Fyrstens fullmakter

 

BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE

The Prince

Niccolò Machiavelli

Oversatt av Peter Bondanella

Oxford University Press, 2005

Jeg har for andre gang lest Niccolo Machiavellis «Fyrsten» fra 1532, eller «The Prince», som den heter på engelsk, for det er en engelsk oversettelse jeg har lest. Fyrsten er selvsagt en av de store klassikerne i vestlig politisk tenkning. Dette verket, skrevet mens Machiavelli var i en midlertidig pensjonisttilværelse etter å ha jobbet i administrasjonen til Firenze, har vært diskutert og debattert i lang tid. Det var interessant å gå inn i den på nytt, med mer kunnskap og perspektiv enn da jeg leste den sist. Den er blant de mer lettleste klassikerne, Machiavelli skrev stort sett enkelt, boken er ikke veldig lang, og oversettelsen er god. 

Boken var kontroversiell med en gang den ble utgitt, og mange mente at Machiavelli i praksis argumenterte for ondskap. Anklagen er relativt lett å artikulere, da han flere steder i boken påpeker at en fyrstes overlevelse innebærer å gjøre ting som å drepe uskyldige, bryte løfter og ellers styrke sin makt via alle mulige midler. Dette i kontrast til mesteparten av samtidens politiske litteratur, som formante fyrster i å være nådige, rettskafne og gjøre sitt beste for å leve opp til middelalderens Rex Justus-idealer. Det er enkelte som hevder at Fyrsten egentlig er en satire på nettopp disse tekstene, da Machiavellis omfattende erfaring i politikken til de italienske bystatene hele tiden demonstrerte for ham hvordan disse reglene ble brutt hele tiden. (Også av paven. Han refererer flere ganger til den samtidige pave Alexander VI av Borgia-familien, hans sønn Cesare Borgia, og den senere paven Julius II, kalt krigerpaven)

Et annet stort verk av Machiavelli, «Discorsi sopra la Prima Deca di Tito Livio» («Om Livius»), hvor han argumenterer sterkt for en republikk, brukes også noen ganger for å støtte dette synet. Jeg har ennå ikke lest denne, så jeg vil holde mine referanser til denne korte. 

Mitt inntrykk av denne boken er at å avskrive den som en satire blir veldig enkelt. Det er for mye seriøst materiale i boken, og også punkter hvor Machiavelli virker flau når han skriver om forskjellige ugjerninger. (“...if it be permitted to speak well of evil…”) Hans gjennomgang er grundig, og han forsøker å bruke så stort datagrunnlag som mulig. Han bygger på flere antikke kilder, ting som skjedde i nær historie og hendelser fra hans egen samtid. Italia på 1500-tallet var stormfullt, og det var nok av politikk på høyt nivå å forholde seg til. 

Boken er skrevet som et sett med korte kapitler, og han går som regel fra ett tema til et annet på en relativt naturlig måte. Det er få dramatiske brudd på tematikken. Hvert kapittel dreier seg om et konkret spørsmål. Han tar frem forskjellige historiske eksempler, og forklarer hva han mener en kan lære av dem. Det er veldig mye om militær- og krigskunst, i stor grad fordi Machiavelli mener en fyrste og en stat står og faller på dette. Mesteparten av teksten dreier seg likevel mer om statsstyret, bredt forstått. Han bruker historien som en lærer, kan man si, ved å demonstrere, gjennom eksemplene sine, hva som fungerte, og hva som gikk dårlig. Det er i denne sammenhengen man finner noen av hans mest skremmende uttalelser, for eksempel når han trekker frem skikkelser som lykkes ved brutalitet. 

Man kan jo se på dette utelukkende som en «diktatorhåndbok». Jeg tror igjen dette blir for enkelt, særlig gitt hans ellers uttrykte republikanske syn. Det siste kapittelet i fyrsten mener jeg gir det klareste signalet for hans hensikter. Dette er det eneste klart polemiske kapittelet, og her ber han en ung fyrste, som kanskje leser denne boken (han refererer til den unge Medici-prinsen), å samle Italia og drive barbarene ut. Han appellerer også til Justus Bellum-doktrinen (rettferdig krig) og argumenterer for at målet er rettferdig. Mye i Machiavellis liv demonstrerte for ham hvor sårbart Italia var i sin splittede status, og hvor lett andre makter, særlig Frankrike og Habsburgerriket, kunne ta for seg av landet. Dette er et tema han er inne på flere ganger i boken. Hans mening ser ut til å være at bare en fyrste kan faktisk utføre dette, og det er viktig for ham at denne fyrsten lykkes. Han ser ut til å skrive boken med dette for øyet. 

Kanskje hans håp var at en sindig mann skulle lese boken og forstå nødvendigheten av å ta de vanskelige valgene som måtte tas for å samle Italia. Dette blir selvsagt spekulativt, men jeg tror man går nærmere Machiavellis faktiske hensikter enn om man forkaster verket enten som en ren satire, eller som en håndbok for tyranner. 

(Den lesningen denne anmeldelsen bygger på, ble gjort i forbindelse med den konservative studentforeningen FAKS’ lesesirkel.)

Illustrasjon: Stedano Ussi, 1894