Av Håkon Daniel Myhre
Nå er det igjen tid for bizarro-akademia.
Vi har nå dekket Peter Boghossian & Cos tre Q1-artikler. De publiserte også to Q2 artikler. Q2-tidsskrift er ikke like anerkjent som Q1, men de er fortsatt anerkjente akademiske institusjoner. Artikkelen vi skal se på nå, ble publisert i Hypatia, som er blant de mest anerkjente feministiske tidsskriftene om filosofi. Artikkelen handlet om humor, satire, og bløff, og het «When the Joke is on You: A Feminist Perspective on how Positionality Influences Satire». Denne bygger på konseptet posisjonalitet, som handler om hvordan en aktørs posisjon i samfunnet påvirker dennes tanker og handlinger. Artikkelen argumenterer for at humor kan brukes både for å skade «status quo» og hjelpe sosial rettferdighet, eller å styrke «status quo» og skade sosial rettferdighet. Dette sistnevnte er ifølge artikkelen svært problematisk. Denne ble skrevet spesifikt fordi Boghossian og co. ville drive litt “meta-humor” på hele prosjektet. Om feminister ville fordømme prosjektet deres i en akademisk tekst, skulle det være naturlig for dem å sitere nettopp deres eget bløff-artikkel.
Posisjonalitet, slik det presenteres i teksten, er knyttet til begrepet om epistemisk undertrykkelse. Med dette menes en tendens til å utelukke minoritetsperspektivene fra de delte språklige og kunnskapsbaserte ressursene samfunnet bygger på, altså utelukke dem fra kunnskapsproduksjonen. Det referes til arbeid gjort av José Medina, som hevder at såkalte privilegerte grupper utvikler epistemiske «synder», mens undertrykte grupper utvikler epistemiske «dyder», siden de eksisterer i flere epistemiske systemer. Dette betyr at utsagn og kunnskap derivert fra undertrykte grupper nødvendigvis er «sannere» eller mer fullstendig enn den skapt av privilegerte grupper, som ikke kan forstå perspektivene til de undertrykte. Humor brukt av disse undertrykte gruppene, derfor, blir en sterk kilde til nedbrytning av det undertrykkende systemet, mens humor brukt av de privilegert gruppene bare forsterker den dominante epistemologien. Hele artikkelen virker som et bevisst forsøk på selvmotsigelse, siden den på den ene siden hevder at noen perspektiver bør utelukkes fordi de ikke forsøker å forstå det de kritiserer, og derfor utviser en rendyrket arroganse, og på den andre soden hevder at sosiale rettferdighetsperspektiver ikke trenger å forholde seg til kritikerne, siden de allerede har et overlegent epistemologisk system. På ett tidspunkt sier de sågar at slike studier aldri kan være en dominant epistemologi per definisjon, fordi målet deres er å frigjøre marginale grupper. Det er også en lang seksjon om akademiske bløffer mer spesifikt, som dekker både Sokal-affæren, og deres egen tidligere nevnte «Konseptuelle Penis», som åpenbart ble tatt med som en ironisk vits. Faktisk inneholder denne artikkelen veldig mange lag med metahumor som reflekterer tekstens beskrivelser av undertrykte gruppers bruk av humoristisk subtekst på en veldig subtil måte.
Fagfellevurderingen bidro til å trekke inn flere tråder fra tidligere feministisk filosofi, særlig knyttet til konseptet om posisjonalitet. Det var også en påpeking om å skille mellom de mest post-strukturalistiske tenkerne, og de noe mer strukturalistiske, som fagfellen mente de la seg nærmer til. Dette var knyttet til et skille mellom ironi og satire. Den ferdige teksten fokuserer mye mer på satire, i forhold til ironi, i henhold til denne kritikken. Posisjonalitet er et viktig konsept innenfor kritisk teori, og ett jeg kommer til å utforske videre i denne teksten.
