Gå til hovedinnhold

De har skarpe tenner, men de tar små biter av gangen


Tex Willer nr. 661
Masken av Mauro Boselli og Michele Benevento
Egmont, 2019

Hvori bloggredaktøren fortsetter sitt anmelderi av Bonelli-utgivelser i Norge.

Etter hva jeg kan se, er dette del 1 av 3, og hvis man skal dømme etter denne episoden, og det skal man jo gjøre, virker det som dette kommer til å bli en bra historie. 

Vi befinner oss i Los Angeles, og Tex og Kit er i byen for å bistå Pinkerton-byrået med å etterforske en internasjonal forbryterorganisasjon som operererer under dekke av legitim forretningsdrift, men som i virkeligheten ledes av en maskert psykopat som mater pirayaene sine med menneskekjøtt og bruker eksotisk kledde orientalere som snikmordere, skjønt det vet selvfølgelig ikke våre helter. Den urbane settingen danner en fin ramme rundt en historie som med sine flamboyante karakterer og mystiske og (foreløbig) uforklarlige elementer i noen grad bryter med den forholdsvise realismen vi er vant med i Tex Willer-universet. Mauro Boselli har skrevet noen av de mest underholdende Tex-eventyrene jeg har lest de siste par årene, og det er ingenting som tyder på at denne historien kommer til å bryte med dette mønsteret. 

Tegner Michele Benevento forteller godt med sine atmosfæriske tegninger, som utnytter kontrasten mellom lys og skygge på en dramatisk måte og ellers preges av dynamiske figurer med livfulle og distinkte ansikter og naturlig kroppsspråk. Og det slående designet av skurken, Mister Doom (Ah, for et navn!) fortjener all mulig ros. Han er både stilfull og uhyggelig med sin maske, sin orientalske bekledning og sin iltre apekatt. Jeg festet meg også ved bakgrunnene, som i sin detaljrikdom gir tablåene koloritt og autensitet. I det hele tatt er det en imponerende standard på Tex-tegnerne, i hvert fall om man sammenligner med amerikanske kommersielle serier. (Om leseren tillater meg å fortsette mine komparative funderinger over de ulike serietradisjonene, og ha i mente at jeg generaliserer over en lav sko, vil jeg også si at det forekommer meg at Bonelli-stilen ligger et sted mellom den amerikanske og den japanske stilen med hensyn til lesehastighet. Det handler naturligvis både om tekstmengde og antall ruter pr. side, men også om hvordan historiene fortelles utover det rent kvantitive. Blant annet virker amerikanerne mer opptatt av å bruke språket litterært, slik at det ofte gir mer motstand under lesningen. Det er også forskjeller av rent visuell art som jeg ikke gidder gå nærmere inn på her.) 


Jeg synes dette var en spennende, godt fortalt og veltegnet historie som jeg er nysgjerrig på utfallet av. Jeg kommer helt sikkert til å kjøpe neste nummer. Check it out!d

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan

Fra Würmstuggus postkasse: Om språket, historien og Instagram-antirasismen

  Vi har mottatt et brev fra en av våre lesere: Kjære Würmstuggu Jeg er en pensioneret Skolemand der undres: Hvad er Eders Syn paa den moderne antirasistiske Bevægelse slik den har manifestert sig i den offentlige Debat de senere Aar? Er I paa Parti med Fremtiden, eller tilhører I det socio-økonomiske Bundfald der kaldes «hvite, privilegerte Gubber»? De der bad Mig skrive dette Brev, opplyste Mig om at I tidvis publiserer meget avancered Stof der vanskeligt laar sig processere af unge Sind samt Sindene til eldre Borgere der plages af noget der visstnok kaldes «intellektuell Ladskab». Kan De venligst give Mig et svar paa dette? Med venlig hilsen «Pensioneret Skolemand» Redaktør Dalberg svarer: Jamal Sheik fikk mye oppmerksomhet for et års tid siden da han via sin Instagram-konto « rasisme_i_norge » kritiserte TV Norges fjernsynsserie « Nissene over skog og hei » for å ha med en «rasistisk» figur, Espen Eckbo s «Ernst Øystein», og sågar klarte å få strømmetjenesten D-Play til å av