Gå til hovedinnhold

Actionsjamanisme i det ville vesten


Egmont fortsetter sitt prosjekt med å bringe westernserier fra det italienske forlaget Bonelli på det norske markedet under vignetten Pionér Presenterer. Skjønt, western og western - ingen av seriene i det nyeste nummeret er rene westernserier. Den kulturelle vaktbikkja Würmstuggu er sitt ansvar bevisst og bringer her en anmeldelse av Pionér Presenterer nr. 5. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter. Denne omtalen baserer seg på et digitalt anmeldereksemplar. Selve boken er i handelen 19. juli.

Først ut er Magisk Vind. Dette er en serie som blander westerngenren med horror og det overnaturlige, ikke ulikt det Joe R. Lansdale og Tim Truman gjorde med Jonah Hex på 1990-tallet. Historien «Dyret» er skrevet av seriens skaper Gianfranco Manfredi og tegnet av Pasquale Frisenda og ble opprinnelig utgitt på italiensk i 
1997. Det har tidligere blitt utgitt tre episoder av Magisk Vind på norsk tidligere, to i det kortlivede Tex Presenterer, som kom med to utgaver i 2015, og en i Pionér Presenterer nr. 2.

Denne seriens eponyme helt er en hvit ekssoldat som har blitt adoptert av sioux-indianerne og som har sitt daglige virke som medisinmann. Med seg på sine eventyr har han den drikkfeldige, men skarpe journalisten Willy Richards, som på grunn av sin slående likhet med Edgar Allan Poe går under navnet Poe. Dette er et motsetningsfylt par som utfyller hverandre godt. Magisk Vind er actionhelten med innsikt i det overnaturlige, mens Poe er mer rasjonelt og verdslig anlagt. Det virker som forfatter Manfredi har satt seg ganske godt inn i siouxenes åndelige forestillingsverden, for både de sjamanistiske ritualene og de mytologiske elementene virker autentiske og presenteres på en respektfull måte. Settingen er interessant, for den amerikanske vesten i tiden etter borgerkrigen var et sted der moderniteten og eldgamle forestillinger om naturen og menneskenes plass der levde side om side. Dette var en dynamisk tid med store endringer og brutale konflikter. Og det utgjør et glimrende bakteppe for dramatiske fortellinger om tapre menn og mørke krefter.

I denne historien møter Magisk Vind og Poe tre forhenværende saloonpiker som er på vei for å slå seg ned på eiendommen som broren til en av dem har kjøpt i håp om å finne olje. Eiendommen ligger like ved en mormonsk bosetning. Saloonpiker, mormonere og en actionsjaman. Da sier det seg selv at leseren kan vente seg interessante situasjoner, for her lukter det kulturkonflikt. Mormonerne og deres religion spiller en viktig rolle i denne fortellingen. Og det er, forfriskende nok, ikke som endimensjonale mørkemenn, men som mennesker som som gjør det de kan for å overleve i sivilisasjonens ytterkant.

Historien er egentlig mer en skrekkfortelling som tilfeldigvis foregår i det gamle vesten, enn en western med skrekkelementer. Dypt under jorden skjuler det seg nemlig et unevnelig vesen som sprer frykt blant indianere og nybyggere. Jeg skal ikke røpe mer av historien, men jeg kan si at den er full av foruroligende erkjennelser og snikende uhygge som kanskje mest av alt minner om H. P. Lovecrafts «kosmiske horror» det protagonistene får innblikk i eksistensielle sannheter mennesket egentlig ikke skal kjenne til. Aliens-fans vil trolig også finne mye de liker her.


Joda, det er en god historie med tight plot og interessante ideer, men uten tegninger blir det ingen tegneserie, og det er Pasquale Frisendas utsøkte tegninger som legemliggjør uhyggen. Noe av det jeg liker med Bonelli-seriene, er at tegnerne er mer interessert i å fortelle med bilder så effektivt som mulig, enn å lage vakre, dekorative bilder. Dette er noe vi også ser i den tradisjonelle amerikanske tilnærmingen til serietegning. Der handler det også mer om bevegelse og design enn om detaljert gjengivelse av virkeligheten. Frisenda ser ut til å ha lært en god del av Alex Toth med sine rene, slående komposisjoner og balanserte bruk av svarte og hvite flater som gir god dybde og klarhet. Figurtegningene er elegante, og de lett karikerte ansiktene er livlige og lette å skille fra hverandre. Alt sammen for å drive historien frem så effektivt som mulig. Men det ser utrolig lekkert ut, livlig og kontrastfylt - og Frisenda er en glimrende monsterdesigner, derom hersker de ingen tvil.
Alt i alt har vi her å gjøre med en flott serie med gode tegninger og en guffen og spennende historie. Etter hva jeg kan se, har Frisenda tegnet flere avsnitt av Magisk Vind, så det er bare å krysse fingrene for at det kommer flere på norsk.



Zagor er med i dette nummeret også. Historien «Byen fra fortiden!» er skrevet av 
Gianluigi Bonelli og tegnet av Gallieno Ferri. For de av dere som leste forrige anmeldelse av Pioner Presenterer, kommer det neppe som noen overraskelse at heller ikke denne historien imponerte meg. Supemennesket Zagor oppfører seg fortsatt som en dust mot sin «venn» Cico, indianerne er fremdeles overtroiske og sier «ugh», og 
historien er full av geografiske og demokrafiske merkverdigheter. Zagor skal visstnok holde til i Pennsylvania, riktignok et Pennsylvania med tilsynelatende tropisk regnskog, men indianerstammen som plager ham mest i denne historien, sitkaene, er egentlig hjemmehørende i Alaska. Andre ingredienser her er elgjakt med tomahawk og en by befolket av franskmenn som lever som på 1600-tallet. 

Ikke er det spesielt spennende, og ikke er det særlig morsomt, og visuelt er det fryktelig uengasjerende. Historien mangler struktur og er bare «one damn thing after another». Men at Bonelli har god fantasi, kan ingen nekte for. Hvis man liker Kaptein Miki og Kaptein Mark, har det kanskje sin sjarm. Selv hadde jeg foretrukket en episode til med Magisk Vind.




Se også omtalene av PP nr. 3 (den eminente «Cheyenne) og nr.4 ("Sølvdollar" + Zagor).

Kommentarer

  1. En av grunnene at episodene av Zagor er ikke så spennende er pga de episodene som vi leser nå i pioner er fra tidlig 70 tallet og de er ment for barn i 10 år alder(akkurat samme som tex fra den tiden) de episodene fra 80 tallet er mye bedre og mer opttat av hver dag popkultur noe slags blanding science fiction og western

    SvarSlett
    Svar
    1. Episodene er faktisk fra 1960-tallet. Hadde vært interessant å se noe moderne episoder. Tviler ikke på at serien har blitt bedre. Jeg ser jo at gode forfattere som Sclavi og Boselli har jobbet på serien.

      Slett
  2. Howdy, Tex Willer fra omkring 1958-62 er en av seriens aller beste perioder (i likhet med fra 1968 til ca. 1975), da kom G L Bonelli opp med en rekke oppfinnsomme plott og med en mer "voksen" stil på dialogene. Utmerkede eksempler er Skjelettenes mesa, Gullbyen, Morderen, Fryktens dal og Navajo-blod. Serier som står seg meget godt i 2019.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H