Is-slottet: Tredje runde!

Is-slottet del 2, kapittel 1-3

Würmstuggu fortsetter live-bloggingen av Tarjei Vesaas’ roman fra 1963.

Vi er tilbake i Siss’ hode igjen. Hun gleder seg til å møte Unn igjen og bekjentgjøre for skolekameratene at nå er de to offisielt venninner. Men forventning vendes til fortvilelse for da hun oppdager at Unn har skulket skolen og ikke kommet hjem etterpå. Bygda setter i gang en omfattende leteaksjon, og Siss er med, men søket hemmes av tungt snøfall som gjør det vanskelig å finne spor etter den savnede. Etterhvert kommer letemannskapet på at jenta kanskje har oppsøkt den frosne fossen. De drar dit.

Fossen gjør sterkt inntrykk på Siss og, om vi skal tro henne, mennene som deltar i søket også. Hun aner at de kjenner en slags ærefrykt ved det storslåtte synet. «Ingen ting anna å sjå enn slott og elv og stordom.» La meg her komme med en foreløbig hypotese om hva den frosne fossen symboliserer. Som jeg skrev i forrige innlegg er det noe med kontrasten mellom det rennende vannet og isen. I et parti skildres den veldige isformasjonen med sine tagger og kupler i mørket, og «djupt inni, som eit trugande dyr, dura den sjølv-innestengde elva». Isen er statisk, eksisterende i verden og sansbar, mens fossen, det rennende vannet er dynamisk, blivende, i en forstand mer egentlig, opprinnelig, i og med at det er isens urform. Vannet er driftene, det dyriske som gjemmer seg under de sosiale konvensjonene, det bevegelige i menneskets sjel som søker å virkeliggjøres i den sansbare verden. Det potensielle som ligger bak det objektive. Driftene kan holdes tilbake, men de kan ikke stoppes. Det rennende vannet innerst i isslottet er puberteten, som er i ferd med å trekke Unn og Siss mot de voksnes verden. Unns krise består i at hun har oppdaget noe i seg, seksualiteten, som ikke engang et forsvarsverk så solid som et slott av is kan holde tilbake. Akkurat som elven har hun stengt sitt egentlige selv inne i sitt eget private is-slott. Og derfor går hun til grunne.

Det jeg likte best ved dette kapitlet var skildringene av isslottet og den (virkelige eller innbilte?) virkningen og tiltrekningskraften det har på menneskene som opplever det. Men språket til Vesaas er fortsatt irriterende. 

Følg med videre!