Usman M. Chaudhry
Kall meg pakkis, jeg vet du vil
Ær forlag, 2023
Jeg sitter her med en diktsamling som jeg forleden dag hentet hjem fra mitt lokale bibliotek. Omslaget roper «edgy» lang vei, og da sikter jeg både til tittel og omslagsdesign. Formatet er lite, om lag halvparten av en vanlig bok, og tittelen «Kall meg pakkis, jeg vet du vil» er utformet som det velkjente «Parental advisory»-merket vi kjenner fra amerikanske popalbum der tekstene inneholder fyord og banning. Det er ikke fritt for at man tenker at dette må være lyrikk av det hardtslående slaget. At forfatteren, Usman Chaudhry, antageligvis er en ganske badass fyr som ikke legger noe imellom når han tar i bruk sine poetiske skills. Jaja mensann, her kan vi trolig forvente både uvøren språkbruk, tabuord og usminkede skildringer av den harde virkeligheten.
Vi åpner boken og finner et forord av kjendislegen Wasim Zahid, som slår fast at boken er viktig ettersom den handler om de viktige temaene menn, følelser og psykisk helse. Full av forventning begynner jeg min lesning av Chaudhrys dikt. Boken er delt inn i fire avdelinger, der den første, «Lille nykommer», tar for seg dikter-jegets barndom, den andre, «Ung spiller», ungdomstiden, den tredje, «Voksesmerter», livet som ung voksen, og i den siste, «Storkar», er det familiefaren, som kommer til orde. Ikke spesielt originalt, kanskje, snarere klassisk, og det er jo bra, men hold deg fast: Kapitteloverskriftene er utført med versaler og minuskler om hverandre! Det er tydelig at vi her har å gjøre med en språklig anarkist med minimal respekt for skriftspråkets forstenede normer. Hvorfor skal ikke Alt Være Lov?
Men hvordan er diktene, spør du kanskje? Først og fremst ubehjelpelige. Banale. Infantile. Chaudhry forsøker å benytte tradisjonelle lyriske virkemidler, men rimene er stort sett halvrim, nødrim eller rim som bare ser ut som rim på papiret. Men rett skal være rett: Noen av rimene fungerer. Det virker som Chaudhry er mer inspirert av rap-og poptekster enn av den tradisjonelle lyrikken. I en bokutgivelse fungerer dette dårlig, for der vil meningsinnholdet tre mye klarere frem enn i en tekst som blir fremført i en musikalsk kontekst. Der rapperen kan tillate seg å være så banal han bare vil, fordi «det høres bra ut», må lyrikeren ta hensyn til at banaliteten ikke kan gjemmes bort bak musikken når den står sort på hvitt på papiret. Chaudry skriver korte linjer som ofte ikke tilfører diktet nye poenger eller bilder og derfor ikke har annen funksjon enn å rime på forrige linje. Ofte er ordstillingen invertert for å få rimene eller det som skal forestille rytme til å gå opp. Inntrykket man sitter igjen med, blir det av dikt skrevet av barn i grunnskolealder. Som sagt infantilt.
Det lyriske subjektet som skildres i diktene, har et utpreget motsetningspreget forhold til sin egen identitet, en slags selvbebreidende, og forsøksvis selvironisk, innstilling til sin plass i samfunnet og de roller som forventes av ham som sosialt vesen. I mange av diktene fremstår han som passiv-avgressiv overfor sine omgivelser, der hans særegne, religiøst betingede normsett og pakistanske identitet utgjør en hindring for full deltagelse i det sosiale spillet «de andre» tar del i. Han forblir på en måte et barn gjennom hele boken, selv om han, så fremt han er identisk med forfatteren, er godt oppe i tredveårene i bokens siste avdeling. (Dette har selvfølgelig mye å gjøre med språkføringen og den litterære formen (i den grad man kan kalle det en litterær form) som benyttes, men også innholdet i det han skriver.) Og med en hustru importert fra Pakistan er det gode utsikter for at dikter-jegets problemer vil bli reprodusert neste generasjon.
I samlingens tredje avdeling tar Chaudhry også opp det tidsriktige temaet psykisk helse, men på en utpreget overfladisk måte. Dybde er i det hele tatt påfallende fraværende i disse diktene. Men det er vel sånt man må ha med om man skal henvende seg til et ungt publikum idag. Dessuten benytter Chaudhry et slangpreget språk som understreker at dette ikke bare er en sjedelig bok for voksne. Sha’mener? Boken avsluttes med en ordliste der vi får forklaringer på ukonvensjonelle ord som brukes i boken. Noen av dem er fremmedord fra diverse eksotiske språk, og noen er navn på kommersielle og internettbaserte produkter og tjenester.
Hvordan var så min leseropplevelse av disse 30 diktene? Ikke spesielt god. Noen av forventningene innfris, for vi får både banning og tabuord. Og Chaudhry omtaler både onani, intimbarbering og det kvinnelige kjønnsorgan. Men boken er generelt sett uten overraskelser. Man må legge veldig mye godvilje til for å finne noe av litterær verdi her. For å si det med ungdommens språk: Denne boken var cringe.
Kommentarer
Legg inn en kommentar