Gå til hovedinnhold

Fyrstens fullmakter

 


BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE


The Prince

Niccolò Machiavelli

Oversatt av Peter Bondanella

Oxford University Press, 2005


Jeg har for andre gang lest Niccolo Machiavellis «Fyrsten» fra 1532, eller «The Prince», som den heter på engelsk, for det er en engelsk oversettelse jeg har lest. Fyrsten er selvsagt en av de store klassikerne i vestlig politisk tenkning. Dette verket, skrevet mens Machiavelli var i en midlertidig pensjonisttilværelse etter å ha jobbet i administrasjonen til Firenze, har vært diskutert og debattert i lang tid. Det var interessant å gå inn i den på nytt, med mer kunnskap og perspektiv enn da jeg leste den sist. Den er blant de mer lettleste klassikerne, Machiavelli skrev stort sett enkelt, boken er ikke veldig lang, og oversettelsen er god. 


Boken var kontroversiell med en gang den ble utgitt, og mange mente at Machiavelli i praksis argumenterte for ondskap. Anklagen er relativt lett å artikulere, da han flere steder i boken påpeker at en fyrstes overlevelse innebærer å gjøre ting som å drepe uskyldige, bryte løfter og ellers styrke sin makt via alle mulige midler. Dette i kontrast til mesteparten av samtidens politiske litteratur, som formante fyrster i å være nådige, rettskafne og gjøre sitt beste for å leve opp til middelalderens Rex Justus-idealer. Det er enkelte som hevder at Fyrsten egentlig er en satire på nettopp disse tekstene, da Machiavellis omfattende erfaring i politikken til de italienske bystatene hele tiden demonstrerte for ham hvordan disse reglene ble brutt hele tiden. (Også av paven. Han refererer flere ganger til den samtidige pave Alexander VI av Borgia-familien, hans sønn Cesare Borgia, og den senere paven Julius II, kalt krigerpaven)


Et annet stort verk av Machiavelli, «Discorsi sopra la Prima Deca di Tito Livio» («Om Livius»), hvor han argumenterer sterkt for en republikk, brukes også noen ganger for å støtte dette synet. Jeg har ennå ikke lest denne, så jeg vil holde mine referanser til denne korte. 


Mitt inntrykk av denne boken er at å avskrive den som en satire blir veldig enkelt. Det er for mye seriøst materiale i boken, og også punkter hvor Machiavelli virker flau når han skriver om forskjellige ugjerninger. (“...if it be permitted to speak well of evil…”) Hans gjennomgang er grundig, og han forsøker å bruke så stort datagrunnlag som mulig. Han bygger på flere antikke kilder, ting som skjedde i nær historie og hendelser fra hans egen samtid. Italia på 1500-tallet var stormfullt, og det var nok av politikk på høyt nivå å forholde seg til. 


Boken er skrevet som et sett med korte kapitler, og han går som regel fra ett tema til et annet på en relativt naturlig måte. Det er få dramatiske brudd på tematikken. Hvert kapittel dreier seg om et konkret spørsmål. Han tar frem forskjellige historiske eksempler, og forklarer hva han mener en kan lære av dem. Det er veldig mye om militær- og krigskunst, i stor grad fordi Machiavelli mener en fyrste og en stat står og faller på dette. Mesteparten av teksten dreier seg likevel mer om statsstyret, bredt forstått. Han bruker historien som en lærer, kan man si, ved å demonstrere, gjennom eksemplene sine, hva som fungerte, og hva som gikk dårlig. Det er i denne sammenhengen man finner noen av hans mest skremmende uttalelser, for eksempel når han trekker frem skikkelser som lykkes ved brutalitet. 


Man kan jo se på dette utelukkende som en «diktatorhåndbok». Jeg tror igjen dette blir for enkelt, særlig gitt hans ellers uttrykte republikanske syn. Det siste kapittelet i fyrsten mener jeg gir det klareste signalet for hans hensikter. Dette er det eneste klart polemiske kapittelet, og her ber han en ung fyrste, som kanskje leser denne boken (han refererer til den unge Medici-prinsen), å samle Italia og drive barbarene ut. Han appellerer også til Justus Bellum-doktrinen (rettferdig krig) og argumenterer for at målet er rettferdig. Mye i Machiavellis liv demonstrerte for ham hvor sårbart Italia var i sin splittede status, og hvor lett andre makter, særlig Frankrike og Habsburgerriket, kunne ta for seg av landet. Dette er et tema han er inne på flere ganger i boken. Hans mening ser ut til å være at bare en fyrste kan faktisk utføre dette, og det er viktig for ham at denne fyrsten lykkes. Han ser ut til å skrive boken med dette for øyet. 


Kanskje hans håp var at en sindig mann skulle lese boken og forstå nødvendigheten av å ta de vanskelige valgene som måtte tas for å samle Italia. Dette blir selvsagt spekulativt, men jeg tror man går nærmere Machiavellis faktiske hensikter enn om man forkaster verket enten som en ren satire, eller som en håndbok for tyranner. 


(Den lesningen denne anmeldelsen bygger på, ble gjort i forbindelse med den konservative studentforeningen FAKS’ lesesirkel.)



Illustrasjon: Stedano Ussi, 1894

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H