Av Håkon Daniel Myhre
Vi fortsetter vårt dypdykk i akademias sprøeste avkroker.
Som nevnt i første del var ikke “Dogpark”-studien den eneste studien av sitt slag som Bohossian og Co fikk publisert. De fikk faktisk publisert fire artikler til i anerkjente tidsskrift, to til i Q1 tidsskrifter. En av de ble publisert i journalen Sexuality and Culture.
Artikkelen i Sexuality and Culture het «Going Through the Back Door: Challenging Straight Male Homohysteria, Transhysteria, and Transphobia through Receptive Penetrative Sex Toy Use». Tesen her var at det var mistenkelig at heterofile menn sjelden benytter seg av penetrativ lek med sexleketøy, og at dette antakelig kommer av homohysteri (frykt om å bli antatt homo) og transfobi. Om man oppmuntrer menn til å drive mer med slik lek, vil det begrense transfobi og styrke feministiske verdier i befolkning, ifølge artikkelen. Det egentlige formålet her var å se om journaler vil akseptere i essensen tomme argumenter om de konkluderer med at vanlige (og harmløse) seksuelle valg menn tar er egentlig homofobe, transfobe og anti-feministiske.
Fagfellevurderingene til dette papiret var generelt mer kritiske og intellektuelt vektige enn kommentarene til hundepark-studien. Det var en del om klart språkbruk, samt en (riktig) påpeking at de måtte presisere begrensningene til en kvalitativ studie. Det og oppfordringer til å trekke fram mer av litteraturen, der også forslaget om begrepet «transhysteria» dukket opp. Deres bruk av ikke-vitenskapelig litteratur var også oppmuntret, og boken av Violet Blue ble foreslått av samme fagfelle. To av de tre fagfellene var konsekvent veldig positivt innstilt, med veldig mange lovord, skjønt den tredje uttrykket en del skepsis.
Konseptet Homohysteria ble utviklet av Eric Anderson, og beskriver hvordan menn i samfunn som blir mindre homofobe begynner å utvikle en sterkere aversjon mot å bli antatt homofil. I to artikler utvikler Mark McCormack og Anderson dette konseptet, og håper at ved å begrense det han kaller homohysteria vil det hjelpe heterofile menn å leve fullere, mer avslappede liv, og dette vil også kunne redusere aggressivitet og vold. Grunnleggende sett mener McCormack & Anderson, basert på arbeidene til andre kjønnsforskere og sine egne studier, at homofobia (et begrep han bruker selv om han innrømmer at det ikke er uten sine problemer) alltid innebar et element av kjønnsdisiplinering. Særlig mellom menn har det vært en tendens til å vise at man ikke hadde tilbøyelighet til homofili, eller viste feminine trekk. Det er fra dette at begrepet «homohysteria» ble utviklet, det beskriver et fenomen som har operert parallellt med homfobia i vestlige samfunn. McCormack & Anderson hevder dette bare gjør seg gjeldende under bestemte forhold, som er en bevissthet om «homoseksualitet» som et element ved et menneske, eksisterende kulturell homofobia, og en assosiasjon mellom homofili og kjønnsatypisk atferd. De mener at alle disse tendensene har vært til stede i Vesten, og at det har gitt vestlig homofobi homohysteriske kjennetegn.[28]
Da McCormack & Anderson lanserte homohysteria, mente de at dette var et spesifikt produkt av moderniteten, og særlig den andre industrielle revolusjonen. Artikkelen inkluderer en lengre historie om holdninger mot homoseksualitet i USA, der han bl.a. hevder at forskningen til den amerikanske sexologen Alfred Kinsey bidro til en kraftig økning av homofobisk holdninger og lover i statene, særlig siden Kinsey mente at omtrent 10% av menn var homofile. Holdninger ble mer liberale over 60- og 70-tallet, for så å stramme inn under AIDS-epidemien og den økte innflytelsen av konservative kristne over det republikanske partiet. Når holdninger ble mer homo-vennelige utover 2000-tallet gikk dette også parallelt med et fall i homohysteria, ifølge McCormack & Anderson, som de hevder også begrenser de maskuline, patriarkalske hierarkiene.
Begrepet homohysteria dreier seg i utgangspunktet om en frykt for å bli antatt å være homoseksuell, eller at menn man kjenner er det. Denne var ikke i stedet i merkbar grad under den første delen av deres historie, der homoseksualitet var oppfatter som en såpass spesiell og pervers ting at man ikke kunne assosiere det med mennesker man kjente. Det var, på en måte, abstrakt for de fleste, og kalles «erasure» (sletting) av McCormack & Anderson. Homohysteria oppstod i mellomperioden, da folk var litt mer kjent med det, og det etter hvert ble mer legalt akseptert, men det fortsatt var en sterk stigma i kulturen mot det.
Etter at dette stigmaet har gått ned i løpet av de siste tiårene, har homohysteria også sunket, mener McCormack & Anderson. Dette har åpnet for at menn, også de som ikke er selv homofile, eller «queer», kan i større grad utforske aspekter av atferd og seksualitet som de tidligere var nektet. Dette, mener McCormack & Anderson, bidrar til å svekke makten til hierarkisk maskulinitet. I deres senere artikkel vektlegger de hvordan aksept av homoseksualitet ikke er et gitt, siden en del land i særlig Øst-Europa ser ut til å stramme inn innstillinger mot homofili. De mener at mens en kultur kanskje ikke kan gå tilbake til sletting etter at homoseksualitet er blitt et kjent fenomen, kan den hoppe mellom toleranse/aksept og homohysteria. Deres sentrale påstand er at reduksjon av homohysteria reduserer en del stresser som menn lever med, inkludert voldsbruk, som nevnt over. De hevder at dette er empirisk dokumentert,[29] men det slår meg som vanskelig å bevise.
Artikkelen til Boghossian & Co arbeider videre på disse påstandene. Om «queering» kan redusere vold, kan det også kanskje redusere «uheldige» holdninger? Derfra kommer ideen om at menn som lar seg penetrere av sexleketøy vil bli mer feministiske. Denne ideen møtte riktignok en del motstand fra fagfellene. Transhysteria ble en fortsettelse av begrepet homohysteria, og de knytter det til den gryende forståelsen av at transkjønnethet er noe som forekommer blant vanlige mennesker.
[28] McCormack and Anderson, “The Influence of Declining Homophobia on Men’s Gender in the United States: An Argument for the Study of Homohysteria.”
[29] McCormack and Anderson, “Homohysteria: Definitions, Context and Intersectionality.”
Fotografi: Pedro Cambra/Wikimedia Commons
Kommentarer
Legg inn en kommentar