Actionsjamanisme i det ville vesten

Egmont fortsetter sitt prosjekt med å bringe westernserier fra det italienske forlaget Bonelli på det norske markedet under vignetten Pionér Presenterer. Skjønt, western og western - ingen av seriene i det nyeste nummeret er rene westernserier. Den kulturelle vaktbikkja Würmstuggu er sitt ansvar bevisst og bringer her en anmeldelse av Pionér Presenterer nr. 5. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Denne omtalen baserer seg på et digitalt anmeldereksemplar. Selve boken er i handelen 19. juli.

Først ut er Magisk Vind. Dette er en serie som blander westerngenren med horror og det overnaturlige, ikke ulikt det Joe R. Lansdale og Tim Truman gjorde med Jonah Hex på 1990-tallet. Historien «Dyret» er skrevet av seriens skaper Gianfranco Manfredi og tegnet av Pasquale Frisenda og ble opprinnelig utgitt på italiensk i 
1997. Det har tidligere blitt utgitt tre episoder av Magisk Vind på norsk tidligere, to i det kortlivede Tex Presenterer, som kom med to utgaver i 2015, og en i Pionér Presenterer nr. 2.

Denne seriens eponyme helt er en hvit ekssoldat som har blitt adoptert av sioux-indianerne og som har sitt daglige virke som medisinmann. Med seg på sine eventyr har han den drikkfeldige, men skarpe journalisten Willy Richards, som på grunn av sin slående likhet med Edgar Allan Poe går under navnet Poe. Dette er et motsetningsfylt par som utfyller hverandre godt. Magisk Vind er actionhelten med innsikt i det overnaturlige, mens Poe er mer rasjonelt og verdslig anlagt. Det virker som forfatter Manfredi har satt seg ganske godt inn i siouxenes åndelige forestillingsverden, for både de sjamanistiske ritualene og de mytologiske elementene virker autentiske og presenteres på en respektfull måte. Settingen er interessant, for den amerikanske vesten i tiden etter borgerkrigen var et sted der moderniteten og eldgamle forestillinger om naturen og menneskenes plass der levde side om side. Dette var en dynamisk tid med store endringer og brutale konflikter. Og det utgjør et glimrende bakteppe for dramatiske fortellinger om tapre menn og mørke krefter.

I denne historien møter Magisk Vind og Poe tre forhenværende saloonpiker som er på vei for å slå seg ned på eiendommen som broren til en av dem har kjøpt i håp om å finne olje. Eiendommen ligger like ved en mormonsk bosetning. Saloonpiker, mormonere og en actionsjaman. Da sier det seg selv at leseren kan vente seg interessante situasjoner, for her lukter det kulturkonflikt. Mormonerne og deres religion spiller en viktig rolle i denne fortellingen. Og det er, forfriskende nok, ikke som endimensjonale mørkemenn, men som mennesker som som gjør det de kan for å overleve i sivilisasjonens ytterkant.

Historien er egentlig mer en skrekkfortelling som tilfeldigvis foregår i det gamle vesten, enn en western med skrekkelementer. Dypt under jorden skjuler det seg nemlig et unevnelig vesen som sprer frykt blant indianere og nybyggere. Jeg skal ikke røpe mer av historien, men jeg kan si at den er full av foruroligende erkjennelser og snikende uhygge som kanskje mest av alt minner om H. P. Lovecrafts «kosmiske horror» det protagonistene får innblikk i eksistensielle sannheter mennesket egentlig ikke skal kjenne til. Aliens-fans vil trolig også finne mye de liker her.

Joda, det er en god historie med tight plot og interessante ideer, men uten tegninger blir det ingen tegneserie, og det er Pasquale Frisendas utsøkte tegninger som legemliggjør uhyggen. Noe av det jeg liker med Bonelli-seriene, er at tegnerne er mer interessert i å fortelle med bilder så effektivt som mulig, enn å lage vakre, dekorative bilder. Dette er noe vi også ser i den tradisjonelle amerikanske tilnærmingen til serietegning. Der handler det også mer om bevegelse og design enn om detaljert gjengivelse av virkeligheten. Frisenda ser ut til å ha lært en god del av Alex Toth med sine rene, slående komposisjoner og balanserte bruk av svarte og hvite flater som gir god dybde og klarhet. Figurtegningene er elegante, og de lett karikerte ansiktene er livlige og lette å skille fra hverandre. Alt sammen for å drive historien frem så effektivt som mulig. Men det ser utrolig lekkert ut, livlig og kontrastfylt - og Frisenda er en glimrende monsterdesigner, derom hersker de ingen tvil.

Alt i alt har vi her å gjøre med en flott serie med gode tegninger og en guffen og spennende historie. Etter hva jeg kan se, har Frisenda tegnet flere avsnitt av Magisk Vind, så det er bare å krysse fingrene for at det kommer flere på norsk.

Zagor er med i dette nummeret også. Historien «Byen fra fortiden!» er skrevet av 

Gianluigi Bonelli og tegnet av Gallieno Ferri. For de av dere som leste forrige anmeldelse av Pioner Presenterer, kommer det neppe som noen overraskelse at heller ikke denne historien imponerte meg. Supemennesket Zagor oppfører seg fortsatt som en dust mot sin «venn» Cico, indianerne er fremdeles overtroiske og sier «ugh», og 
historien er full av geografiske og demokrafiske merkverdigheter. Zagor skal visstnok holde til i Pennsylvania, riktignok et Pennsylvania med tilsynelatende tropisk regnskog, men indianerstammen som plager ham mest i denne historien, sitkaene, er egentlig hjemmehørende i Alaska. Andre ingredienser her er elgjakt med tomahawk og en by befolket av franskmenn som lever som på 1600-tallet. 

Ikke er det spesielt spennende, og ikke er det særlig morsomt, og visuelt er det fryktelig uengasjerende. Historien mangler struktur og er bare «one damn thing after another». Men at Bonelli har god fantasi, kan ingen nekte for. Hvis man liker Kaptein Miki og Kaptein Mark, har det kanskje sin sjarm. Selv hadde jeg foretrukket en episode til med Magisk Vind.

Se også omtalene av PP nr. 3 (den eminente «Cheyenne) og nr.4 ("Sølvdollar" + Zagor).