Krig og fred og religion og sånt

 

Religionskrig i Europa 1450-1700 

Gunnar W. Knutsen

Cappelen Damm, 2013

Gunnar W. Knutsen begynner og avslutter denne utmerkede boken med to militære konfrontasjoner som fikk avgjørende betydning for Europas historie: den osmanske sultan Mehmet IIs erobring av Konstantinopel i 1453, og sultan Mehmet IVs mislykkede forsøket på erobre Wien i 1683. I det første tilfellet var det siste rest av Romerriket som falt for en ny romersk pretendent, og i det siste ble det annet Roms hersker tvunget på retrett av den tysk-romerske keiser. Felles for begge hendelsene var at striden stod mellom kristne og muslimer, og at partene «fremsatte religiøse mål for krigføringen eller religiøse krav til motstanderne i forhandlinger om fred eller overgivelse». Det er nettopp dette som ifølge Knutsen gjør konfliktene til religionskriger, og ikke bare ordinære kriger om territorium eller ressurser med religion som vikarierende motiv eller del av krigspropagandaen. Religionen utgjorde selve kjernen av konflikten (selv om den ikke nødvendigvis utgjorde det hele casus belli).

Mellom disse slagene, Konstantinopel og Wien, behandler Knutsen med relativt stor detaljrikdom den kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøy, slagene om Rhodos, Malta og Lepanto, der osmanerne kjempet mot den europeiske kristenhet om selve Middelhavet; religionskrigene i Tyskland, Frankrike og Nederlandene i det sekstende og syttende århundret, der striden stod mellom katolikker og protestanter; den pan-europeiske Trettiårskrigen, som også hadde en katolsk-protestantisk kjerne; og ikke minst borgerkrigen i England, der anglikanere og kalvinister kjempet om makten. Det handler altså om både kriger mellom kristne og muslimer, og mellom ulike varianter av kristendommen, som nettopp i denne perioden opplevde en fragmentering som på sikt fremtvang behovet for religiøs toleranse. Felles for de fleste av konfliktene var at de var langvarige, og at de var svært brutale. Dette skyldes flere faktorer, som våpenteknologiske og militærfaglige fremskritt, modernisering av statsadministrasjonen og ikke minst konfliktenes eksistensielle karakter. 

Man ser at det for det meste handler om katolikker, protestanter (lutheranere, kalvinister og anglikanere) og muslimer, som i denne perioden hadde en sterk tilstedeværelse langt inne på det europeiske kontinent. Med unntak av slaget om Konstantinopel, er de ortodokse for det meste fraværende i denne boken, men det er fordi fokuset hviler på de vest- og sentraleuropeiske maktene i denne boken, Frankrike, Det tysk-romerske riket, Spania, Nederlandene, England, Ungarn - ved siden av Det osmanske riket, selvfølgelig. Etter freden i Westfallen og særlig mot slutten av 1600-tallet avtar de europeiske religionskrigene.

Knutsen konsentrerer seg i hovedsak om statlige og fyrstelige aktører. Religiøse autoriteter og institusjoner spiller en underordnet rolle i denne fremstillingen. Det er et fornuftig valg i og med at det jo er statsmakten som til syvende og sist har ansvaret for krigføring, og dessuten er boken ganske knapp - under 160 sider, så man må gjøre et utvalg. Alt kan ikke få plass. Man kunne kanskje håpet på mer stoff om de teologiske begrunnelsene og kirkeledernes perspektiv på krigshandlingene, men dette er en bok om krig, ikke religion, så de rammene Knutsen setter, er greie nok. Men Knutsen underslår ikke det religiøse mangfoldet som fantes på hver side i disse konfliktene. Det var ikke monolittiske blokker som stod mot hverandre; den osmanske hæren var ikke rent muslimsk, og habsburgernes hær hadde innslag av protestanter. Også har vi jo de troløse franskmennene. Frankrikes «mest kristne konge» allierte seg like gjerne med muslimer, som med protestanter for å ødelegge for erkefienden, det katolske Habsburgerriket - samtidig som han førte krig mot protestanter i eget rike. Joda, religionskrigene handlet om mer enn religiøse dogmer, men de lar seg ikke forklare uten å ta med den religiøse dimensjonen, med mindre man er marxist da, og hvem er vel det? 

I det moderne, post-religiøse Europa kan det virke besynderlig å legge så stor vekt på rettroenhet at man er villig til å ty til krig for å vinne gjennomslag for sitt religiøse syn, men det er viktig å ha in mente at fortidens europeere tenkte annerledes og hadde andre prioriteter enn dagens sekulære europeiske samfunn. (Samtidig har vi kommet dithen at religiøst motivert vold utført av folk fra Asia og Afrika er noe de fleste vesteuropeiske land er blitt vant med. Dessuten har vi i flere tiår sett en økt intransigens blant tilhengere av radikale ideologier som langt overgår tradisjonell religion i irrasjonalitet og som grenser mot religion når det gjelder krav om underkastelse. Også disse bevegelsene har tidvis tatt i bruk vold eller trusler om vold. Det kan godt tenkes at religionskrigene vil gjøre et comeback i Europa om ikke altfor lenge, selv om kristendommen neppe vil spille noen viktig rolle.) Dessuten skal man ikke reise så langt utenfor Europas grenser før man ser adskillige religiøst motiverte væpnede konflikter. Men for all del, Knutsen skriver ikke om det moderne Europa. Han skriver om europeere som levde for flere hundre år siden, og akkurat det gjør han på en ovebevisende og fengende måte, med betydelig forståelse for fortidens mentalitet.

Er De interessert i europeisk historie i tidlig moderne tid, vil De neppe skuffes av denne boken. Den vil trolig gjøre Dem klokere, om De ikke allerede er ekspert på temaet, da. Hvis De er mer interessert i fotball, mote, narkotiske substanser, dumme TV-serier eller annet fjas, bør De kanskje finne noe annet å bruke tiden på.