Gå til hovedinnhold

Boghossian-affæren: Med dildo gjennom bakdøra (3/7)       




Av Håkon Daniel Myhre

Vi fortsetter vårt dypdykk i akademias sprøeste avkroker. 

Som nevnt i første del var ikke “Dogpark”-studien den eneste studien av sitt slag som Bohossian og Co fikk publisert. De fikk faktisk publisert fire artikler til i anerkjente tidsskrift, to til i Q1 tidsskrifter. En av de ble publisert i journalen Sexuality and Culture

Artikkelen i Sexuality and Culture het «Going Through the Back Door: Challenging Straight Male Homohysteria, Transhysteria, and Transphobia through Receptive Penetrative Sex Toy Use». Tesen her var at det var mistenkelig at heterofile menn sjelden benytter seg av penetrativ lek med sexleketøy, og at dette antakelig kommer av homohysteri (frykt om å bli antatt homo) og transfobi. Om man oppmuntrer menn til å drive mer med slik lek, vil det begrense transfobi og styrke feministiske verdier i befolkning, ifølge artikkelen. Det egentlige formålet her var å se om journaler vil akseptere i essensen tomme argumenter om de konkluderer med at vanlige (og harmløse) seksuelle valg menn tar er egentlig homofobe, transfobe og anti-feministiske.

Fagfellevurderingene til dette papiret var generelt mer kritiske og intellektuelt vektige enn kommentarene til hundepark-studien. Det var en del om klart språkbruk, samt en (riktig) påpeking at de måtte presisere begrensningene til en kvalitativ studie. Det og oppfordringer til å trekke fram mer av litteraturen, der også forslaget om begrepet «transhysteria» dukket opp. Deres bruk av ikke-vitenskapelig litteratur var også oppmuntret, og boken av Violet Blue ble foreslått av samme fagfelle. To av de tre fagfellene var konsekvent veldig positivt innstilt, med veldig mange lovord, skjønt den tredje uttrykket en del skepsis.
                
Konseptet Homohysteria ble utviklet av Eric Anderson, og beskriver hvordan menn i samfunn som blir mindre homofobe begynner å utvikle en sterkere aversjon mot å bli antatt homofil. I to artikler utvikler Mark McCormack og Anderson dette konseptet, og håper at ved å begrense det han kaller homohysteria vil det hjelpe heterofile menn å leve fullere, mer avslappede liv, og dette vil også kunne redusere aggressivitet og vold. Grunnleggende sett mener McCormack & Anderson, basert på arbeidene til andre kjønnsforskere og sine egne studier, at homofobia (et begrep han bruker selv om han innrømmer at det ikke er uten sine problemer) alltid innebar et element av kjønnsdisiplinering. Særlig mellom menn har det vært en tendens til å vise at man ikke hadde tilbøyelighet til homofili, eller viste feminine trekk. Det er fra dette at begrepet «homohysteria» ble utviklet, det beskriver et fenomen som har operert parallellt med homfobia i vestlige samfunn. McCormack & Anderson hevder dette bare gjør seg gjeldende under bestemte forhold, som er en bevissthet om «homoseksualitet» som et element ved et menneske, eksisterende kulturell homofobia, og en assosiasjon mellom homofili og kjønnsatypisk atferd. De mener at alle disse tendensene har vært til stede i Vesten, og at det har gitt vestlig homofobi homohysteriske kjennetegn.[28]
                
Da McCormack & Anderson lanserte homohysteria, mente de at dette var et spesifikt produkt av moderniteten, og særlig den andre industrielle revolusjonen. Artikkelen inkluderer en lengre historie om holdninger mot homoseksualitet i USA, der han bl.a. hevder at forskningen til den amerikanske sexologen Alfred Kinsey bidro til en kraftig økning av homofobisk holdninger og lover i statene, særlig siden Kinsey mente at omtrent 10% av menn var homofile. Holdninger ble mer liberale over 60- og 70-tallet, for så å stramme inn under AIDS-epidemien og den økte innflytelsen av konservative kristne over det republikanske partiet. Når holdninger ble mer homo-vennelige utover 2000-tallet gikk dette også parallelt med et fall i homohysteria, ifølge McCormack & Anderson, som de hevder også begrenser de maskuline, patriarkalske hierarkiene.
                
Begrepet homohysteria dreier seg i utgangspunktet om en frykt for å bli antatt å være homoseksuell, eller at menn man kjenner er det. Denne var ikke i stedet i merkbar grad under den første delen av deres historie, der homoseksualitet var oppfatter som en såpass spesiell og pervers ting at man ikke kunne assosiere det med mennesker man kjente. Det var, på en måte, abstrakt for de fleste, og kalles «erasure» (sletting) av McCormack & Anderson. Homohysteria oppstod i mellomperioden, da folk var litt mer kjent med det, og det etter hvert ble mer legalt akseptert, men det fortsatt var en sterk stigma i kulturen mot det. 

Etter at dette stigmaet har gått ned i løpet av de siste tiårene, har homohysteria også sunket, mener McCormack & Anderson. Dette har åpnet for at menn, også de som ikke er selv homofile, eller «queer», kan i større grad utforske aspekter av atferd og seksualitet som de tidligere var nektet. Dette, mener McCormack & Anderson, bidrar til å svekke makten til hierarkisk maskulinitet. I deres senere artikkel vektlegger de hvordan aksept av homoseksualitet ikke er et gitt, siden en del land i særlig Øst-Europa ser ut til å stramme inn innstillinger mot homofili. De mener at mens en kultur kanskje ikke kan gå tilbake til sletting etter at homoseksualitet er blitt et kjent fenomen, kan den hoppe mellom toleranse/aksept og homohysteria. Deres sentrale påstand er at reduksjon av homohysteria reduserer en del stresser som menn lever med, inkludert voldsbruk, som nevnt over. De hevder at dette er empirisk dokumentert,[29] men det slår meg som vanskelig å bevise.  
                
Artikkelen til Boghossian & Co arbeider videre på disse påstandene. Om «queering» kan redusere vold, kan det også kanskje redusere «uheldige» holdninger? Derfra kommer ideen om at menn som lar seg penetrere av sexleketøy vil bli mer feministiske. Denne ideen møtte riktignok en del motstand fra fagfellene. Transhysteria ble en fortsettelse av begrepet homohysteria, og de knytter det til den gryende forståelsen av at transkjønnethet er noe som forekommer blant vanlige mennesker.  

[28] McCormack and Anderson, “The Influence of Declining Homophobia on Men’s Gender in the United States: An Argument for the Study of Homohysteria.”
[29] McCormack and Anderson, “Homohysteria: Definitions, Context and Intersectionality.”



Fotografi: Pedro Cambra/Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et