Av Håkon Daniel Myhre
Nå er vi nesten ferdige med vår tur gjennom aktivist-akademia.
Den siste av Boghossian-artiklene jeg vil kikke på, er den de omtaler som “feministiske Mein Kampf”. Tittelen er «Our Struggle is My Struggle: Solidarity Feminism as an Intersectional Reply to Neoliberal and Choice Feminism», og ble godkjent I Q2 tidsskriftet Affilia, som jobber med feministisk sosialarbeid.
Denne artikkelens andre del er en noe omskrevet versjon av et kapittel av Adolf Hitlers Mein Kampf. Tesen er at en feminisme som fremmer individuelle valg, kan og bør bli utfordret av en feminisme som samles i solidaritet rundt de mest marginale gruppene i samfunnet. Dens egentlige formål var å se om noen ville trykke omskrevne deler av Mein Kampf som ledd i et moralsk argument.
Selve artikkelen er en lang tekst om problemene med «valgfeminisme» (choice feminism, et begrep lansert av Linda Hirschman), som forfatterne (tilsynelatende) oppfatter som knefallenhet overfor markedskreftene og de dominerende makthierarkiene. De mener at kilden til dette ligger i at «alliertskap» (oversatt direkte fra «allyship») har problemer knyttet til motivene til de «allierte», og de forskjellige interessene gruppene ofte har, særlig mellom «privilegerte» allierte og de «undertrykte». De forsøker å lansere begrepet «solidaritetsfeminisme» som en løsning på disse dilemmaene.
Den andre delen av teksten er i stor grad et kampskrift, som formaner leserne til å stå sammen med de undertrykte. Denne delen er selvsagt omskrivingen av kapittel to i Mein Kampf. Nå skal man være forsiktig når man snakker om hva dette viser og ikke viser om tidsskriftet som godtok dette. Det er ikke noe om utryddelser i delen av boken de benyttet seg av, ei heller om raseforskjeller. Det vesentlige er at dette ikke er en akademisk tekst i begrepets tradisjonelle forstand, men, som sagt over, et kampskrift. Dets formål er å samle en bevegelse, ikke å søke etter sannhet.
Av Boghossians tekster er det denne som i størst grad ble endret som følge av fagfellekritikken den fikk. Kritikken dreide seg igjen mest om å knytte teksten nærmere til tidligere litteratur på dette området. At teksten er et «kampskrift», er noe fagfellene ser ut til å ta for gitt. Dens formål er, som en fagfelle uttrykker det, «to further the aims of inclusive feminism», noe som er antatt å være et korrekt akademisk skussmål fra bunnen av. Dette ligger implisitt i en del av de andre artiklene som Boghossian og co har skrevet, men av de ferdigstilte artiklene deres er det her dette er klarest uttrykt. Dette kommer frem i en gjennomgang av noen av artiklene de henviser til, og er sentrale for argumentet de bygger.
Denne teksten eksisterer i tett dialog med en del akademiske feminister. Den viktigste tråden er en diskusjon om viktighet av valg, solidaritet og samhold i bevegelsen. Michaele Ferguson [36] fremmer også en sterk kritikk av valg-feminisme, som hun mener bunner i et ønske av enkelte feminister om å unngå å forholde seg til politikk. Grunnleggende sett kan noe av konflikten her (som Ferguson selv er inne på) ligge i forskjellen mellom frihet forstått som mangel på restriksjoner, og frihet forstått som deltagelse i politiske prosesser.
Det er herfra Ferguson mener at «det personlige blir politisk», da et valg om å holde seg utenfor politikk begrenser kvinners deltakelse i nettopp politikk. Claire Snyder-Hall,[37] på sin side, presenterer et kvalifisert forsvart av «valg-feminisme», i en tekst som primært snakker om seksualitet, for å illustrere problemet. Valg innenfor dette området er ofte intenst personlige, og derfor er det kanskje ikke overraskende at feminister møter sterk motstand når de kritiserer disse valgene. Hun tar særlig opp Andrea Dworkin og Catherine McKinnon når hun viser til eksempler. (Ved siden av dette, er det interessant hvor mye Snyder-Hall føler behov for å påpeke at kvinners valg er sosialt kondisjonerte. Uten noen videre begrunnelse slår hun dette fast i alle situasjoner knyttet til kvinners «uheldige» valg berørende seksualitet og kjønnsidentitet.)
Catherine Rottenberg, som Boghossian & co. også lener seg kraftig på, mener dilemmaet rundt valg-feminisme, og dens politiske tannløshet, kommer av fremveksten av neoliberalisme. Hun kaller det neoliberal feminisme, og mener den er i ferd med å erstatte eldre, liberal feminisme. Hennes definisjon av neoliberalistisk feminisme er litt vagt, men hun mener at en av dens primære karakteristikker er en tendens til å se på enhver kvinne som en entreprenør, og at alle kampene hennes er personlige kamper.
