I dag er det 100 år siden Vladimir Lenin døde. Lenin het opprinnelig Vladimir Iljitsj Uljanov og ble født i Simbirsk i Volga-regionen i 1870. Han ble tidlig radikalisert, noe som må sees i sammenheng med henrettelsen av broren Aleksandr for terrorvirksomhet i 1887. Som student ble unge Uljanov en overbevist marxist, og resten av livet hans bestod av kamp for å gjenskape verden og menneskeheten i henhold til Karl Marx ideer, slik han forstod dem.
Gjennom sin virksomhet som skribent og teoretiker, først i hjemlandet, og senere i Europa, skaffet han seg tallrike kampfeller i den marxistiske undergrunnen i Russland. Hans forståelse av marxismen aksentuerte det revolusjonære aspektet, og selv om Russland hverken hadde noen velutviklet kapitalisme eller arbeiderklasse å snakke om, mente han at det ikke var noen hindring for at en proletarisk revolusjon kunne finne sted der. Ideen var at Russland var imperialismens svakeste ledd, og i og med at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium, ville en antikapitalistisk revolusjon i Russland under de rette omstendighetene kunne antenne en verdensrevolusjon.
En revolusjon kom i 1917, men den hadde mer å gjøre med første verdenskrig enn den revolusjonære arbeiderbevegelsens agitasjon. Med hjelp fra Sentralmaktene, Russlands fiender, klarte Lenin komme seg til Russland, der han de påfølgende månedene klarte å skaffe seg en maktbase i de nydannede arbeider- og soldatrådene (de såkalte sovjetene), som hadde blitt en parallell maktstruktur til den svake provisoriske regjeringen.
Høsten 1917 grep Lenin og Petrograd-sovjetet makten i et statskupp, der Kerenskij og hans regjering ble avsatt. Deretter begynte de prosessen med å omforme det russiske samfunnet i sosialistisk retning. Lenins regjering fikk forhandlet frem en fredsavtale med Sentralmaktene i mars 1918, men i selve Russland fortsatte krigen, for det var slett ikke alle som støttet den bolsjevikiske regjeringen, særlig sterk var motstanden blant offiserene i den russiske hæren. Den russiske borgerkrigen krevde adskillige millioner dødsofre, men i 1922 klarte bolsjevikene å skaffe seg kontrollen over det meste av det gamle imperiets territorium. Men Lenin må ha vært skuffet over at han hadde mislykkes i å spre revolusjonen utenfor Russlands grenser. Hva var vel en russisk revolusjon verdt om den ikke ble internasjonal? Men diskrepans mellom kart og terreng har aldri svekket en ekte kommunists overbevisning.
Etter noen år med ekstrem sentralisering og forbud mot privat handel, ble varemangelen så stor og landet så uregjerlig at Lenins regime så seg nødt til å slakke tøylene noe i 1921 med innføringen av den såkalte NEP-økonomien, der begrensede markedsmekanismer ble gjeninnført i den russiske økonomien. Tanken var at dette skulle være et hvileskjær før forholdene igjen ville bli fordelaktige for en ny radikalisering av politikken. Slik sett var Lenin en politisk taktiker. Han var villig til å prøve mye, og skiftet ofte mening, men målet var alltid den internasjonale proletariske revolusjonen. Forøvrig hadde han ingen høye tanker om liberale ideer som demokrati, frihet og menneskeverd. I revolusjonens tidsalder var menneskets verdi avhengig av sosial status, nyttefunksjon for regimet og vilje til å underkaste seg myndighetene og ideologien.
I mange tiår etter Lenins død 21. januar 1924 var en ledestjerne for kommunistiske regimer over hele verden, men idag er det bare noen få regimer som sverger troskap til hans lære, og trolig ingen som tar den på alvor. I Vestens liberale demokratier finnes der fortsatt de som mener at det finnes humanistisk kjerne i Lenins ideer. Dette er gjerne de samme menneskene som vil ha mer sensur og mindre debatt. De som synes yrkesforbud, trusler og vold er en ypperlig måte å møte politiske motstandere på. Joda, Lenins ideer lever videre på et vis, men det må vi vel bare leve med.
Illustrasjon: Kuzma Petrov-Vodkin
Kommentarer
Legg inn en kommentar