Mer Ditko!

Steve Ditko:

Strange Avenging Tales

Fantagraphics Books, 1997

All New Steve Ditko’s 160 Page Package

Robyn Snyder, 1999

Jeg har lest litt Steve Ditko igjen. Denne mannen, som døde i fjor sommer, skapte på begynnelsen av 1960-tallet Spider-Man, den mest kommersielt suksessfulle superhelten i annen halvdel forrige århundre, men livnærte seg de siste 40 årene av sitt lange liv med kommersielle strøjobber og obskure, intenst ukommersielle, dypt personlige tegneserier inspirert av Ayn Rands idéer. Og det er et par utgivelsen av den sistnevnte kategorien jeg har kikket på.

I Strange Avenging Tales fra 1997 og All New Steve Ditko’s 160 Page Package fra 1999 hamrer Ditko inn sitt libertarianske budskap i historie etter historie. Fablene hans har overfladiske likhetstrekk med kommersielle genrer som krim, skrekk og superhelter, gjerne med et metafysisk, eller i det minste symbolsk, tilsnitt, men det er ikke å skape spenning som er målet hans, det han først og fremst er ute etter, er å formidle idéer. Idéer om frihetens forutsetninger, individualisme vs. kollektivisme, rasjonalitet vs. irrasjonalitet og selvsagt kapitalismens og nattvekterstatens fortreffelighet. 

Ditko har selvfølgelig tenkt ut alt dette på forhånd (eller kanskje rettere: assimilert Rands tankegods), og for den som har lest noe av «den personlige Ditko» fra før, er det ingen overraskelser her. Ditko reflekterer ikke, han anskueliggjør «sannheten». Og figurene hans har intet menneskelig ved seg, ingen kjødelighet, ingen følelser, de er avatarer, representasjoner for ferdig formede idéer med tildelte plasser i et nøye uttenkt system. Og alle historiene ender med at den korrumperte, irrasjonelle antagonisten får sin straff eller går til grunne. Det er et moralsk univers med lett gjenkjennelige verdier Ditko har skapt, for i likhet med Ayn Rand mener Ditko at kriminalitet og umoral skyldes menneskers valg og verdier, ikke sosioøkonomiske forhold.

Likevel er dette fantastisk engasjerende tegneserier. Dels handler det om den kompromissløse monomanien Ditko utviser i sine narrativer. Alle historiene gjennomsyres av en «hvis du ikke skjønner dette, er du en idiot»-holdning som gjør at leseren (eller i det minste, jeg) tror på Ditkos prosjekt. Dette er åpenbart ikke noe han gjør for å tjene penger eller for å gjøre seg populær, det er et destillat av en manns sjelsliv.

Og dels handler det om den visuelle virtuositeten disse historiene er fortalt med. Ditko har en idiosynkratisk tegnestil som er lett gjenkjennelig på lang avstand. Han holder seg normalt til en streng «grid» på seks eller ni ruter, noe som gir god plass til å la historien utfolde seg, og som samtidig skaper en fin, fast rytme i historiefortellingen. Ditko bruker også mønstre og teksturer på en oppfinnsom og grafisk slående måte. 

Stilen hans er i utgangspunktet forholdsvis enkel. Som tegner prioriterer han klarhet foran realisme, og det er tydelig at han finner stor glede i tegnearbeidet, for det er stor variasjon i det visuelle uttrykket. I noen av historiene i er figurene knapt mer enn konturer, mens i andre bruker han kompliserte skraveringer. Det er også stor bredde i spekteret karikatur - (relativ) realisme. Ditko er en uttalt motstander av moralsk ambiguitet i kunsten, og dette er noe som viser seg i figurtegningene hans. Det er sjelden vanskelig å se hvem som er helt og hvem som er skurk på et øyeblikk bare man blir kjent med ikonografien hans. Men figurene er alltid utsøkt ekspressive, særlig ansiktene og hendene. Kvinnene er totalt blottet for ynde og sensualitet, men sånn skal det nå en gang være i Ditkos univers, spør du meg.

I Strange Avenging Tales er det en historie, «The Baffler» der Ditko bruker gråtoner - med stor suksess, får man vel legge til, men ellers går det i ren, tradisjonell, høykontrast sort-hvitt i historiene i begge disse samlingene. Litt synd egentlig, for han er god til å male med blekk. Det beviste han for første gang i sine arbeider for Warren på 60- og 70-tallet.

Ditko er en mester til å designe slående kostymer til sine mystiske helter og skurker, bare se på «The Blinder» og «The Void» og «If... Then...» fra 160 Page Package. Kostymene har et utpreget «tegnet» design. Han later ikke som han avbilder noe som kunne eksistert i virkeligheten, what you see is what you get - streker og flater av blekk på papir som sier noe om verden. Altså ikke noe vesensforskjellig fra tekst. Og det Ditko har å si om verden, handler mer om hvordan den burde være enn om hvordan den er. Som tidligere nevnt, er det «sannheten» Ditko er opptatt av. Hvorfor skal blekket på papiret gi seg ut for å være noe det ikke er da?

La meg til slutt si noe om den siste historien i 160 Page Package. «The Germ» er en fabel om den destruktive kraften i «ideologisert vitenskap». Handlingen utspiller seg i et diktatur der en mystisk epidemi skaper en krise for regimet. Det er lett å se paralleller til lysenkoismen og dens klamme hånd over sovjetisk naturvitenskap i Stalin-tiden, og selv om Ditko aldri konkretiserer landet eller ideologien (utover at den er kollektivistisk og legitimerer massedrap), er det tydelig at det er Sovjetunionen han forteller om her. Settingen og tematikken minner om Ditkos The Safest Place fra 1993. Noen synes kanskje det er anakronistisk, å lage antisovjetisk polemikk et tiår etter Sovjetunionens sammenbrudd, men jeg vil heller si det er sprekt.

Steve Ditkos polemiske serier kan virke både utdaterte og tungrådde. Tegnestilen er «gammeldags», dialogen er antinaturalistisk, karakterenes navn er ofte bare tilfeldig sammenraskede bokstaver (muligens med symbolikk som jeg ikke fanger opp), og det er vanskelig å identifisere seg med noen av figurene. Men det er denne tilsiktede merkeligheten som er så fascinerende. Ditko var en helt spesiell mann full av motsetninger. Hans rigide verdistandarder informerte det meste av hans ikke-kommersielle arbeid (og en god del av det kommersielle også). Som overbevist randianer var han en ensom svale blant sine kolleger, men kreativitet og individualitet hadde han mer av enn de fleste. 

Også tegnet han nydelige hender.