Her vil jeg ta opp Kristie Dotson, som en av fagfellene anbefalte Boghossian & Co å lese. Artikkelen heter «Tracking Epistemic Violence, Tracking Practices of Silencing», publisert i Hypatia. Denne artikkelen dreier seg, som tittelen indikerer, om det forfatteren kaller «epistemisk voldsbruk». Dotson beskriver fenomenet veldig detaljert, og med mange fremmedord, så det kan være vanskelig å ta tak i. Men det hun mener er en mangel for forståelse av et budskap slik det er intendert, pga. mottageren «konsekvente uvitenhet». Med konsekvent uvitenhet menes noe der mottageren, av forskjellige grunner, mangler vesentlig kontekst eller erfaring til å vite noe. F.eks. er en treåring konsekvent uvitende om valglovene i Michigan. Det Dotson er interessert i, er «silencing», stillegjøring, altså at noen gruppers perspektiver blir konsekvent ignorert fordi flertallet eller de mektige har en konsekvent uvitenhet knyttet til hvordan de skal forstå det disse gruppene sier. Slik forstår de aldri hva disse gruppene ønsker å kommunisere, og siden dette kan lede til skade for disse gruppene, faller det innenfor «epistemisk vold».[34]
Dotson skiller slik stillegjøring inn i to grupper, den ene kommer når et publikum ikke regner et gitt vitne som troverdig gitt dets karakteristiske status, f.eks. at vitne er en svart kvinne. Den andre er når et vitne selvsensurer fordi det ikke tror at publikum kan ta til seg det de hører. Dette er det mest komplekse tilfellet, og det Dotson bruker mest tid på. Hun identifiserer særlig mikro-aggresjoner som en måte å overbevise et vitne om at det ikke er vits i å bringe enkelte temaer opp til diskusjon. Dette regner Dotson som en viktig form for epistemisk vold. Hun gjør det klart at epistemisk vold er en vanskelig ting å demonstrere, og foreslår å forandre bevisbyrden for å kunne lettere håndtere det.
Posisjonalitet er et konsept som er veldig sentralt innenfor feministisk epistemologi, og kommer i utgangspunktet fra post-strukturalismen. Så vidt jeg kan se, kommer dette av den ganske radikale post-strukturelle konseptet om at ens posisjon i samfunnet sterkt påvirket ens evne til å observere sannhet. Dette ga grobunn for en ganske robust vitenskapskritikk, samt kritikk av akademia slik det eksisterte på 60-tallet mer generellt, men det fikk den kraftige politiske brodden kombinert med observasjoner om forholdet mellom tjenesteskap og herskap i England på begynnelsen av det 20. århundret. Her ble det hevdet at tjenesteskapet hadde en mye større forståelse av herskapet enn omvendt, ettersom deres kunnskap om herskapet var utrolig viktig for deres liv, mens herskapet trengte bare vite at tjenerne kom når man knipset. Dette ble så generalisert inn i en generell teori om menneskelig samhandling, der det ble utredet at alle relasjoner mellom mennesker der makten var asymmetrisk fungerte på denne måten. Utfra dette kommer «Standpoint-theory», som er basisen for diskusjonen om posisjonalitet.
The Feminist Standpoint Theory Reader, redigert av Sandra Harding, argumenterer for at «Standpoint theory» eller «Standpoint epistemology» oppstod nærmest spontant innenfor mange felt knyttet til marginale grupper. Hun mener óg at dette kommer av den marxistiske tradisjonen, skjønt strenge marxister er uenige med bruken. Den er klart politisk, men hun påpeker at dette kan være en styrke, fordi den konvensjonelle visdommen om at poltikk hemmer vitenskap, skjønt sant i en del tilfeller, er ikke alltid riktig. Hun henviser her til de rike resultatene som har kommer ut fra «Standpoint-teori». Introduksjonen til dette verket, skrevet av Harding selv, er en beskrivelse av tankegangen, samt et forsvar mot ekstern kritikk. Det er tidvis et vanskelig sett med argumenter å komme rundt. Her vil jeg si noen ord om «Standpunkt»-delen, altså argumentet om at undertrykte grupper har en mer «privilegert» forståelse av virkeligheten enn dominante grupper. Fenomenet beskrives som «…a philosophy of both natural and social sciences, an epistemology, a methodology … and a political strategy.”[35]
Dette er et for tungt tema å ta opp i noen virkelig grad her. Dette er klart politisk, og mye av teksten er viet til argumentet at nettopp det politiske aspektet bidrar til fruktbar forskning. Det stående spørsmålet er klart hvorvidt en evt. fruktbarhet knyttet politisk motivert forskning balanserer de klare korrumperende tendensene til politikk, som hun innrømmer at er der. Det kan tenkes svaret på dette er avhengig av ens syn på selve premisset, at de “undertrykte” har et mer fullstendig epistemisk utsyn enn “undertrykkerne”. Hvorvidt dette i det hele tatt kan testes empirisk, eller om det i seg selv blir selvmotsigende, er etter mitt syn uklart. Det står veldig nær å sette opp et eksternt uangripelig ontologisk byggverk.
Følg med i neste elleville episode, for da beveger vi oss inn i Godwin-territoriet.
[34] Dotson, “Tracking Epistemic Violence, Tracking Practices of Silencing.”
[35] Harding, The Feminist Standpoint Theory Reader, p.2.
Illustrasjon: Marcel Duchamp «Fontaine», fotografert av Alfred Stieglitz
Kommentarer
Legg inn en kommentar