Is-slottet: Andre runde!

Is-slottet del 1, kapittel 5.

Vi fortsetter gjennomlesningen av Is-slottet av Tarjei Vesaas. Jeg leser noen sider og skriver noen ord om det jeg har lest. 

Dette er det siste kapitlet i del 1. Kapitlet er betraktelig lengre enn de foregående, og nå er det Unn som er hovedpersonen. Her handler det om is og kulde hele veien. Det er neste dag, og Unn bestemmer seg for å skulke skolen, for hun vil ikke møte Siss etter den pinlige avskjeden kvelden i forveien. Vel ute av huset finner hun ut at hun vil oppsøke en frossen foss hun har hørt snakk om, en foss som på grunn av den langvarige kuldeperioden har fått noen spektakulære isformasjoner som minner om et isslott. For å komme dit går hun langs en frossen innsjø, og Vesaas bruker mye tid på å beskrive isen. Den er nemlig speilblank og gjennomsiktig, og gjennom den kan Unn se mye av det som foregår under isen. Det er tydelig at dette med is og kulde kombinert med fravær av snø skal symbolisere et eller annet, men jeg har fremdeles ikke funnet tolkningsnøkkelen. Vesaas spiller også på kontrasten mellom den (tilsynelatende) stillestående isen og det rennende vannet under isen. 

Nuvel. Omsider kommer Unn frem til denne berømmelige fossen. «Isslottet» gjør et umåtelig inntrykk på henne. Fossen ligner virkelig et slott, med spir, søyler og kupler. Sollyset skaper også ulike farve- og lyseffekter, og bak det hele går duren fra det rennende vannet under isen. Unn føler en veldig trang til å gå inn i i det veldige iskomplekset. Hun finner en åpning og entrer. Nå begynner en ganske trippy sekvens som gir slipp på den realismen som hittil har preget kapitlet. Unn går fra rom til rom i «isslottet» og opplever ulike emosjonelle tilstander som tydeligvis skyldes ytre faktorer. Hun opplever eufori, melankoli og bekymring om hverandre. Men også det sensoriske påvirkes på en eiendommelig måte. I noen rom er det ekko, mens i andre er det helt stille. Og er det egentlig ekko hun hører..? Vesaas prøver vel å eksternalisere Unns indre liv på et vis. Isen er kanskje ment å funger som et slags sjelens speil for vår stakkars unge pike? I starten av kapitlet er hun bekymret for konsekvensene av skulkingen, men etterhvert blir hun likeglad. I tankene er det særlig tre ting som kverner, og som hun helst vil unngå å tenke på: moren (som døde for non måneder siden), Siss og det andre... Hva dette andre er, får vi imidlertid ikke vite.

Til slutt virker det som Unn fryser i hjel. Men kan hun gjøre det da? Det er jo fortsatt 2/3 igjen av boken. Ikke vet jeg, men det finner jeg vel snart ut av.

Personlig synes jeg ikke boken er spesielt engasjerende så langt, hverken handlingsmessig eller språklig. Det blir litt for mye påtatt «poetisk» og hemmelighetsfullt her. Men mye kan jo skje ennå. 

Følg med videre!