Gå til hovedinnhold

Is-slottet: Syvende runde!


Is-slottet del 3, kapittel 1-7

Vi er ved veis ende. «Is-slottet» har åpenbart for denne leser sine litterære herligheter, og nå eksisterer den som et minne i min hukommelse, et minne som ganske sikkert kommer til å blekne og kanskje viskes helt ut med tiden. Var dette så velvalgte timer? Kunne jeg brukt tiden min på noe mer givende? Det kunne jeg helt sikkert. Men ville jeg ha gjort det? Se, det er et åpent spørsmål.

Og hva skjer så til slutt, i denne tredje delen med tittelen «Treblåsarar»? Siss har en lang, alvorlig, samtale med Unns tante som ender med at hun «løses» fra det høytidige løftet sitt. Hun er nå «fri» og klar for å gjeninntre i den sosiale rolle hun hadde før Unn forsvant. Den tunge depresjonen som har trykket henne ned hele vinteren ser også ut til å lette. Det er en tid for oppbrudd, erkjennelse og forsoning.

Det dukker også opp et nytt, gåtefullt motiv som jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår. Det dukker nemlig opp noen «treblåsere» langs veien. «Vi er treblåsarar, lokka av ting vi ikkje står imot,» sier de i en av de akk så poetiske passasjene som Vesaas krydrer romanen sin med fra tid til annen. «Vi er venta. Vi er mellom dei kvite bjørkeleggene før vi veit ord av. Det var hit, det er her. Vi er venta. Vår stutte tid blir her.» Som sagt, poetisk. Akk!

I forrige bloggpost spådde jeg at Siss kom til å oppsøke døden frivillig. Uten å gå nærmere inn på det, hun har åpenbart mørke fantasier, vil jeg ikke si jeg tok helt feil. Men på slutten av boken raser i alle fall isslottet sammen. Mye tyder på at også Siss’ personlige isslott også smelter. Hennes hemninger forsvinner, og hun er klar for å møte morgendagen med erfaringer som har anskueliggjort for henne nødvendigheten av å legge ting bak seg.

Jeg har vel nevnt den alvorstunge tonen i romanen. Alt er så veldig seriøst høytidelig - både tankereferater, skildringer og interaksjon mellom personene. Om Vesaas forsøker å skrive naturlige replikker, vites ei, men om han så gjør, lykkes han ikke. Det låter veldig oppstyltet når Siss snakker ned de pappfigurene som ellers befolker boken.

Og språket. Her i de siste kapitlene legger Vesaas seg til enda irriterende uvane. Plutselig begynner han å avslutte setninger med «men». Ikke bare i replikker, men også i de fortellende partiene. Som sagt, irriterende.

Hva skal man så si om «Is-slottet» når alt kommer til alt? Selv om boken har åpenbare litterære kvaliteter, er det likevel det nedtrykkende, urealistiske, oppstyltede jeg tror jeg kommer til huske. Selve isslottet er et flott, mangetydig motiv som Vesaas utforsker litterært på en engasjerende måte, og selv om handlingen er enkel, fungerer den som bakteppe for det Vesaas egentlig prøver å si noe om. Men utførelsen er så som så. Platte karakterer, ullen symbolikk og unaturlig dialog trekker ned. Det at jeg lar meg irritere over den deprimerende tonen i boken, betyr vel egentlig at Vesaas har klart å skape en levende hovedperson som vekker sympati hos leseren, og det er jo ikke så verst. Men jeg tror likevel ikke at han skildrer en elleveårings sjelsliv på en troverdig, realistisk måte.

Men for all del, det har vært en reise.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika