Gå til hovedinnhold

De har skarpe tenner, men de tar små biter av gangen


Tex Willer nr. 661
Masken av Mauro Boselli og Michele Benevento
Egmont, 2019

Hvori bloggredaktøren fortsetter sitt anmelderi av Bonelli-utgivelser i Norge.

Etter hva jeg kan se, er dette del 1 av 3, og hvis man skal dømme etter denne episoden, og det skal man jo gjøre, virker det som dette kommer til å bli en bra historie. 

Vi befinner oss i Los Angeles, og Tex og Kit er i byen for å bistå Pinkerton-byrået med å etterforske en internasjonal forbryterorganisasjon som operererer under dekke av legitim forretningsdrift, men som i virkeligheten ledes av en maskert psykopat som mater pirayaene sine med menneskekjøtt og bruker eksotisk kledde orientalere som snikmordere, skjønt det vet selvfølgelig ikke våre helter. Den urbane settingen danner en fin ramme rundt en historie som med sine flamboyante karakterer og mystiske og (foreløbig) uforklarlige elementer i noen grad bryter med den forholdsvise realismen vi er vant med i Tex Willer-universet. Mauro Boselli har skrevet noen av de mest underholdende Tex-eventyrene jeg har lest de siste par årene, og det er ingenting som tyder på at denne historien kommer til å bryte med dette mønsteret. 

Tegner Michele Benevento forteller godt med sine atmosfæriske tegninger, som utnytter kontrasten mellom lys og skygge på en dramatisk måte og ellers preges av dynamiske figurer med livfulle og distinkte ansikter og naturlig kroppsspråk. Og det slående designet av skurken, Mister Doom (Ah, for et navn!) fortjener all mulig ros. Han er både stilfull og uhyggelig med sin maske, sin orientalske bekledning og sin iltre apekatt. Jeg festet meg også ved bakgrunnene, som i sin detaljrikdom gir tablåene koloritt og autensitet. I det hele tatt er det en imponerende standard på Tex-tegnerne, i hvert fall om man sammenligner med amerikanske kommersielle serier. (Om leseren tillater meg å fortsette mine komparative funderinger over de ulike serietradisjonene, og ha i mente at jeg generaliserer over en lav sko, vil jeg også si at det forekommer meg at Bonelli-stilen ligger et sted mellom den amerikanske og den japanske stilen med hensyn til lesehastighet. Det handler naturligvis både om tekstmengde og antall ruter pr. side, men også om hvordan historiene fortelles utover det rent kvantitive. Blant annet virker amerikanerne mer opptatt av å bruke språket litterært, slik at det ofte gir mer motstand under lesningen. Det er også forskjeller av rent visuell art som jeg ikke gidder gå nærmere inn på her.) 


Jeg synes dette var en spennende, godt fortalt og veltegnet historie som jeg er nysgjerrig på utfallet av. Jeg kommer helt sikkert til å kjøpe neste nummer. Check it out!d

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib