Gå til hovedinnhold

Is-slottet: Fjerde runde!


Is-slottet del 2, kapittel 4-9

Würmstuggu held fram med lesinga av «Is-slottet» av Tarjei Vesaas. 

Unn er framleis borte. Det verkar som ho faktisk er død. Siss ligg sjuk ei veke etter å ha vore med på søket etter venninna. Når ho kjem til hektene att, er ho ei ei forandra jente. Ho vert meir stille og ettertenksom. Ho er ikkje lenger den aktive leiaren i skulegarden, men inntek heller observeratørrolla som Unn har hadde. Det siste møtet deira kvernar framleis rundt i hovudet hennar, og ho nektar plent å seie til nokon kva som skjedde der.  Medan Unn liksom vert viska ut i folks medvit og i naturen - snøen fell og fell og viskar ut alle spor - får ho ei stadig sterkare plass i Siss’ tankar. Ho vert nærast levande i hugen hennar, og lovnaden om aldri å fortelje nokon om løyndomen som bind dei saman, vert ei heilag fordring og samstundes eit bilete på von om at ho kanskje framleis er i live. 

Sjølv om Unn berre budde i bygda i eit halvt år, og knappast vart kjend med nokon, er ho no det som heile livet til Siss dreier seg om. Ho er eit fantom, synleg berre for Siss. For resten av bygda er ho usynleg, berre eit skuldertrekk, «jenta som forsvann».

Språkleg vekslar Vesaas her mellom nøkternt skildrande passasjer og meir direkte tankereferat. Det er også eit kapittel om moster til Unn, der det er uråd å sjå om det er tankane og kjenslene til moster me les, eller om det er eit slags universell poetisk medvit som snakkar til lesaren.

Dette er nokre melankolske kapittel med lite ytre handling. Eg synest godt me kunne vore spara for den løyndomsfulle poetiseringa og heller fått nokon oppklarande dialogar. Her handlar det om show, don’t tell. Vesaas har ei uvane med å utelate «og» når han bind saman verb. Det er kan hende noko han har henta frå dialekta si, men det er utruleg irriterande, og det gjer lesinga mindre smooth.


Følg med vidare! Eg anar ikkje kva som hender på side 131 enno. Men det gjer kan hende du?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib