Gå til hovedinnhold

Pionér presenterer ved veis ende


Triste nyheter, folkens! Pionér presenterer er ved veis ende. Nr. 8 blir den siste utgivelsen i denne bokserien der vi det siste året er blitt presentert for italienske spenningsserier fra forlaget Sergio Bonelli Editore med handling fra Nord-Amerikas fortid. Mye bra har blitt publisert her, for eksempel «Magisk Vind», «Angela», «Sølvdollar» og den fantastiske «Cheyenne», samtidig har vi etter min mening fått litt for mye av den temmelig begredelige «Zagor».

Vel, i nummer 8 får vi noe ganske annerledes enn hva vi er vant med, både i Pionér presenterer og norske tegneserieutgivelser generelt. Hovedhistorien «Som etter regn» av Simone Gabrielli (både manus og tegninger) er nemlig ikke western i det hele tatt. Det er nemlig en episk anlagt fortelling der handlingen utspiller seg i Sør- og Mellom-Amerika samt Frankrike fra 1880-årene og frem til 1920. Dette er et generasjonsdrama der gammel spillegjeld og omstendigheter rundt byggingen av Panamakanalen danner utgangspunktet for intrigen. Høres ganske spennend ut, ikke sant?

Dessverre fungerer det ikke særlig bra. Åpningen er riktignok ganske OK, men det tar ikke lang tid før historien mister både nerve og rød tråd. Persongalleriet er overlesset og vanskelig å få overblikk over, dessuten skaper den fotorealistiske tegnestilen (som kan minne litt om Alex Ross) en avstand til karakterene som gjør det vanskelig for leseren å identifisere seg med dem. De blir ikke annet enn sjablonger som flyttes vilkårlig rundt i fortellingen uten synlig motivasjon eller emosjonelt engasjement. 

Et annet irritasjonsmoment er anakronismene. Det undergraver troverdigheten når folk går rundt i t-skjorter og klær med moderne snitt i scener som utgir seg for å finne sted i 1880-årene. Anakronistisk blir det også når den ene hovedpersonen etter å ha vendt hjem fra det krigsherjede Europa i 1920 sier: «Jeg dro tilbake til Italia, men krigen sto for døren, og jeg ønsket ikke å bli værende der sammen med fascistene.... Så jeg hoppet av, ble med i motstandsbevegelsen og endte opp i Paris.» For ordens skyld: Krigen det er snakk om her, er altså første verdenskrig, ikke andre... Den stadige hoppingen frem og tilbake i tid gjør det også vanskelig å følge med og engasjere seg i historien, som ellers skjemmes av at altfor mye skjer, og litt for lite henger på greip. Nei, dette var svake saker.

Boken avrundes med Zagor. Dette er en fjasete serie jeg ikke liker, men det gidder jeg ikke gå i detalj om her. Denne historien fra 1963 handler om pygmeindianere på krigsstien. Tex Willer-skaper Gian Luca Bonelli står for manus, og tegningene er ved Galliano Ferri.

Uansett hvor skuffende dette siste nummeret var, har Pioner presenterer vært et særdeles kjærkomment vitamintilskudd i et norsk seriemarked som ikke akkurat er kjent for å ta sjanser. Ikke alt har vært like bra, men noe har vært veldig bra, og det har vært interessant å bli kjent med andre serier fra Bonelli enn Tex Willer. Takk til Egmont og redaktør Ivan Pedersen for noen spennende og underholdende utgivelser. Til neste år kommer den originale Pioner-serien, Gino D’Antonios Storia del West, ut igjen (dette er vel tredje runde på norsk), denne gang i farver.

Pioner presenterer nr. 8
«Som etter regn» av Simone Gabrielli
«Det lille folket» av Gian Luca Bonelli og Gallieno Ferri 
Egmont, 2019



Omslagsillustrasjon: Simone Gabrielli

Kommentarer

  1. Det er triste nyheter dette ja. Som etter regn er jeg enig i ikke er av de bedre historiene, men jeg er, i motsetning til artikkelforfatter uenig i omtalen av Zagor, som jeg har likt veldig godt, det er en slags blanding mellom Tex SyFy og VillVest/Præriebladet. Humor og virkelige eventyr. Men å påstå at den var fjasete virker noe søkt og i seg selv fjasete skrevet! Sølvdollar var et høydepunkt for meg.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib