De har skarpe tenner, men de tar små biter av gangen

Tex Willer nr. 661

Masken av Mauro Boselli og Michele Benevento

Egmont, 2019

Hvori bloggredaktøren fortsetter sitt anmelderi av Bonelli-utgivelser i Norge.

Etter hva jeg kan se, er dette del 1 av 3, og hvis man skal dømme etter denne episoden, og det skal man jo gjøre, virker det som dette kommer til å bli en bra historie. 

Vi befinner oss i Los Angeles, og Tex og Kit er i byen for å bistå Pinkerton-byrået med å etterforske en internasjonal forbryterorganisasjon som operererer under dekke av legitim forretningsdrift, men som i virkeligheten ledes av en maskert psykopat som mater pirayaene sine med menneskekjøtt og bruker eksotisk kledde orientalere som snikmordere, skjønt det vet selvfølgelig ikke våre helter. Den urbane settingen danner en fin ramme rundt en historie som med sine flamboyante karakterer og mystiske og (foreløbig) uforklarlige elementer i noen grad bryter med den forholdsvise realismen vi er vant med i Tex Willer-universet. Mauro Boselli har skrevet noen av de mest underholdende Tex-eventyrene jeg har lest de siste par årene, og det er ingenting som tyder på at denne historien kommer til å bryte med dette mønsteret. 

Tegner Michele Benevento forteller godt med sine atmosfæriske tegninger, som utnytter kontrasten mellom lys og skygge på en dramatisk måte og ellers preges av dynamiske figurer med livfulle og distinkte ansikter og naturlig kroppsspråk. Og det slående designet av skurken, Mister Doom (Ah, for et navn!) fortjener all mulig ros. Han er både stilfull og uhyggelig med sin maske, sin orientalske bekledning og sin iltre apekatt. Jeg festet meg også ved bakgrunnene, som i sin detaljrikdom gir tablåene koloritt og autensitet. I det hele tatt er det en imponerende standard på Tex-tegnerne, i hvert fall om man sammenligner med amerikanske kommersielle serier. (Om leseren tillater meg å fortsette mine komparative funderinger over de ulike serietradisjonene, og ha i mente at jeg generaliserer over en lav sko, vil jeg også si at det forekommer meg at Bonelli-stilen ligger et sted mellom den amerikanske og den japanske stilen med hensyn til lesehastighet. Det handler naturligvis både om tekstmengde og antall ruter pr. side, men også om hvordan historiene fortelles utover det rent kvantitive. Blant annet virker amerikanerne mer opptatt av å bruke språket litterært, slik at det ofte gir mer motstand under lesningen. Det er også forskjeller av rent visuell art som jeg ikke gidder gå nærmere inn på her.) 

Jeg synes dette var en spennende, godt fortalt og veltegnet historie som jeg er nysgjerrig på utfallet av. Jeg kommer helt sikkert til å kjøpe neste nummer. Check it out!d