Mandige menn og villige kvinner

 

Vi formoder at våre lesere har begrenset interesse av å vite hva redaktøren har lest den siste tiden, så vi garanterer at dette innlegget, som i hovedsak handler om amerikanskprodusert underholdningslitteratur av det tilårskomne slaget, er fort lest og fort glemt. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forssøk på anskueliggjøre verkenes objektive objektive kvaliteter. 

Vi begynner med romanen Fargo av John Benteen. Denne ble først utgitt i 1969 og er den første boken i serien om leiesoldaten og machomannen Fargo. Bokens handling begynner i El Paso i Texas, der vår helt nedlegger en kvinne og banker opp et par karer før han hyres av en amerikansk forretningsmann som eier en sølvgruve i Mexico. 

Vi befinner oss i 1914, Mexico står midt i en revolusjon, der ulike grupperinger står mot hverandre i en blodig borgerkrig. Oppdraget går ut på at at den svært kapable Fargo skal sørge for å få smuglet en anselig mengde sølv over grensen til Amerika. Herfra tar handlingen mange vendinger, noen overraskende, og andre mer forutsigbare - Benteen har ingen ambisjoner om å bryte med genrekonvensjonene - før det hele avsluttes med et stort, blodig slag i Sierra Madre. Underveis nedlegges to kvinner, mens en tredje gjerne vil, men nektes adgang til Fargos lem. Ellers møter vi en ond godseier, brutale bandidos, sympatiske indianere og selveste Pancho Villa og hans hær! Det skjer noe nytt hele tiden, og de tallrike actionscenene er både blodige og detaljert skildret. 

Helten selv er litt av en type. Han er elsket av kvinner, fryktet av menn og viden kjent for sin ekspertise med våpen, hvorav en avsagd hagle og en batangakniv er favorittene. Fargo fremstilles som en amoralsk kyniker som gjør det han gjør for profitt, men under det harde ytret banker et varmt hjerte. Jada, jada, vi har sett det før. Men Fargo er hakket hardere enn de fleste helter. Han ligner mer på Conan enn på Morgan Kane, for å si det sånn. 

John Benteens språk er effektivt, men litt ensformig. Slike bøker leser man jo uansett mer for handlingen enn for språket. Noe av det jeg likte best med boken var settingen i det revolusjonære Mexico. Både politiske forhold innad i Mexico og forholdet til den mektige naboen i nord utgjør en ikke ubetydelig del av handlingen. Dessuten er det jo artig når historiske personer dukker opp. Jeg nevnte Pancho Villa, men hans medhjelper Rodolfo Fierro spiller en enda viktigere rolle i handlingen. (Jeg tillater meg i samme slengen å anbefale Mike Duncans podcast «Revolutions». I 1918-1919 viet Duncan intet mindre enn 27 episoder til den meksikanske revolusjon. Her er episoden «The Legend of Pancho Villa». Vel verdt en lytt!) 

Jeg lot meg underholde av denne romanen om mandige menn og villige kvinner, og mistenker at også andre, særlig de som gjerne leser western- og actionromaner, vil gjøre det samme. Det er godt mulig jeg kommer til å lese flere bøker i denne serien. Mitt eksemplar er en digital utgave utgitt Picadilly Western. Det har et grufullt omslag, så jeg viser heller omslaget til originalutgaven.

Jeg har også lest et pulphefte fra 1942. Dette var det foretrukne formatet for underholdningslitteratur i Amerika før pocketboken fikk sitt gjennombrudd. Disse heftene inneholdt romaner og noveller for allmuen, som på denne tiden fortsatt leste for underholdningens skyld. Idag har jo denne aktiviteten for en stor del blitt erstattet av dumme TV-serier og infantile dataspill. Bladet Western var en norsk ekvivalent som underholdt lesere med sansen for voldelige fortellinger fra det ville vesten på 50- 60- og 70-tallet.

