Is-slottet: Sjette runde!

Is-slottet del 2, kapittel 14-15.

Siss blir overtalt av vennene til å bli med på en skitur. Turen går forbi isslottet, og der velger Siss å bli igjen mens de andre går videre. Etter å ha kravlet litt rundt på den frosne fossen oppdager hun liket av Unn inne i isen. Går hun og forteller om hva hun har sett? Nei, selvfølgelig ikke. Hun bestemmer seg for ikke å si det til noen. Det blir nå superviktig å holde tett om likfunnet, akkurat som det har vært superviktig ikke å si noe om det siste møtet med Unn. Oh please!

Siss har vært deprimert gjennom det meste av romanen, og nå virker det som depresjonen blir enda tyngre. Hun er besatt av tanken på at folk er i ferd med å glemme Unn, og at det derfor er hennes oppgave å huske henne. At hun på en måte er det eneste bindeleddet mellom venninnen og verden. 

Nå har mildværet begynt å få snøen til å smelte. Fossen er ikke lenger dekket av snø, og om ikke lenge kommer hele isslottet til å smelte og forsvinne ned i elven. Da vil også Unns døde kropp sannsynligvis bli funnet.

Jeg tipper at det hele ender med at hun går til fossen for å dø på melodramatisk vis ved Unns side.

Den observante leser vil ha forstått at jeg ikke er overdrevent imponert over denne romanen så langt. Et av problemene er fraværet av konflikt. Alle menneskene vi møter er vennlige, forståelsesfulle og hjelpsomme. Ingen er uenige om noe, i gen krangler, og ingen uoverenskomster driver handlingen fremover.  Dessuten er det ingen andre personer enn Siss som har noe som helst dybde i denne romanen.

Men alt kan jo snu når jeg begynner på tredje og siste del, «Treblåsarar»...

Følg med videre!