Würmstuggu

Klær som unnvikelsesmekanisme der informasjonsfilteret er tynnest og treghet omfavner systemet. Der mellom lagene overføres avtrykket lik en ny hud over gamle knokler.  

  Vi skriver 31. januar 2024 og noterer at det er 1 710 år siden Sylvester I ble utnevnt til biskop av Rom. (Man kan selvfølgelig diskutere om det virkelig er 1710 år siden 31. januar 314, for i mellomtiden har det i store deler av den siviliserte verden blitt foretatt et kalenderbytte, og min påstand tar ikke hensyn til diskrepansen mellom den julianske og den gregorianske kalender.) Bare et snaut år tidligere, altså i 313, hadde Milanoediktet satt en stopper for den omfattende og langvarige kristenforfølgelsen som ble iverksatt av keiser Diokletian i 303. Det var altså i et romerrike som var betraktelig vennligere innstilt til den kristne religionen, Sylvester besteg Den hellige stol, noe som i stor grad skyldtes keiser Konstantin den store, som nå var på vei til å bli en kristen.  To viktige kirkemøter fant sted under Sylvesters pontifikat, den vestromerske synoden i Arles i 314, der donatismen ble fordømt, og konsilet i Nicea, der det arianske kjetteriet ble fordømt og den trinitar

  Vi har mottatt et leserbrev fra en gruppe ungdommer fra Innlandet med interesse for fantasylitteratur for barn og radikal politikk. Vi publiserer det for å demonstrere risikoen man løper når man leser bøker skrevet av forfattere med farlige tanker.  Kjære Würmstuggu Vi er en gruppe tenåringer som setter stor pris på bokserien «Harry Potter». Ja, så entusiastiske er vi for dette litterære universet, at vi har startet en Harry Potter Fan Club. En ting som gjør denne bokserien så spesiell, er dens evne til å påvirke unges holdninger og politiske oppfatninger. Før vi leste disse bøkene, hadde vi ingen bestemte oppfatninger om politikk, utover at vi levde i det mest moralske samfunnet i historiens mest moralske tidsalder. Vi var lydige barn som trodde på det vi ble fortalt på skolen, hjemme og i mediene. Vi trodde på demokrati, antirasisme, kjønnsmangfold og nødvendigheten av å ivareta de seksuelle rettighetene til verdens mest sårbare minoritet, transvestittene. Nasjonal kultur så vi på

  Vi formoder at våre lesere har begrenset interesse av å vite hva redaktøren har lest den siste tiden, så vi garanterer at dette innlegget, som i hovedsak handler om amerikanskprodusert underholdningslitteratur av det tilårskomne slaget, er fort lest og fort glemt. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forssøk på anskueliggjøre verkenes objektive objektive kvaliteter.  Vi begynner med romanen Fargo av John Benteen . Denne ble først utgitt i 1969 og er den første boken i serien om leiesoldaten og machomannen Fargo. Bokens handling begynner i El Paso i Texas, der vår helt nedlegger en kvinne og banker opp et par karer før han hyres av en amerikansk forretningsmann som eier en sølvgruve i Mexico.  Vi befinner oss i 1914, Mexico står midt i en revolusjon, der ulike grupperinger står mot hverandre i en blodig borgerkrig. Oppdraget går ut på at at den svært kapable Fargo skal sørge for å få smuglet en anselig mengde sølv over grensen til

  I dag er det 100 år siden Vladimir Lenin døde. Lenin het opprinnelig Vladimir Iljitsj Uljanov og ble født i Simbirsk i Volga-regionen i 1870. Han ble tidlig radikalisert, noe som må sees i sammenheng med henrettelsen av broren Aleksandr for terrorvirksomhet i 1887. Som student ble unge Uljanov en overbevist marxist, og resten av livet hans bestod av kamp for å gjenskape verden og menneskeheten i henhold til Karl Marx ideer, slik han forstod dem.  Gjennom sin virksomhet som skribent og teoretiker, først i hjemlandet, og senere i Europa, skaffet han seg tallrike kampfeller i den marxistiske undergrunnen i Russland. Hans forståelse av marxismen aksentuerte det revolusjonære aspektet, og selv om Russland hverken hadde noen velutviklet kapitalisme eller arbeiderklasse å snakke om, mente han at det ikke var noen hindring for at en proletarisk revolusjon kunne finne sted der. Ideen var at Russland var imperialismens svakeste ledd, og i og med at imperialismen var kapitalismens høyeste stad

