Gå til hovedinnhold

Is-slottet: Tredje runde!


Is-slottet del 2, kapittel 1-3

Würmstuggu fortsetter live-bloggingen av Tarjei Vesaas’ roman fra 1963.

Vi er tilbake i Siss’ hode igjen. Hun gleder seg til å møte Unn igjen og bekjentgjøre for skolekameratene at nå er de to offisielt venninner. Men forventning vendes til fortvilelse for da hun oppdager at Unn har skulket skolen og ikke kommet hjem etterpå. Bygda setter i gang en omfattende leteaksjon, og Siss er med, men søket hemmes av tungt snøfall som gjør det vanskelig å finne spor etter den savnede. Etterhvert kommer letemannskapet på at jenta kanskje har oppsøkt den frosne fossen. De drar dit.

Fossen gjør sterkt inntrykk på Siss og, om vi skal tro henne, mennene som deltar i søket også. Hun aner at de kjenner en slags ærefrykt ved det storslåtte synet. «Ingen ting anna å sjå enn slott og elv og stordom.» La meg her komme med en foreløbig hypotese om hva den frosne fossen symboliserer. Som jeg skrev i forrige innlegg er det noe med kontrasten mellom det rennende vannet og isen. I et parti skildres den veldige isformasjonen med sine tagger og kupler i mørket, og «djupt inni, som eit trugande dyr, dura den sjølv-innestengde elva». Isen er statisk, eksisterende i verden og sansbar, mens fossen, det rennende vannet er dynamisk, blivende, i en forstand mer egentlig, opprinnelig, i og med at det er isens urform. Vannet er driftene, det dyriske som gjemmer seg under de sosiale konvensjonene, det bevegelige i menneskets sjel som søker å virkeliggjøres i den sansbare verden. Det potensielle som ligger bak det objektive. Driftene kan holdes tilbake, men de kan ikke stoppes. Det rennende vannet innerst i isslottet er puberteten, som er i ferd med å trekke Unn og Siss mot de voksnes verden. Unns krise består i at hun har oppdaget noe i seg, seksualiteten, som ikke engang et forsvarsverk så solid som et slott av is kan holde tilbake. Akkurat som elven har hun stengt sitt egentlige selv inne i sitt eget private is-slott. Og derfor går hun til grunne.

Det jeg likte best ved dette kapitlet var skildringene av isslottet og den (virkelige eller innbilte?) virkningen og tiltrekningskraften det har på menneskene som opplever det. Men språket til Vesaas er fortsatt irriterende. 

Følg med videre!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...