Gå til hovedinnhold

Tre bøker om de menneskelige samfunn og deres iboende tendenser

 


BOKESSAY AV HÅKON D. MYHRE


For nesten et år siden nå leste jeg The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy, den siste boken til den sosialkonservative amerikanske journalisten Christopher Lasch. Jeg har nevnt denne boken noen ganger i denne bloggen, først og fremst i min tekst om Bård Larsen og høyresidens splittelse 21. mars i år. Jeg har likevel ikke skrevet en anmeldelse av boken, og jeg tenkte nå å korrigere dette. 


The Revolt of the Elites er en bok skrevet mot slutten av Laschs karriere, og trekker på mye av Laschs observasjoner etter et langt liv i offentligheten. Tittelen er et spill på The Revolt of the Masses, skrevet av José Ortega y Gasset i 1932. Gasset er opptatt av problemet med at politisk autoritet spres ned til de som ikke er skikket til å holde det, mens Lasch er opptatt av noe som kan nesten sies å være det motsatte: Hva skjer når giftige insentiver gjør at eliteklassene i et samfunn frigjøres fra alle interessebånd med menneskene som utgjør mesteparten av samfunnet? 


Denne boken, skrevet i 1996, tar utgangspunkt i utviklingen i Amerika, men jeg mener den fint kan generaliseres til Europa og Norge. Poenget til boken er nettopp at elitene har mistet all tilhørighet til land og steder og folk, og derfor i større og større grad jobber for politiske systemer som reduserer mennesker til utskiftbare hjul i diverse prosjekter og byråkratiseringer. Hans kritikk av økonomiske eliter for å forverre klassemotsetninger og dominere politikk går parallellt med mye sagt av folk som Noam Chomsky og Thomas Piketty, men han går også til frontalangrep på mediene og ikke minst universitetene som ikke bare delaktige men også som sentrale pådriver for denne prosessen. Hans bok går hånd-i-hanske med andre tekster anmeldt på denne bloggen, inkludert Christopher Caldewells Age of Entitlement, der denne påpeker den symbiotiske forholdet mellom de superrike og profesjonelle universitetsutdannede aktiviser via forskjellige «Foundations». Dette passer godt inn i Laschs modell, der han viser at progressive prosjekter nesten uten unntak både har full støtte fra universitetssektoren og veldig store mengder penger bak seg fra næringslivet. Hans mest oppsiktsvekkende observasjon, sett fra 2020, er at han observerer de moderne, amerikanske mediene som en selvutnevnt «garantist» for gode politikere, og at det beste en kandidat som virkelig vil tjene det amerikanske folket, kan gjøre, er å ta tyren ved hornene, og erklære retorisk krig mot nettopp amerikanske medier.  


Hans tese er at både de superrike og de profesjonelle klassene som faktisk driver samfunnet, eksisterer i nettverk som er i stor grad hevet over enhver tilhørighet (annet enn nettverkene selv) og derfor er incentivet deres å rive opp alle slike tilhørigheter og bånd, ovenfra og nedover, siden de ikke tjener annet enn å stoppe deres frie utfoldelse. Og fordi de ofte er isolert fra konsekvensene av å bryte opp disse båndene, lærer de også ingenting av det de driver med. Dette er ifølge Lasch den primære motoren bak kulturkrigen, og den vil rulle videre så lenge disse tendensene eksisterer. 


En annen bok jeg har lest er den tekniske Secular Cycles, skrevet av Peter Turchin og Sergey Nefedov. Dette er et interessant verk som forsøker å lage en matematisk/empirisk modell for den eldre oppfattelsen at samfunn beveger seg i sykluser. Dette er selvfølgelig en gammel tanke, kanskje i størst grad assosiert med grekeren Herodot og araberen Ibn Khaldun. Men Turchin og Nefedov forsøker å kombinere dette synet med modifisert marxisme, eliteteori og statsvitenskap, samt historie og arkeologi for empirisk materiale. Den primære tesen deres, den strukturell-demografiske modellen, er at dynamikk mellom befolkningen, eliten og statsapparatet skaper sykluser som går i fire faser, de to første integrerende, i at samfunnets ledende orden blir sterkere, og de to siste desintegrerende, hvor makten sprekker, og ting faller fra hverandre. For dette bildet bruker han et sett med historiske eksempler: England i middelalder og tidlig nytid, Frankrike i samme periode, Russland før Romanovene og under Romanovene, og Romerriket under Republikken og Prinsipatet. Alt dette underbygges både med historiske kilder og arkeologiske rester, og danner opp et forholdsvis plausibelt bilde. 