  Kuzma Petrov-Vodkin, «En kommissærs død», 1928 Bildet «En kommissærs død» var et bestillingsverk til Den røde armes tiårsjubileum i 1928. Hadde det ikke vært for de kommunistiske styrkenes innsats i den russiske borgerkrigen, hadde det aldri blitt noe sosialistisk samvelde på Det russiske keiserrikets territorium. De politiske kommissærene hadde ansvar for å oprettholde moral, lydighet og ideologisk rettroenhet blant troppene, som slett ikke kunne forventes å ha innsikt i den dialektiske materialismens mysterier. Dette maleriet viser en kommissær som er i ferd med å dø på slagmarken mens en soldat forsøker å hjelpe ham. Legg merke til det særegne perspektivet og de geometriske eiendommelighetene i maleriet, den spesielle bakgrunnen, de fremoverlente soldatene. Tyngdekraften som belemrer disse figurene, er ikke den samme som den som holder oss bundet til jordoverflaten. Kuzma Petrov-Vodkin døde av tuberkulose i 1939, 60 år gammel.

  Kongens mann Bård Enoksen og Siri Dokken Cappelen, 1994 Av årsaker jeg ikke lenger kan erindre, en plutselig tanke, et minne eller en ytre impuls av noe slag, fikk jeg forleden dag lyst til å lese Bård Enoksen og Siri Dokkens Sproing-prisbelønnede tegneseriealbum Kongens mann fra 1994. Og selv om jeg ikke alltid gir etter for mine lyster, gjorde jeg det i dette tilfellet. Dermed befant jeg meg altså i førstningen av januar 2024 midt i prosessen med å lese en av disse historiske tegneseriene det i mine øyne produseres aldeles for mange av her i landet. Hva tilfører så Kongens mann floraen av historiske tegneserier i Norge? Jo, den handler om Christian Hansen Ernst, den første sorte embedsmann i Norge.  Ernst ble i 1681 utnevnt til postmester i Kragerø av stattholder Gyldenløve og skjøttet denne stillingen frem til han ble myrdet på mystisk vis i 1694. Jeg har lest denne tegneserien en gang før, men det var da den var ganske fersk, så da jeg leste den nå, var det med nokså friske øyn

  Vi bare minner om at det i dag, 5. januar 2024, er 105 år siden Det tyske arbeiderparti ble grunnlagt av den bayerske jernbanearbeideren Anton Drexler og hans hans politiske frender Karl Harrer, Dietrich Ecart og Gottfied Feder for å motarbeide kapitalisme, marxisme og jødedom i Tyskland. 1919 var et år preget av politisk uro, med en rekke opptøyer og revolusjonsforsøk i de tyske byene. I september fikk det lille bayerske partiet det som skulle vise seg å bli sitt mest berømte partimedlem, krigsveteranen Adolf Hitler. I løpet av de kommende månedene bygget han seg en posisjon som lederskikkelse i partiet, som i februar 1920 endret navn til Det nasjonalsosialistiske tyske aebeiderparti (NSDAP) og vedtok det såkalte 25-punktsprogrammet . 13 år senere var partiet Tysklands eneste lovlige politiske parti. Idag hersker det bred enighet om at den tolv år lange regjeringsperioden til Drexler og Hitlers arbeiderparti var en katastrofe for Tyskkland og Europa.  (I visse høyreradikale kretse

  Euripides Medeia Gjendikta av Egil Kraggerud De norske bokklubbene, 2002 Berre ein kort rapport frå eit nyleg konsumert lesestykke skrive av ein kvit daud europear i eit cis-heteronormativt slavesamfunn som var urørt av liberalisme og kvinnefrigjering. Me skal nemleg til det antikke Hellas.  «Medeia» er ein tragedie og eit hemndrama skrive for nesten 2500 år sidan. Eviripides vann tredjeplassen i den store tragediekonkurransen i dei dionysiske spela i Athen i år 431 f. Kr. med dette dramaet. Sjølv om det er ei avgrunn av tid mellom vår tid og den greske atikken, er det ikkje vanskeleg å følgje med i handlinga og identifisere seg ned karakterane. Det er sjølvsagt ein del referansar til den mytiske og historiske konteksten stykket vart til i som ikkje er umiddelbart tilgjengelege for moderne lesarar, men menneskja er til sjuande og sist uforanderleg, og kjenslene var dei same då som no. Og det er kjensler dette dramaet handlar om.  Hovudpersonen er Medeia, hustrua til argonauten Jason.