Grøss og gule skjorter

 

Tex Willer: Spøkelsesmorderen

av Gianfranco Manfredi og Ugolino Cossu

Egmont, 2021

En ny «avsluttet historie i farger» er ute, folkens. Disse bøkene er et fint supplement til til hverdags-Tex, spør du meg, med jevnt god standard både på manus og tegninger og muligheten til å oppleve Tex’ skjorte i all sin gloriøse gulhet. Personlig liker jeg best bøkene med korte historier av forskjellige forfattere og tegnere, fordi jeg liker variasjonen, og fordi man da ikke nødvendigvis har kjøpt katta i sekken om man misliker en av historiene. 

«Spøkelsesmorderen» er en lang historie fra to serieskapere som er kjent for grøssertegneserier. Gianfranco Manfredi er mannen bak Magisk Vind (Magico Venti, utgitt på norsk i Tex presenterer og Pioner presenterer) som blander skrekk med western, og Ugolini Cossu er mest kjent for sitt arbeid på grøsserserien Dylan Dog, som fikk en håndfull norske utgivelser i 1991. 

Også «Spøkelsesmorderen» er full av uhygge og grøsserelementer. Her er det slasher-genren som danner utgangspunktet for historien. En  tilsynelatende død revolvermann har kommet tilbake til småbyen der han tidligere har bekledt sheriffembedet. Der sprer han frykt og død blant innbyggerne og gjenoppvekker gamle traumer. Tex og Kit prøver å komme til bunns i saken, men det er ikke så lett, for ikke alle er villige til å si sannheten om denne «spøkelsesmorderen».

Dessverre har denne historien, til tross for en ganske god og uhyggelig begynnelse, et middelmådig plot som etterlater litt for mange ubesvarte spørsmål, en ganske uinteressant antagonist, et kjedelig og uutviklet persongalleri og tegninger av en standard som er langt under det vi Tex-lesere er vant med. Ikke la deg lure av det flotte omslaget til Claudio Villa, Cossus tegninger mangler dynamikk og virker uferdige. Ansiktstegningene er minimalistiske og slurvete, streken er statisk, og figurene er stive. Det er ikke vanskelig å følge historien, og det er jo bra, men det hjelpeløse visuelle uttrykket lugger i lesningen og trekker dessverre oppmerksomheten bort fra historien som fortelles. Cossu bruker mye blekk på bakgrunner og teksturer, mon tro om han ikke hadde bidratt mer til uhyggen, og ikke minst lesernes innlevelse, om han hadde brukt noe av dette blekket på ansikter og skyggelegging av figurene. Det skal dog nevnes at utendørscenene med større folkeansamlinger er godt utført.

Dessverre sitter jeg igjen med følelsen av å ha kjøpt katta i sekken.

Ærlig talt!