Et av de viktigste leddene i den strukturell-demografiske modellen er «elite-overproduksjon», der antallet av prospektive eliter går opp fortere enn økonomien og strukturen i samfunnet kan støtte det. Dette resulterer i økt konkurranse og til slutt i en krise og åpen konflikt i eliten, som avslutter den integrative fasen og starter den disintegrative. I denne fasen vil sentrale myndigheter og maktsentrum svekkes, og konflikter som har ligget latent vil eksplodere og vedvare til de grunnleggende forutsetningene endres. Turchin ser ut til å mene at USA, og antakeligvis også Vest-Europa, nærmer seg krisefasen i denne syklusen, og at den tiltagende kulturelle revolusjonen og kulturkrigen i elitesjikt i USA er et symptom på dette, men dette er noe han har snakket om i boken Ages of Discord, som jeg fortsatt ikke har lest. Hvorvidt det er helt hold i hele tesen kan selvsagt debatteres. Problemet med historiske teser er at de ofte ikke tar hensyn til det Nassim Taleb kaller «sorte svaner», altså veldig overraskende, utenfor-kontekst problemer. Dette gjelder også andre spørsmål om f.eks. naturforhold og geografi, som historikere som Terje Tvedt er glad i å påminne oss om. Men Turchin tar hensyn til slike innvendinger, og understreker at hans påstand er at denne syklusen vil bare approksimeres i de fleste tilfeller, da andre interne og eksterne faktorer vil likevel gjøre seg gjeldende. Han hevder likevel, og han  bringer opp en hel del data i sitt forsvar, at denne forståelsen kommer med målbare prediksjoner som stort sett har vist seg i de kontekstene han har skrevet om. Jeg er litt usikker på hva jeg mener, for han støtter seg mye på matematikk og statistikk knyttet til perioder vi har lite sikker data om. Alt i alt er dette en spennende, om enn litt tørr, bok, et interessant forsøk på å kvantifisere en syklisk forståelse av samfunnsutvikling. 


Jeg har også lest den norske Ragnar Misje Bergems Politisk Teologi. Denne veldig fascinerende boken tar for seg hvordan sekularismen utviklet seg, dens historie om seg selv, og hvorvidt formålet å holde religion utenfor politikk i det hele tatt er mulig. Dette er en kort bok om et langt og omfattende tema, og er kanskje litt vag hva gjelder konklusjoner. Men det er kanskje forståelig, gitt tematikken. Den forteller historien om hvordan Europa gikk fra å være en verden av kristne riker kalt Kristenheten, der den eksplisitte teologien satte rammene for politikken, til å bli den sekulære Vesten, der religion i prinsippet var relegert til en privatsak. Seksjonene er delt etter tematikk, ikke kronologi, og vektleggingen er på den intellektuelle utviklingen. Bergem ser på mange forskjellige tenkere, inkludert enkelte som har kommet i vanry, men som Bergem mener har trukket fram poenger andre ikke har utforsket, kanskje særlig Karl Schmidt, som bokens tittel er lånt fra. 


Hovedspørsmålet Bergem stiller er hvorvidt den typiske fortellingen om Vestens sekularisering holder mål? Særlig viktig her er påstanden om at sekularisering har fikset religionens voldspotensial, noe som virker litt vanskelig å tro etter de blodige krigene over ideologi i det tyvende århundret. Bergem går også etter selve grunnpåstanden, at religionskrigene/30-årskrigen var forårsaket av religion og at sekularismen var nøkkelen til å forhindre at dette skjedde igjen. En ting jeg vil kritisere Bergem for, er at han ser ut til å fisle ut omtrent når han er i ferd med å komme med et poeng. Han hinter til at de store ideologiske konfliktene i det 20. århundret kan sees som teologisk/religiøse konflikter, men er ikke villig til å gi de tenkerne og tradisjonene i dag som mest ser ut til å dele hans forståelse noen poenger. Det kan gi inntrykk av at Bergem ikke er helt villig til å stå for de mest kontroversielle konklusjonene man kan trekke av analysen hans. Likevel er boken vel verdt å få med seg om man liker bøker om hvordan de menneskelige samfunn er innrettet.




The Revolt of the Elites and the Betrayal of Democracy

av Christopher Lasch

W.W. Norton & Company, 1994


Secular Cycles

av Peter Turchin/Sergey Nefedov

Princeton University Press, 2009


Politisk Teologi

av Ragnar Misje Bergem

Dreyer, 2019



Illustrasjon: Edvard Munch


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer og levde et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne dan