Av Håkon Daniel Myhre
Det er på tide med noen avsluttende tanker om Peter Boghossians forsøk på å avkle aktivist-akademia.
Dette prosjektet har, som vist over, fått en blandet mottagelse. Reaksjonen reflekterer på mange måter vårt polariserte medielandskap. De er enten helter eller skurker. Jeg skal ikke legge skjul på hvilken posisjon jeg ligger nærmest, men jeg mener det er viktig ikke å trekke en for sterk lærdom av dette prosjektet. Det virker for meg som om Peter Boghossian og co. har oversolgt sine resultater noe, særlig hva gjelder deres kommentarer om fagfellevurderingen. Selv om noe av fagfellevurderingen klart bidro til å gjøre tekstene mer ekstreme, tjente tilbakemeldingene også til å gjøre dem mer koherente og korrekte. Der Boghossian & co har rett er at vurderingene sjeldent faktisk snakker om den empiriske riktigheten til oppgavene i det hele tatt, men at det snarere virker som om de er opptatt av kjennskap til fagtradisjonen. Altså, det er viktigere for fagfellene at forfatterne har lest de rette tekstene, enn at arbeidet deres er verifiserbart og korrekt.
Slikt mener jeg det er klart at den kritikken som mener at «forfalskning av data» var det eneste Boghossian og co. gjorde for å få inn tekstene, og at man derfor ikke kan si noe om verdien av innfallsvinklene de kritiserer,[42] ikke helt treffer. Dette kan videre underbygges ved å se på de artiklene Boghossian og co. brukte som sine referanser, som er klart innenfor tradisjonene de kritiserer. Det ville vært vanskelig for meg å skille ut deres tekster fra tekstene de har referert til. Det er klart at dette, tross av at det er empirisk arbeid knyttet til det, er i første omgang drevet av aktivistiske impulser, og mye av det jeg har sett på her, innrømmer dette direkte, som referert over.
Konsepter som «standpoint-teori» og «privilegier» står etter mitt syn i fare for å bygge lukkede epistemologiske systemer, der argumenter med andre utgangspunkter ikke kan forstås. Det blir ofte sagt at dette kommer av alle de nye stemmene i akademia. Jeg tror heller dette kommer av et bestemt sett med teoretiske perspektiver som har utviklet seg i akademia, som jeg har vært inne på her i denne teksten.
Man kan lett tenke at dette bare er noe som eksisterer i visse sære regioner av akademia. Men det er en del tegn på at dette har spredt seg ut i den kulturen. Diskusjonen rundt “de-koloniseringen” av akademia i forrige høst hadde mye av dette tankegodset. Det er også kan være relevant for diskusjonen om “homo-terapi”-saken denne høsten, som nok handler mer om trans-spørsmål enn homofili, basert både på ordlyden i forslaget og den tilstanden til homoterapi i konservative miljøer i Norge anno 2019.
Neste år blir det kan hende en ny føljetong om framgangen av disse tankene, først og fremst i amerikansk og engelsk politikk, men også i Norge. Det er mange eksempler på at dette tankegodset har sneket seg ut i samfunnet mange steder, både eksplisitt, og sammen med de tingene som man implisitt tar for gitt i den offentlige debatten. Jeg sitter også med inntrykk av at de områdene hvor dette først begynte å vise seg, var i debatten om popkultur på internett, så dette er kanskje noe jeg også vil utforske etterhvert.
[42] Engber, “The ‘Grievance Studies’ Hoax Does Not Reveal the Academic Scandal That It Claims.”
Illustrasjon: Umberto Boccioni
Kommentarer
Legg inn en kommentar