Gå til hovedinnhold

Nettverk - opera - doom


WÜRMSTUGGUS AVDELING FOR BØKER: Alt handler om nettverk i våre dager - profesjonelle nettverk, sosiale nettverk, finansielle nettverk, akademiske nettverk, politiske nettverk, kommunikasjonsnettverk, skjulte nettverk, digitale nettverk, the world wide web. Og nettverkene, flate og fleksible som de er, synes å påvirke verden i langt større grad enn tidligere, på bekostning av mer hierarkiske institusjoner, som stater, byråkratier og organsasjoner, som historisk har hatt størst betydning. Men er dette noe nytt? Typisk nok for en historiker (en konservativ sådan) synes ikke Niall Ferguson det. Det er dette som er temaet i boken The Square and the Tower: Networks and Power, from the Freemasons to Facebook (2018). Alt det vi ser rundt oss nå av altmer omgripende nettverk som hurtig overfører informasjon og fatter avgjørelser som vedrører millioner av mennesker har en historisk presedens. Nærmere bestemt ved overgangen mellom middelalder og tidlig modene tid. Det handler selvfølgelig om trykkpressen og den kommunikative revolusjonen den medførte. Trykkpressen var en forutsetnng for reformasjonens suksess og de omveltninger denne førte med seg i Europa på 1500-tallet. Den var også en forutsetning for den hurtige spredningen av nye oppdagelser, videnskapelige teorier og politiske ideer på 1500- 1600- og 1700-tallet. Ifølge Ferguson kan denne perioden kalles nettverkenes tidsalder. Fra den franske revolusjon og frem til 1970-tallet styrket de hierarkiske institusjonene seg som historiske aktører på bekostning av nettverkene, med den totalitære gullalder på midten av 1900-tallet som et høydepunkt. Men nå er nettverkene tilbake for fullt. Hvorfor har ikke historikere forsket mer på disse nettverkene? Det handler mye om tilgang på kilder, for uformelle nettverk etterlater seg ikke arkiver som historikere kan meske seg med. Det handler også om manglende forståelse av nettverkteori. Men det har Ferguson lært seg nå, og resultatet et en meget interessant bok Illuminati, spionringer, vitenskapelige samfunn, internettgründere, oppdagere, sosiale medier, britiske jungelkrigere, kommunister, kommunikasjonstknologi, opplysningstenkere, kinesisk internettstruktur, frimureri og innflytelsesrike gutteklubber. Check it out! OVER TIL AVDELNG FOR GAMLE TEGNESERIER: Jeg vil også anbefale P. Craig Russells tegneserie Salome fra 1986. Denne er basert på Oscar Wildes skuespill og også Richard Strauss’ opera, som igjen er basert på skuespillet, og er i så måte av Russells etterhvert tallrike operatgneserier. Handlingen er lagt til Herodes Antipas’ slott og handler om prinsesse Salome, som både er tiltrukket og frastøtt av den hellige mannen Jokanaan AKA Johannes døperen. Russell har på fremragende vis klart å komprimert handlingen til bare noen og tredve sider - inkludert en ganske lang, ordløs dansesekvens. Wildes dialog er i utgangspunktet superb, og Russell er ikke mindre sublim som visuell forteller og illustratør. Alt han tegner, ser fordømt lekkert ut, og hver side er nøye gjennomtenkt for å gi maksimal slagkraft til en historie som ikke etterstreber realisme på noen måte, men som på sitt høypoetiske vis likevel sier noe sant om mennesket og kunsten. De som er interessert i å lese en mer omfattende operategneserie fra Russells hånd, bør lese hans adapsjon av Richard Wagners operatetralogi om Nibelungringen. Kanskje jeg skriver en lengre bloggpost om den en gang. Den er i hvert fall good shit. OVER TIL AVDELNG FOR TUNGROCK: Til slutt vil jeg anbefale en plate jeg oppdaget ved en tilfeldighet her om dagen, nemlig Nailed, debutalbumet til doom metal-bandet Place of Skulls med Victor Griffin (Pentagram, Deathrow) i spissen. Dette er ganske tradisjonell, men uhyre fengende doom med top notch riffing og ganske lavt tempo. Også gjør de en versjon av «Don’t Let Me Be Misunderstood» som er nesten like god som Gary Moores versjon. Platen kom ut i 2001.


Og du, glem aldri hva som skjedde med Lola fra Copacabana.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib