Gå til hovedinnhold

Forbrytelse og straff i Arizona


I forrige uke anmeldte vi Pionér Presenterer nr. 3, «Cheyenne» av Michele Masiero og Fabio Valdambrino. Denne uken er det det fjerde nummeret som skal under lupen. Hovedhistorien denne gangen er «Sølvdollar» av Gigi Simeoni og Guiseppe Baiguera. Historien er hentet fra heftet Le Storia fra Sergio Bonelli Editore og ble utgitt i Italia i 2017.

Vi befinner oss i og rundt Phoenix, Arizona, rundt 1870. Et drap på ranchen til en lokal rikmann utløser en kjede dramatiske hendelser der en italiensk omreisende fotograf, en ung apasjekvinne og en dusørjeger med en forkjærlighet for klassisk litteratur står i sentrum. Noen klassisk westernhelt med drøye våpenskills og høy moral finner vi ikke i denne historien, men skurken er utsøkt ond og godt innenfor westerngenrens standardrepertoar. Historien er bygget opp som en kriminalfortelling, med et innledende drap og en oppklaring til slutt, men i mine øyne kunne forfatter Simeoni med fordel ha investert litt mer i innledningen, sånn at slutten gir max uttelling. Avslutningen blir litt overlesset, med mye informasjon som godt kunne lekket ut litt mer gradvis, og en ny badass figur som liksom skal være en big deal blir introdusert litt for langt ut i historien til å gi noe egentlig inntrykk, og ender bare opp som en parentes. Men karakterene er gode, og særlig fotografen og dusørjegeren er interessante å følge gjennom historien. 

Det første man legger merke til ved Baigueras er den delikate tusjingen. Han bruker en tykk penselstrek til konturene og tynnere streker for detaljer. Inntrykket er moderne, polert, og med de lettere karikerte ansiktene, ligger uttrykket ganske tett opp til det man ofte finner i amerikanske superheltserier fra 1990-tallet og fremover. Adam Pollina er er navn jeg umiddelbart kommer på i denne sammenheng. Noen scener, særlig de som utspiller seg nattestid, har et flott samspill mellom lys og skygge, med store sorte flater i kontrast mot hvite. Andre scener igjen ser ut som de er tegnet med tanke på å bli farvelagt. I mine øyne virker disse sidene litt uferdige. Alt sammen er helt utmerket utført, men den omstendelige tusjingen skaper et renere og mer statisk inntrykk enn det vi er vant med hos de andre westerntegnerne til Bonelli.

Selv synes jeg dette var en helt OK westerfortelling. Ikke dårlig på noen måte, både veltegnet og spennende, men langt ifra mesterverket «Cheyenne» fra forrige bok i denne serien.

For å fylle ut dette heftet har redaksjonen funnet frem en Zagor-historie fra 1965, «Den brukne lansen» av Gian Luigi Bonelli og Gallieno Ferri. Dette er mitt første møte med denne helten. Etter hva jeg forstår, ble han introdusert for norske lesere i det første nummeret av Pionér Presenterer tidligere i år. Zagor er en slags superhelt som lever i de store skogene på USAs østkyst. Han foretrekker å ferdes på Tarzan-vis fra tre til tre, og de lokale indianerne ser på ham som en slags skogsånd. Zagor er imidlertid også en gjennomført drittsekk, særlig mot «vennen» Cico, hvis viktigste karaktertrekk er dumhet, feighet og fedme. Denne historien er full av av plump «humor», overtroiske indianere som sier «ugh», jomfruer i nød og heltemodige, våpenføre nybyggere. Mest av alt minner serien om EsseGesses Kaptein Miki og Kaptein Mark. Og det er som kjent omtrent så langt unna et kvalitetsstempel man kan komme.

Da er det bare å vente på neste utgave av Pionér Presenterer. Egmont skal ha honnør for å bringe italienske kvalitetsunderholdningsserier ut på det norske markedet. 

Kommentarer

  1. Kaptein Miki og Kaptein Mark er flotte serier. Så jeg må nok få skaffet meg denne Pioner.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib