojalitetsbånd, driver ham fra forstanden. I bakgrunnen lurer maktstrukturer inet fastlåst sosialt system og livegenskapet, som ved midten av 1800-tallet fortsatt var en levende institusjon i det russiske samfunnet. 

Personlig synes jeg boken ikke var spesielt imponerende, selv om den for så vidt har et godt plot og en virkelig rystende avslutning. Dostojevskij gjør også noen merkelige valg. I et par passasjer dukker det opp en fortellerstemme som ikke identifiseres nærmere, og som sågar refererer til seg selv som «jeg». Dette er litt forstyrrende. Kanskje jeg skjønner hva Dostojevskij mener hvis jeg leser boken en gang til? Men det har jeg ingen planer om å gjøre. Oversettelsen er ved Geir Kjetsaa, som også har skrevet et forord. (Solum, 1980)


Offbeats er en krimtegneserie av John Ward og Giles Crawford utgitt nå tidligere i år. Ifølge presseskrivet utspiller handlingen seg i New York på 1950-tallet, men det er ingenting i selve serien som tyder på det. Forlaget markedsfører serien som «Tintin møter Tarantino», men det gir ingen mening. 

Crawford bruker en litt slurvete fransk-belgisk-inspirert tegnestil som er ganske iøynefallende i en amerikansk kontekst. Han etterstreber klarhet snarere enn realisme eller dynamikk, og det er jo noe jeg skulle ønske flere amerikanske serietegnere hadde gjort. 

Dessverre er litt for mange scener uklare likevel, men det handler egentlig mer om manuskriptet enn om tegningenes kvalitet. For selv om dette på overflaten nesten kan minne om bande dessinée, er manuset umiskjennelig amerikansk. Altså på en dårlig måte. 

Fraværet av eksposisjon og indre monolog - dette er jo «gammeldagse» virkemidler, må vite - gjør nemlig at leseropplevelsen blir preget av gjetting og hodekløing. Når det meste av informasjonen holdes tilbake, blir det vanskelig både å følge handlingen og forstå seg på og føle med karakterene. Hovedpersonene her er en blond mann med en ullen bakgrunn og en svart kjeltring som spiller trompet. Det er egentlig alt leseren får vite. Skurkene er korrupte politifolk og organiserte kriminelle. Dette er lat historiefortelling. Selv om serien ser bra ut, styr unna! (Antarctic Press, 2019)



Takk til Plante80, noraerbest1981, nuclearkiller78, Frida Jensen og BloodWulfKill for interessante spørsmål. Det er bare å sende inn flere!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et