Hennes analyse er i stor grad fokusert på boken Lean In: Women, Work, and the Will to Lead av Sheryl Sandberg. Denne legger mye vekt på at likestilling ikke er «oppnådd» i amerika, som Rottenberg ser på som en styrke, men dens kritikk er ikke rettet mot «samfunnet», som mange tidligere feminister, men mot kvinner selv. «Hva må kvinner gjøre for å oppnå likestilling i arbeidsliv og politikk?», spør Sandberg. Dette anser Rottenberg som problematisk, da det øker fokuset på fremadstormende, ambisiøse, middel- og overklassekvinner, og undergraver vektleggingen av forholdet til mer marginaliserte kvinner. I tillegg fokuserer Rottenberg på Anne-Marie Slaughters «Why Women Still Can’t Have It All”, publisert i The Atlantic. Slaugther blir ofte presentert som Sanbergs motstykke (førstnevnte mener kvinner må refokusere på familiens viktighet, sistnevnte at kvinner må satse mer på karriere og ambisjoner), men Rottenberg hevder de begge eksisterer innenfor et klart «neoliberalt» paradigme, der fokuset på individets valg er alt, og ideer om kollektiv aksjon er glemt. Rottenberg postulerer at denne utviklingen kommer av et behov for å stille kritikk av det noeliberale prosjektet, både fra revolusjonært og liberalt feministisk hold. Ved å fokusere kritikken innover mot USA, kan den ikke anklages for å være en «distraksjon», slik kritikk mot andre «mindre egalitære» (hennes anførsler) nasjoner kan anklages for. Men ved det intense fokuset på det personlige, setter den klare grenser for hvilken kritikk som godtas, og viser samtidig et bilde av et USA som er villig til selvkritikk, men undertrykk reelle muligheter for revolusjonære trusler.[38]
I en senere artikkel utbroderer Rottenberg argumentene sine. Hun mener denne nye bølgen er et videre forsøk på å gjøre kvinner til neoliberal, menneskelig kapital, men at barnefødsel og svangerskap kompliserer dette. I den nyere diskursen mener Rottenberg at «Arbeidsliv/barn balanse» har blitt den viktigste røde tråden, og at den siste runde mellom Slaughter og Sandberg i mindre grad er en reell konflikt, men snarere «…in the Foucauldian sense of regulating the “conduct of conduct…”[39], i hennes ord. (Hun går også inn i en lengre diskusjon om «hookup-kultur», der hun bl.a. hevder at de ledende mediene har dirigert oppmerksomheten vekk fra skandaler om overgreps-saker på universistetscampuser, en påstand hun ikke kildebelegger.)
Som konklusjon mener Rottenberg at dette i stor grad kommer av en spenning innenfor liberal feminisme: Hvordan forsone ideen om en likestilt kvinne i den offentlige sfæren, med behovene til den private sfæren, der kvinnen fortsatt er ansvarlig for reproduksjon? Hun postulerer at det liberale skillet mellom det private og det offentlige er i seg selv kjønnet. Det neoliberale svaret til dette spørsmålet, mener Rottenberg, kommer gjennom diskursen om «balanse». Resultatet blir at en liten gruppe privilegerte kvinner i økende grad «outsourcer» sin egen reproduksjon til kvinner lenger nede på den sosiale rangstigen.[40]
Artikkelen til Bohossian og Co. henviser så til forfattere som kommer med forsøk på å danne nye politiske allianser og modeller for frigjøring. De viktigste av disse er Russel & Bohan, og Keith Edwards, som begge presenterer modeller for aktivister å følge fremover. I «Institutional Allyship for LGBT Equality: Underlying Processes and Potential for Change»[41] skriver Russel & Bohan om et kirkesamfunn som gikk fra anti-LGBT til pro-LGBT, og om hvordan såkalte «allierte» figurerte i denne forandringen. I denne teksten skiller de mellom relasjonelle og prinsipielle «allierte», der relasjonelle stort sett handler ut av kjennskap til noen som er LGBT (eller en annen marginalisert gruppe), mens prinsipielle handler ut fra bredere prinsipper om rettferdighet. Deres tese er at de mindre reflekterte «relasjonelle allierte» ender opp med å reprodusere maktdynamikkene som holder marginaliserte nede, og derfor forhindrer mer enn overfladisk forandring til fordel for LGBT-mennesker.
Dette temaet dekkes også i Keith Edwards «Aspiring Social Justice Allied Identity Development: A Conceptual Model», som er en modell for hvordan «allierte» utvikler og konseptualiserer sin identitet og støttearbeid. Denne artikkelen var også en av de mer underlige knyttet til dette prosjektet. Den er åpenbart det en kan kalle en «intern» artikkel, dvs. den antar at alle spørsmål om politikk og samfunn er avgjort, og alt den diskuterer er hvordan en bestemt «anti-undertrykkings»-agenda kan fremmes. Nå gjelder dette i større eller mindre grad de aller fleste artiklene diskutert i dette kapitelet, men det blir veldig tydelig her. Modellen for «identitetsutvikling» er et ønske om at den «allierte» skal internalisere en klar identitet som en «privilegert alliert» i kampen mot undertrykking. Den går gjennom mange stadier, som kan virke inspirert av «de fem stadier av sorg», ofte dratt frem i pop-psykolog. Hva som er formålet med en slik tekst er litt vanskelig å si, men Boghossian og co. bruker den som en basis for sin «solidaritets feminisme».
Nå er denne føljetongen snart over. Følg med, for snart kommer noen varierte tanker jeg har gjort meg, og litt hinting til ting som kan komme i fremtiden.
[37] Snyder-Hall, “Third-Wave Feminism and the Defense of ‘Choice.’”
[38] Rottenberg, “The Rise of Neoliberal Feminism.”
[39] Rottenberg, “Neoliberal Feminism and the Future of Human Capital.”, s335
[40] Rottenberg. Ibid.
[41] Russell and Bohan, “Institutional Allyship for LGBT Equality: Underlying Processes and Potentials for Change.”
Kommentarer
Legg inn en kommentar