Kultursjokk!

 

Er du klar for kultursjokket? Her kommer en kjapp rapport om noen kulturprodukter som har opptatt min tid og dermed bidratt til å holde samtidens begredelige tilstand på avstand den siste tiden. Det følgende skal ikke forstås som en redegjørelse for personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Würmstuggu-lesere med god hukommelse vil huske at jeg roste det første bindet av Innsirkling-trilogien til Carl Frode Tiller bortimot opp i skyene for nesten fire år siden. Nå har jeg omsider tatt meg tid til å lese bind 2, og hvis du lurer på om jeg satte pris på denne trønderromanen, er svaret mitt ja. Dette er en bok som følger samme oppskrift som bind 1. En mann som hevder å ha mistet hukommelsen har satt inn en annonse i avisen for å komme i kontakt med folk som kan hjelpe ham med å huske hvem han er. I denne boken møter vi tre svært forskjellige personer i tillegg til «hovedpersonen» selv. Carl Frode Tiller er en menneskekjenner som klarer å tegne troverdige personer med sitt glitrende språk. Men selv om karakterene er troverdige, er det ikke alltid brevene de skriver, er det. De synes å være skrevet av en profesjonell forfatter med fotografisk hukommelse. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å veie lesbarhet opp mot «in universe»-troverdighet, men det skurrer. Men det skurrer ikke nok til at jeg kan si noe annet enn at dette er er nok en glimrende bok fra en av vår tids beste norske forfattere. 

Jeg har også lest kortromanen Vandre heim av Mathias Nyhagen Asplund. Denne boken handler om Halvor, som etter endt krigstjeneste på sjøen (Hvilken krig? Nei det er ikke godt å si.) skal «vandre heim» hjem til sin kjære. Turen går gjennom skog og over fjell, og på veien møter han mange mennesker, som hver på sitt vis, trenger hjelp fra vår mann. Det er lett å se paralleller til folkeeventyrene i denne fortellingen, men det sentimentet som først og fremst preger denne romanen er ubehaget. Særlig sekvensen med mannen som bærer sin avdøde sønns likkiste på ryggen og Halvors problemer etter at han setter foten fast i en revesaks (han selv har satt ut) har festet seg i mitt minne. Dessverre når ikke avslutningen opp til forventningene. Men kanskje Asplund i løpet av skriveprosessen slo seg til ro med at det er reisen som er målet. Jeg synes uansett at narrativet var skuffende. Språklig sett markerer Asplund seg med å  skrive korte setninger, og bruke punktum der man normalt bruker komma. Jaja. Sånn kan det vel også gjøres. Målformen er nynorsk, men det virker som handlingen utspiller seg nordpå, for i direkte tale er det forekomster av apokope, dessuten brukes formen «nu» i stedet for «no». Alt i alt er dette en ganske middelmådig roman som neppe begeistrer særlig mange. 

La oss også ta med  diktsamlingen Bare de som har danset av Ole-Petter Vaaten, som jeg leste igår. Dette er en ganske uinteressant samling tekster om de vanlige greiene halvgamle, mannlige poeter fra Østlandet er opptatt av: Biler, oppvekst, natur, hverdagsliv og denslags. Dessuten handler diktene om motorsagbruk og psykologtimer. Ja, også er det en mink som dukker opp fra tid til annen. Han er det forresten bilde av på forsiden også. Vaaten skriver frie vers uten spesielt minneverdige språklige bilder, og bruker hverken versaler eller punktum. Dermed står han midt i hovedstrømmen av norsk poesi anno 2022. Jeg fikk ikke mye ut av disse tekstene. Jeg gjorde ikke det. 

Den faste Würmstuggu-leser vet godt at jeg setter pris på westerntegneserier fra Italia. Nå har jeg ikke lest italiensk western på et par uker, men idag leste jeg Hugo Pratts tegneserie Cato Zulu, og selv om dette ikke er western, kunne den godt ha vært det. Handlingen utspiller seg i Sør-Afrika og tar utgangspunkt i historiske hendelser, nærmere bestemt den franske keiserprinsen Louis Eugène Napoleon Bonapartes død i 1879 og spinner en historie rundt den beryktede britiske soldaten Cato Milton, som etter å ha blitt dømt til fengsel for ikke å ha avverget prinsens død, rømmer og opplever eventyr ute på savannen, der zuluer og briter er i krig. Bytt ut den britiske hæren med den amerikanske, og zuluene med indianere, så har du en god westernhistorie. Boer-settlere møter vi også. Settler-kolonialisme har spilt en betydelig rolle for utbredelsen av europeisk kultur på bekostning av de mindre teknisk avanserte kulturene på andre kontinenter de siste århundrene. Noen steder, som Nord-Amerika og Australia klarte kolonialistene å utradere de innfødte, mens i det sørlige Afrika forble de en minoritet inntil den innfødte majoriteten gjenerobret makten. Et lignende prosjekt har pågått i Det hellige land i over 70 år, men det gjenstår å se hvordan det går der. Uansett er dette en glimrende tegneserie av en av Italias - og Europas - fremste serieskapere. Pratt bruker den løse, ledige, nesten skisseaktige stilen som kjennetegner hans sene periode, og selv om historien i hovedsak er realistisk, finner Pratt plass til noen mystiske elementer, slik han pleier. Noen vil sikkert reagere på at han bruker ord som «nigger» og «kaffer», men det får være deres problem. Historien utspiller seg tross alt i 1879. Liker du Pratt, kommer du antageligvis til å like denne. Serien ble opprinnelig utgitt i 1984-88, men den danske utgaven jeg har lest, er fra 2008.

 

OK, vi går over til dagens musikalske innslag. De siste par dagene har jeg hørt gjennom Those Once Loyal, det siste albumet (ok, det er 17 år siden det kom ut, så helt nytt er det ikke) til det britiske death metal-bandet Bolt Thrower ganske mange ganger. Bolt Thrower er et band jeg har et temmelig ikke-eksisterende forhold til fra før, men denne platen har såpass mye for seg at det er gode muligheter for at jeg kommer til å prøve å gjøre meg mer kjent med katalogen deres. Nå er det riktignok ikke mer enn kanskje fire sanger som er skikkelig bra, men jevnt over er det rimelig høy kvalitet over riffingen her, og det «trøkker» bra, som de sier. Dette er ganske enkelt fengende death metal av den tradisjonelle typen - og vel verdt en lytt om man liker den slags musikk. Nå har jeg ikke mer å meddele. Derfor sier jeg med dempet, men insisterende røst: Takk for meg. Nå kan du bruke resten av dagen på noe mer produktivt enn å glane på internett.

Innsirkling 2

av Carl Fride Tiller

Aschehoug, 2010

Vandre heim

av Mathias Nyhagen Asplund

Cappelen Damm, 2022

Bare de som har danset

av Ole-Petter Vaaten

Cappelen Damm, 2022

Cato Zulu

av Hugo Pratt

Faraos Cigarer, 2008

Those Once Loyal

Bolt Thrower

Metal Blade, 2005

(Prøver du å dele innlegget på Facebook? Det går nok ikke, for Würmstuggu er bannlyst av Zuckerberg-imperiet. Om det skyldes masserapportering eller AI er uklart, Facebook svarer som kjent aldri på henvendelser, men alt tyder på at det er dette innlegget som er årsaken til blokkeringen. Innlegget kan inidlertid deles om du bruker denne Tumblr-lenken)

Illustrasjon: J. C. Dahl