Hei, og vel møtt til Würmstuggu. Husker du for et års tid siden da vi snakket om Sumaya Jirde Alis siste diktsamling Når jeg ser havet, slokner lyset? Idag har vi funnet frem en bok hun skrev for flere år siden, nemlig Melanin hvitere enn blekemiddel fra 2018. Det er denne vi skal snakke om her.
Hva er «melanin», spør du kanskje? Jo, melanin er et slags farvestoff, eller pigment, som det også kalles, som finnes i huden. Det er melanin som avgjør hva slags hudfarve mennesker får. Og dette med hudfarve og rase er veldig, veldig viktig for Sumaya.
Når hun har gitt boken tittelen «Melanin hvitere enn blekemiddel», bruker hun et litterært virkemiddel som heter «kontrast». Det betyr at man bruker et begrepspar som står i et slags motsetningsforhold til hverandre. Dette virkemiddelet kan skape enn pussig og overraskende effekt. Men hvorfor bruker hun ordet «blekemiddel»? Sumaya, som kommer fra et land i Afrika som heter Somalia, er glad i å bruke ordet «blendahvit» når hun snakker om mennesker som har den rosaaktige hudfarven de fleste nordmenn har. Blenda er et vaskemiddel som inneholder blekemiddel. Det er veldig fint å bruke hvis man skal vaske hvitt tøy. Jeg tror Sumaya prøver å si et eller annet om hudfarve, både sin egen og den vanlige norske, men hva hun prøver å formidle, er ikke så lett å si. Det gjelder forresten hele boken også.
På omslaget er det et malt bilde av Sumaya med noen rosa malingstrøk i ansiktet. Hun har på seg en hijab - det er et slags skaut som det er ganske vanlig for kvinner i Somalia å bruke. Dette skal vise at de er lydige mot religionen og Gud. Ellers er omslaget svart. Det er ikke så veldig vanlig at det er bilde av forfatteren på omslaget av bøker som dette, men det kan sikkert være en fin måte å selge flere eksemplarer på, særlig hvis forfatteren er litt kjent fra nyhetene, og Sumaya er litt kjent for å være offer i ulike sammenhenger og for å kalle folk rasister. Også er hun kjent for å være en modig og sterk, «samfunnsdebattant». Dessuten er hun kjent for å være feminist, selv om hun går med hijab, noe endel feminister synes er en rar kombinasjon. Men en ting hun er ikke spesielt kjent for, er å være flink til å skrive dikt. Og diktene er heller ikke spesielt gode.
Boken begynner med et sitat av den karibisk-franske radikale tenkeren Frantz Fanon. (Sitatet er av en eller annen grunn gjengitt på engelsk, selv om Fanon selv skrev på fransk.) Hans ideer dukker også opp i noen av diktene. Diktene er det ikke så lette å bli klok på. Vi møter en «burkakjerring» som har mye å tenke på. (Burka er et klesplagg som dekker hele kroppen, også øynene. Noen steder, for eksempel i Afghanistan, et land som blir styrt av en religiøs terrororganisasjon, er det påbudt for kvinner å bruke burka hvis de skal ut av huset.) For eksempel tenker hun på moren, på mannfolk og erotikk, på språk og selvfølgelig hudfarve. Diktene virker litt private, og de gir nok mest mening i hennes eget hode. Som poet briljerer Sumaya hverken med det språklige eller det formale, og spesielt originale er diktene heller ikke. De er snarere banale. Noen av diktene er slagordspregede, mens andre er mer kryptiske. Men det meste handler om å være mørkhudet (eller «melaninrik», som noen kaller det) og kvinne.
Baksiden er rosa, antagelig for å vise at den passer for feminister, og inneholder en kort beskrivelse av innholdet i boken, samt et av diktene, der «Burkakjerringa» er på ferie og erklærer seg hudløs pluss noe om å være innvandrer.
Nå er du sikkert veldig spent på hva jeg synes om boken, er du ikke? En ting som er bra, er at den ikke er særlig lang. Den inneholder bare 62 dikt, som alle er ganske korte. Formatet er lite, så boken tar ikke opp mye plass. Font og skriftstørrelse er behagelig. Så alt i alt er ikke denne diktsamlingen så aller verst. Kanskje du har lyst til å låne den neste gang du er på folkebiblioteket?
Nå er Würmstuggu over for denne gang. Velkommen tilbake neste gang. Ha det bra!
Sumaya Jirde Ali
Melanin hvitere enn blekemiddel
Aschehoug, 2018
Kommentarer
Legg inn en kommentar