Gå til hovedinnhold

Pionér presenterer ved veis ende


Triste nyheter, folkens! Pionér presenterer er ved veis ende. Nr. 8 blir den siste utgivelsen i denne bokserien der vi det siste året er blitt presentert for italienske spenningsserier fra forlaget Sergio Bonelli Editore med handling fra Nord-Amerikas fortid. Mye bra har blitt publisert her, for eksempel «Magisk Vind», «Angela», «Sølvdollar» og den fantastiske «Cheyenne», samtidig har vi etter min mening fått litt for mye av den temmelig begredelige «Zagor».

Vel, i nummer 8 får vi noe ganske annerledes enn hva vi er vant med, både i Pionér presenterer og norske tegneserieutgivelser generelt. Hovedhistorien «Som etter regn» av Simone Gabrielli (både manus og tegninger) er nemlig ikke western i det hele tatt. Det er nemlig en episk anlagt fortelling der handlingen utspiller seg i Sør- og Mellom-Amerika samt Frankrike fra 1880-årene og frem til 1920. Dette er et generasjonsdrama der gammel spillegjeld og omstendigheter rundt byggingen av Panamakanalen danner utgangspunktet for intrigen. Høres ganske spennend ut, ikke sant?

Dessverre fungerer det ikke særlig bra. Åpningen er riktignok ganske OK, men det tar ikke lang tid før historien mister både nerve og rød tråd. Persongalleriet er overlesset og vanskelig å få overblikk over, dessuten skaper den fotorealistiske tegnestilen (som kan minne litt om Alex Ross) en avstand til karakterene som gjør det vanskelig for leseren å identifisere seg med dem. De blir ikke annet enn sjablonger som flyttes vilkårlig rundt i fortellingen uten synlig motivasjon eller emosjonelt engasjement. 

Et annet irritasjonsmoment er anakronismene. Det undergraver troverdigheten når folk går rundt i t-skjorter og klær med moderne snitt i scener som utgir seg for å finne sted i 1880-årene. Anakronistisk blir det også når den ene hovedpersonen etter å ha vendt hjem fra det krigsherjede Europa i 1920 sier: «Jeg dro tilbake til Italia, men krigen sto for døren, og jeg ønsket ikke å bli værende der sammen med fascistene.... Så jeg hoppet av, ble med i motstandsbevegelsen og endte opp i Paris.» For ordens skyld: Krigen det er snakk om her, er altså første verdenskrig, ikke andre... Den stadige hoppingen frem og tilbake i tid gjør det også vanskelig å følge med og engasjere seg i historien, som ellers skjemmes av at altfor mye skjer, og litt for lite henger på greip. Nei, dette var svake saker.

Boken avrundes med Zagor. Dette er en fjasete serie jeg ikke liker, men det gidder jeg ikke gå i detalj om her. Denne historien fra 1963 handler om pygmeindianere på krigsstien. Tex Willer-skaper Gian Luca Bonelli står for manus, og tegningene er ved Galliano Ferri.

Uansett hvor skuffende dette siste nummeret var, har Pioner presenterer vært et særdeles kjærkomment vitamintilskudd i et norsk seriemarked som ikke akkurat er kjent for å ta sjanser. Ikke alt har vært like bra, men noe har vært veldig bra, og det har vært interessant å bli kjent med andre serier fra Bonelli enn Tex Willer. Takk til Egmont og redaktør Ivan Pedersen for noen spennende og underholdende utgivelser. Til neste år kommer den originale Pioner-serien, Gino D’Antonios Storia del West, ut igjen (dette er vel tredje runde på norsk), denne gang i farver.

Pioner presenterer nr. 8
«Som etter regn» av Simone Gabrielli
«Det lille folket» av Gian Luca Bonelli og Gallieno Ferri 
Egmont, 2019



Omslagsillustrasjon: Simone Gabrielli

Kommentarer

  1. Det er triste nyheter dette ja. Som etter regn er jeg enig i ikke er av de bedre historiene, men jeg er, i motsetning til artikkelforfatter uenig i omtalen av Zagor, som jeg har likt veldig godt, det er en slags blanding mellom Tex SyFy og VillVest/Præriebladet. Humor og virkelige eventyr. Men å påstå at den var fjasete virker noe søkt og i seg selv fjasete skrevet! Sølvdollar var et høydepunkt for meg.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n