Heftet det er snakk om, er Thrilling Western nr. 3 1942. I dette nummeret er headlineren den syngende rangeren Walt Slade, en helt som bør være velkjent for de fleste norske westernlesere. «Wolf-Man of the Pecos» er en kortroman av Bradford Scott (på norsk kjent som Jackson Cole) med handling fra Texas der ingrediensene er politisk korrupsjon, sølvsmugling, kvegtyveri og, av alle ting, cannabisrøyking. Og selvfølgelig blir mange kuler avfyrt og knyttneveslag utdelt. Ikke spesielt originalt, selvfølgelig, men godt fortalt, og mye bedre enn den forrige Walt Slade-boken jeg anmeldte her på Würmstuggu. 

Så er det to fortellinger av middels lengde. «Johnny Buys a Gun» er en ganske smart og artig skrevet historie fra kvegdriftsmiljø der hovedpersonen gjennomgår en forvandling fra feig kjeltring til sympatisk helt. Orlando Rigoni leverer et solid bidrag med noen overraskelser og til og med litt humor. Den andre historien, «The Loaned Ranger» av Syl MacDowell tar humoren litt for langt etter min smak. Dette er er fjollete eventyr om to de to lettlurte cowboyene Swap og Whopper (et radarpar MacDowell har skrevet mange historier om) som treffer på et beist av en sauegjeter, noen banditter og en sulten bjørn i fjellheimen. Plottet er farseaktig og et stykke bortenfor det jeg liker å lese.

Det er også fire noveller. Den beste er «Straight And Narrow» av Paul Evan Lehman. Dette er en nydelig fortelling om en ungutt som er i ferd med å ta fatt på en kriminell løpebane da han møter den beryktede banditten Nevada Joe. Slutten er både overraskende og rørende. Dette er heftets beste fortelling. «Klondike Gold» av John A. Thompson er en helt OK historie om gullgravere i Canadas villmark. Helt grei, men ingenting å rope hurra for. Det samme kan man si om cowboyhistorien «Trouble on the Rail T» av Donald Bayne Hobart, mens Hapsburg Liebes novelle «Little Bitter» sjarmerte i alle fall meg. Nok en gang er det slutten som gjør susen. Ellers bør det nevnes at heftet inneholder en del fine illustrasjoner. Det var altså Thrilling Western (som jeg leste på Internet Archives). Kanskje jeg leser flere nummer etterhvert.

Vi avslutter med et par tegneserier fra 1950-tallet etter romaner av noen av de mest kjente westernforfatterne. Top Gun er basert på Luke Shorts fortelling «Test Pit» og har et ganske interessant premiss og et OK plot. Dessverre er historien litt tam, men tegningene er utmerkede. Tegneren er ukreditert, men internettet forteller meg at det er John Buscema. Jeg må innrømme at jeg ikke kjente ham igjen, men så er jo dette heftet fra 1958, noen år før han begynte å tegne superheltserier for Marvel. Når man ser disse tegningene, er det tydelig at Buscema hadde skills som overgikk  de fleste av hans samtidige avisstripetegnere. Det var det ikke så mange av hans kolleger i tegneserieheftebransjen på den tiden som hadde. Heftet ble utgitt av Dell, et av de store tegneserieforlagene på 50-tallet. Serien kan leses aldeles gratis her.

Der Top Gun har et velkomponert plot som bygger på et ryddig sett med konflikter mellom karakterene, har Ambush, også utgitt av Dell, et mer episodisk preg og mye mindre definerte karakterer. Tegneserien er basert på Zane Greys roman «Western Union» fra 1939, som visstnok ble filmatisert med stort hell i 1941 (uten at jeg kan verifiserte det, for jeg har ikke sett den). De ukrediterte tegningene er mye dårligere enn de i Top Gun, og selve historien, som handler om et arbeidslag som bygger en telegraflinje i det ville vesten, er vilkårlig bygget opp og mangler nerve. Jeg mistenker at både romanen og filmen er bedre. 

Likevel må manusforfatterne av begge disse tegneserieadapsjonene berømmes for å barbere teksten i de litterære foreleggene ned til et minimum, slik at man aldri føler at man leser en illustrert roman, slik tilfellet ofte er med adapsjoner av litterære verk. Det aller meste av teksten her er dialog. Ambush ble utgitt i 1950 og kan leses her. 

Det var det for denne gang. Interesserte og uinteresserte lesere ønskes velkommen tilbake neste gang noe publiseres på Würmstuggu. Inntil da bes dere alle ligge lavt i terrenget.

Illustrasjon: Julius Paulsen