Is-slottet del 3, kapittel 1-7
Vi er ved veis ende. «Is-slottet» har åpenbart for denne leser sine litterære herligheter, og nå eksisterer den som et minne i min hukommelse, et minne som ganske sikkert kommer til å blekne og kanskje viskes helt ut med tiden. Var dette så velvalgte timer? Kunne jeg brukt tiden min på noe mer givende? Det kunne jeg helt sikkert. Men ville jeg ha gjort det? Se, det er et åpent spørsmål.
Og hva skjer så til slutt, i denne tredje delen med tittelen «Treblåsarar»? Siss har en lang, alvorlig, samtale med Unns tante som ender med at hun «løses» fra det høytidige løftet sitt. Hun er nå «fri» og klar for å gjeninntre i den sosiale rolle hun hadde før Unn forsvant. Den tunge depresjonen som har trykket henne ned hele vinteren ser også ut til å lette. Det er en tid for oppbrudd, erkjennelse og forsoning.
Det dukker også opp et nytt, gåtefullt motiv som jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår. Det dukker nemlig opp noen «treblåsere» langs veien. «Vi er treblåsarar, lokka av ting vi ikkje står imot,» sier de i en av de akk så poetiske passasjene som Vesaas krydrer romanen sin med fra tid til annen. «Vi er venta. Vi er mellom dei kvite bjørkeleggene før vi veit ord av. Det var hit, det er her. Vi er venta. Vår stutte tid blir her.» Som sagt, poetisk. Akk!
I forrige bloggpost spådde jeg at Siss kom til å oppsøke døden frivillig. Uten å gå nærmere inn på det, hun har åpenbart mørke fantasier, vil jeg ikke si jeg tok helt feil. Men på slutten av boken raser i alle fall isslottet sammen. Mye tyder på at også Siss’ personlige isslott også smelter. Hennes hemninger forsvinner, og hun er klar for å møte morgendagen med erfaringer som har anskueliggjort for henne nødvendigheten av å legge ting bak seg.
Jeg har vel nevnt den alvorstunge tonen i romanen. Alt er så veldig seriøst høytidelig - både tankereferater, skildringer og interaksjon mellom personene. Om Vesaas forsøker å skrive naturlige replikker, vites ei, men om han så gjør, lykkes han ikke. Det låter veldig oppstyltet når Siss snakker ned de pappfigurene som ellers befolker boken.
Og språket. Her i de siste kapitlene legger Vesaas seg til enda irriterende uvane. Plutselig begynner han å avslutte setninger med «men». Ikke bare i replikker, men også i de fortellende partiene. Som sagt, irriterende.
Hva skal man så si om «Is-slottet» når alt kommer til alt? Selv om boken har åpenbare litterære kvaliteter, er det likevel det nedtrykkende, urealistiske, oppstyltede jeg tror jeg kommer til huske. Selve isslottet er et flott, mangetydig motiv som Vesaas utforsker litterært på en engasjerende måte, og selv om handlingen er enkel, fungerer den som bakteppe for det Vesaas egentlig prøver å si noe om. Men utførelsen er så som så. Platte karakterer, ullen symbolikk og unaturlig dialog trekker ned. Det at jeg lar meg irritere over den deprimerende tonen i boken, betyr vel egentlig at Vesaas har klart å skape en levende hovedperson som vekker sympati hos leseren, og det er jo ikke så verst. Men jeg tror likevel ikke at han skildrer en elleveårings sjelsliv på en troverdig, realistisk måte.
Men for all del, det har vært en reise.
Kommentarer
Legg inn en kommentar