Gå til hovedinnhold

Grøss og gule skjorter

 


Tex Willer: Spøkelsesmorderen

av Gianfranco Manfredi og Ugolino Cossu

Egmont, 2021


En ny «avsluttet historie i farger» er ute, folkens. Disse bøkene er et fint supplement til til hverdags-Tex, spør du meg, med jevnt god standard både på manus og tegninger og muligheten til å oppleve Tex’ skjorte i all sin gloriøse gulhet. Personlig liker jeg best bøkene med korte historier av forskjellige forfattere og tegnere, fordi jeg liker variasjonen, og fordi man da ikke nødvendigvis har kjøpt katta i sekken om man misliker en av historiene. 


«Spøkelsesmorderen» er en lang historie fra to serieskapere som er kjent for grøssertegneserier. Gianfranco Manfredi er mannen bak Magisk Vind (Magico Venti, utgitt på norsk i Tex presenterer og Pioner presenterer) som blander skrekk med western, og Ugolini Cossu er mest kjent for sitt arbeid på grøsserserien Dylan Dog, som fikk en håndfull norske utgivelser i 1991. 


Også «Spøkelsesmorderen» er full av uhygge og grøsserelementer. Her er det slasher-genren som danner utgangspunktet for historien. En  tilsynelatende død revolvermann har kommet tilbake til småbyen der han tidligere har bekledt sheriffembedet. Der sprer han frykt og død blant innbyggerne og gjenoppvekker gamle traumer. Tex og Kit prøver å komme til bunns i saken, men det er ikke så lett, for ikke alle er villige til å si sannheten om denne «spøkelsesmorderen».



Dessverre har denne historien, til tross for en ganske god og uhyggelig begynnelse, et middelmådig plot som etterlater litt for mange ubesvarte spørsmål, en ganske uinteressant antagonist, et kjedelig og uutviklet persongalleri og tegninger av en standard som er langt under det vi Tex-lesere er vant med. Ikke la deg lure av det flotte omslaget til Claudio Villa, Cossus tegninger mangler dynamikk og virker uferdige. Ansiktstegningene er minimalistiske og slurvete, streken er statisk, og figurene er stive. Det er ikke vanskelig å følge historien, og det er jo bra, men det hjelpeløse visuelle uttrykket lugger i lesningen og trekker dessverre oppmerksomheten bort fra historien som fortelles. Cossu bruker mye blekk på bakgrunner og teksturer, mon tro om han ikke hadde bidratt mer til uhyggen, og ikke minst lesernes innlevelse, om han hadde brukt noe av dette blekket på ansikter og skyggelegging av figurene. Det skal dog nevnes at utendørscenene med større folkeansamlinger er godt utført.


Dessverre sitter jeg igjen med følelsen av å ha kjøpt katta i sekken.


Ærlig talt!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H