Gå til hovedinnhold

Boghossian-affæren: Pedicabo ego uos et irrumabo (7/7)


Av Håkon Daniel Myhre

Det er på tide med noen avsluttende tanker om Peter Boghossians forsøk på å avkle aktivist-akademia.

Dette prosjektet har, som vist over, fått en blandet mottagelse. Reaksjonen reflekterer på mange måter vårt polariserte medielandskap. De er enten helter eller skurker. Jeg skal ikke legge skjul på hvilken posisjon jeg ligger nærmest, men jeg mener det er viktig ikke å trekke en for sterk lærdom av dette prosjektet. Det virker for meg som om Peter Boghossian og co. har oversolgt sine resultater noe, særlig hva gjelder deres kommentarer om fagfellevurderingen. Selv om noe av fagfellevurderingen klart bidro til å gjøre tekstene mer ekstreme, tjente tilbakemeldingene også til å gjøre dem mer koherente og korrekte. Der Boghossian & co har rett er at vurderingene sjeldent faktisk snakker om den empiriske riktigheten til oppgavene i det hele tatt, men at det snarere virker som om de er opptatt av kjennskap til fagtradisjonen. Altså, det er viktigere for fagfellene at forfatterne har lest de rette tekstene, enn at arbeidet deres er verifiserbart og korrekt.
                
Slikt mener jeg det er klart at den kritikken som mener at «forfalskning av data» var det eneste Boghossian og co. gjorde for å få inn tekstene, og at man derfor ikke kan si noe om verdien av innfallsvinklene de kritiserer,[42] ikke helt treffer. Dette kan videre underbygges ved å se på de artiklene Boghossian og co. brukte som sine referanser, som er klart innenfor tradisjonene de kritiserer. Det ville vært vanskelig for meg å skille ut deres tekster fra tekstene de har referert til. Det er klart at dette, tross av at det er empirisk arbeid knyttet til det, er i første omgang drevet av aktivistiske impulser, og mye av det jeg har sett på her, innrømmer dette direkte, som referert over.
                
Konsepter som «standpoint-teori» og «privilegier» står etter mitt syn i fare for å bygge lukkede epistemologiske systemer, der argumenter med andre utgangspunkter ikke kan forstås. Det blir ofte sagt at dette kommer av alle de nye stemmene i akademia. Jeg tror heller dette kommer av et bestemt sett med teoretiske perspektiver som har utviklet seg i akademia, som jeg har vært inne på her i denne teksten.
        
Man kan lett tenke at dette bare er noe som eksisterer i visse sære regioner av akademia. Men det er en del tegn på at dette har spredt seg ut i den kulturen. Diskusjonen rundt “de-koloniseringen” av akademia i forrige høst hadde mye av dette tankegodset. Det er også kan være relevant for diskusjonen om “homo-terapi”-saken denne høsten, som nok handler mer om trans-spørsmål enn homofili, basert både på ordlyden i forslaget og den tilstanden til homoterapi i konservative miljøer i Norge anno 2019.

Neste år blir det kan hende en ny føljetong om framgangen av disse tankene, først og fremst i amerikansk og engelsk politikk, men også i Norge. Det er mange eksempler på at dette tankegodset har sneket seg ut i samfunnet mange steder, både eksplisitt, og sammen med de tingene som man implisitt tar for gitt i den offentlige debatten. Jeg sitter også med inntrykk av at de områdene hvor dette først begynte å vise seg, var i debatten om popkultur på internett, så dette er kanskje noe jeg også vil utforske etterhvert.

[42] Engber, “The ‘Grievance Studies’ Hoax Does Not Reveal the Academic Scandal That It Claims.”


Illustrasjon: Umberto Boccioni

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika