Postmesteren i Kragerø

 

Kongens mann

Bård Enoksen og Siri Dokken

Cappelen, 1994

Av årsaker jeg ikke lenger kan erindre, en plutselig tanke, et minne eller en ytre impuls av noe slag, fikk jeg forleden dag lyst til å lese Bård Enoksen og Siri Dokkens Sproing-prisbelønnede tegneseriealbum Kongens mann fra 1994. Og selv om jeg ikke alltid gir etter for mine lyster, gjorde jeg det i dette tilfellet. Dermed befant jeg meg altså i førstningen av januar 2024 midt i prosessen med å lese en av disse historiske tegneseriene det i mine øyne produseres aldeles for mange av her i landet. Hva tilfører så Kongens mann floraen av historiske tegneserier i Norge? Jo, den handler om Christian Hansen Ernst, den første sorte embedsmann i Norge. 

Ernst ble i 1681 utnevnt til postmester i Kragerø av stattholder Gyldenløve og skjøttet denne stillingen frem til han ble myrdet på mystisk vis i 1694. Jeg har lest denne tegneserien en gang før, men det var da den var ganske fersk, så da jeg leste den nå, var det med nokså friske øyne, selv om det særpregede visuelle inntrykket var velkjent. Siri Dokken er en tegner med lett gjenkjennelig stil, og mange av Würmstuggus lesere kjenner henne sikkert fra Dagsavisen. I seg selv er tegningene tiltalende, med sine karikerte figurer og godt balanserte bruk av svarte og hvite flater, ikke helt ulikt Didier Comés. Videre benyttes en fleksibel seksrutersmal som er behagelig å lese og gjør at sidene ikke føles overlesset. Den begrensede tekstmengden gjør også at sidene glir lett forbi. 

Den karikerte tegnestilen står imidlertid i sterk kontrast til det tørre, humørløse manuskriptet. For selv om serien ser bra ut, er den faktisk utrolig kjedelig. Noe av sette har å gjøre med mangelen på et sentralt plot. Det finnes ingen rød tråd her. Vi blir bare presentert for en rekke mer eller mindre usammenhengende episoder fra Kragerøs sosietetsliv på slutten av 1600-tallet. En annen ting er at figurene aldri blir presentert på en ordentlig måte. Hvem de ulike personene er, og hva slags forhold de har til hverandre, er vanskelig å oppfatte uten å lese tilleggsstoffet i albumet. De blir aldri mer enn streker på papir. Og dette gjelder i høyeste grad den angivelige hovedpersonen. Christian Hansen Ernst blir aldri utstyrt med noe som ligner personlighet, og av de sentrale figurene er det han som har færrest replikker. Dokken portretterer ham ofte med forfjamset, oppgitt eller irritert ansiktsutrrykk, og han fremstilles ofte i stilige og dramatiske positurer, men noen personlighet får han aldri, og han står aldri i sentrum for handlingen. Det nærmeste man kommer tegn til liv i denne figuren er da han slår tjenestepiken, for senere å angre. Tegneserien er på rundt 70 sider. Det burde være plass nok til å etablere interessante karakterer og få på plass en engasjerende intrige. Men den gang ei. 

Hvis du absolutt vil lese en tegneserie med handling fra 1600-tallets Norge, er det vel ikke så mye annet enn Kongens mann å finne, men jeg vil nå helst anbefale deg å finne noe annet lesestoff, i alle fall om du vil unngå å kjede deg mens du leser. Og det er vel ønsket om å unngå kjedsomhet som driver de fleste av oss til lesning, er det ikke? Nuvel, en viss innsikt i enevoldstiden vil vel den oppvakte leser tilegne seg av å lese denne tegneserien, så helt bortkastet tid er det nok ikke. Så kan man alltids grunne over hva Siri Dokken kunne ha utrettet for norske tegneserier om hun hadde fortsatt innenfor den niende kunstart. 

Avsluttende bemerkning: Det er sikkert mange med tilhørighet i den moderne antirasistiske bevegelse som synes Kongens mann er forferdelig rasistisk, både på grunn av de karikerte ansiktene og mangelen på eksplisitt fordømmelse av den dansk-norske slavehandelen som fant sted perioden handlingen utspiller seg i. Men i den leiren menes det jo så mye rart.