Gå til hovedinnhold

«Jeg var allergisk mot klær!»


Roger Scruton er en engelsk filosof med estetikk som spesialfelt, men han har også skrevet godt om en rekke andre emner. Politisk tilhører han høyresiden, og som forfatter er han på sitt mest underholdende når han med vidd og nedlatenhet avdekker inkonsistenser og logiske brister hos venstresiden og de mer esoteriske delene av akademia. Han har ingen kvaler med å fremstå som kulturell elitist og forvarer av klassisk dannelse. Conservatism: An Invitation to a Great Tradition er imidlertid ikke et polemisk verk, men en kortfattet idehistorisk gjennomgang av konservatismen i vestlig tenkning, fra opplysningstiden og frem til våre dager. Tonen er gjennomgående saklig og deskriptiv, og i og med at boken er på under 200 sider, er det lite rom for dyptgånde resonnementer. Scruton starter med et kapittel om den konservative impuls innen liberalismen på 1700-tallet. Ja, på mange måter var konservatismen i utgangspunktet intet mer enn en ettertanke i opplysningstidens liberalisme, der det ble stilt spørsmål ved idéen om samfunnskontrakten i forholdet mellom stat og individ. Individets frihet er nemlig ingen naturtilstand, men et resultat av det samfunnet det er en del av. Samfunnet, med sine tradisjoner og institusjoner, går forut for det enkelte individ og er ikke skapt for å sikre friheten, men er snarere frihetens opphav. Vel, boken går gjennom de politiske idéene til angloamerikanske tenkere som John Locke, Edmund Burke og Thomas Jefferson, kontinentale filosofer som Hegel, Kant, Chateaubriand og Tocqueville. Scruton vier også et kapittel til kulturkonservative tenkere i England og Frankrike på 1800-tallet, og et par kaptitler om utviklingen av konservatismen i møte med trusselen fra sosialismen de siste hundre år. Han skriver selvfølgelig en del om Hayek og de amerikanske antikommunistene, men vier også noen avsnitt om George Orwell, som han, sikkert til manges forargelse, plasserer innenfor den konservative tradisjon. Personlig synes jeg Orwell har en naturlig plass i dette selskapet med tanke på all den intellektuelle kraft han brukte på å bekjempe den radikale sosialismen i bøker som Nineteen Eighty-Four og Animal Farm (og Homage to Catalonia for den saks skyld). Og alle som kjenner litt til britiske og amerikanske forhold vet at arbeiderklassen og dens talsmenn ofte har konservative sympatier. Alt i alt er dette en fin introduksjon til konservative tradisjon i europeisk og amerikansk tenkning. Her er det mye bredde, men lite dybde, og Scruton overbeviser neppe mange lesere til å bli konservative. Men det er vel heller ikke meningen.

En annen ærverdig tradisjon er den italienske western. De fleste er vel kjent med den kinematografiske spaghettitradisjonen, der særlig Sergio Leones filmer utgjør et kunstnerisk høydepunkt, men også i tegneseriene har italienerne levert western i mange år. Tex Willer har blitt publisert i over 70 år og er still going strong. Tex’ utgiver, Sergio Bonelli Editore, har også gitt ut en rekke andre westernserier opp gjennom årene, og i heftet Pionér Presenterer utgir nå Egmont westernserier fra dette forlaget. Personlig er jeg ikke noen stor Tex Willer-fan, men jeg har lest nok til å vite at dette er solide og profesjonelt utførte serier fullt på høyde med det beste av amerikanske underholdningstegneserier. Men jeg var uforberedt på hva som ventet meg da jeg åpnet Pionér Presenterer nr. 3, med historien Cheyenne av Michele Masiero og Fabio Valdambrino, for maken til tegneserie er det lenge siden jeg har lest. Dette er en lang (ca 280 sider) og kompleks tegneserieroman med handling fra Midtvesten under indianerkrigene. Historien bruker lang tid på å komme i gang - det tar nesten 50 sider før hovedpersonen blir introdusert - og det er noe dvelende ved handlingen, omtrent som en Leone-film. Masiero og Valdambrino har aldri dårlig tid og stopper gjerne opp for å fokusere på særlig emosjonelle øyeblikk, eller bare for å skape atmosfære. Historien er komplisert og foregår over flere tidsplan. Det hoppes frem og tilbake i tid over en lav sko, og vi får aldri inn med teskje når de ulike hendelsene finner sted. Likevel er det sjelden det er vanskelig å følge med. Mot slutten kommenterer sågar serien selv den nonlineære oppbygningen. Artig. Men selv om det er mange figurer å holde styr på, og handlingen har mange vendepunkt, er det til syvende og sist en historie om en bestefar og hans barnebarn mot et bakteppe av Amerikas ekspansjon vestover og de konflikter det medførte i form av fordrivelser og massakrer (det vi idag ville kalt etnisk rensning) av de opprinnelige innbyggerne på det nordamerikanske kontinent. Valdambrinos tegninger er av den typen vi kan forvente fra italienske kommersielle serier. Håndverksmessig profesjonelt til fingerspissene, dynamisk, aldri ute etter å blende, men alltid fokusert på å fortelle historien så effektivt som mulig. Når man er så proff og teknisk dyktig som Valdambrini er, kan man godt tillate seg å gjøre seg «usynlig» og la tegningene tjene narrativet fremfor å bedrive grafisk innovasjon og formale eksperimenter. Jeg vil gå så langt som å si at dette er den beste tegneserieromanen jeg har lest så langt i år. Jeg er rett og slett imponert.

Roger Scruton: Conservatism: An Invitation to the Great Tradition, Profile Books, 2017
Michele Masiero og Fabio Valdambrini: Cheyenne, publisert i Pionér Presenterer nr. 3, Egmont, 2019



Illustrasjon: John Giunta/Gardner Fox

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H