Gå til hovedinnhold

Spørsmål besvares!

 

Mai nærmer seg slutten, og det er på høy tid med en ny spørsmålsrunde. Det er faktisk to og en halv måned siden sist. Nok en gang er det redaktør Dalberg som besvarer spørsmålene, for redaktørsekretær Myhre lot seg heller ikke denne gang oppdrive, opptatt som han er med hva det nå enn er han driver med. Takk til L_Guacamole, mariesimonsen62, Ervin_K, Max_kill 98, ChrTelleras, Klungtveit82, Pensjonert_Skolemand, AbdiMohamed, KonspiDidrik, AhmedAli, Hotmilf82, J_Sheik, SGaarder, Sprakradet og Turbolover77, for de interessante spørsmålene. Vi håper svarene vil opplyse sinnene til innsenderne, så vel som vår generelle leserkrets. 


Blir De ofte sjokkert?


Av og til, særlig når nettet koker


Stemmer det at skorpen er den mest næringsrike delen av brødet?


Usikker.


Hvilke tanker gjør De Dem om presidentvalget i Tyrkia?


Valgresultatet var skuffende, men selvfølgelig ikke uventet. 


Har De hatt på jakke idag?


Nei.


Dere skriver meget om italienske westerntegneserier. Har dere lest noe western fra Belgien i det siste? 


Ja, vi leste nylig et danskspråklig album fra 1988 med Jijes westernhelt Jerry Spring. «Fredspiben» er det andre albumet fra Interpresses serie som endte med nettopp denne utgivelsen. Denne historien, som opprinnelig ble utgitt i 1977-1978 (og er det siste av Jijes album), ble skrevet av Jijes sønn Philip, som skrev flere av de senere albumene i serien. Historien er ganske fjollete og handler om en sveitsisk baron som er i vesten for å finne gull. Der treffer han på Jerry Spring og hans ledsager Pancho, og sammen opplever de litt av et eventyr på kryss og tvers av det nordamerikanske kontinent. Her møter vi bandidos, apacher og en gammel tante med Gatling-gun. Historien har farsepreg og tar ikke seg selv altfor høytidelig. Jijes tegninger er virkelig flotte, med en tiltalende blanding av realisme og karikatur. Det er tydelig at tegnere som Jean Giraud og Hermann har hentet mye fra ham. Selv kjenner jeg Jerry Spring bare fra Colt, men det heftet ble jo nedlagt for ørten år siden, så det er ikke så mye jeg husker av serien. Og dessuten ble serien presentert i sort-hvitt og lite format der. Det store albumformatet med dets gilde farver gir jo en mye bedre leseropplevelse, selv om håndtekstingen er ganske begredelig. En ting jeg merket meg mens jeg leste dette albumet, var hvordan den nominelle helten faktisk fungerer mer som sidekick, mens sidekicken er det mest proaktive av de to og i praksis den virkelige helten. Forfriskende. Ellers synes jeg det bør nevnes at det virker som serieskaperne får litt lite plass til å fullføre serien på slutten, for de siste sidene blir litt fullpakket. Man burde kanskje planlagt bedre? Men alt i alt var dette en fornøyelig serie. Ingen tvil om det.


Er Elon Musk og Ron DeSantis den mest usympatiske politiske duoen etter andre verdenskrig?


Man må vel nesten jobbe for Dagbladet for å mene det.


Blir høstens kommunevalg nok et klimavalg?


Jeg vet ikke om jeg godtar premisset for spørsmålet.


Moralsk kapital kan erverves på ymse måter. Hvorledes ville De gått frem for å maksimere Deres moralske kapital?


Jeg ville iscenesatt meg selv som offer på et eller annet vis. Også ville jeg trent opp evnen til å gråte med viljens kraft. Gråt har større kraft enn krutt!


Er De en kløpper på kjøkkenet?


I noen grad. 


De skriver endel om ny, norsk lyrikk. Har De lest den siste diktsamlingen til Dan Andersen? 


Ja, jeg har faktsisk lest «Falt i det fri» (Flamme Forlag, 2023). Den er uten tvil bedre enn den forrige boken til Andersen, men så veldig mye å skryte av er den ikke. De som er litt kjent med moderne, norsk lyrikk, vet at dette med tegnsetting er det ikke så nøye med. Mange kutter helt ut punktum og komma, som for å undertrekke at det ikke er prosa de skriver. Men i denne boken går Andersen stikk motsatt vei. Her ender nemlig hver eneste linje med punktum. Også her er det mye ullen tematikk og lite språklig briljans. Men man aner at forfatteren har i alle fall noe han ønsker å formidle. Dikter-jeget henvender seg til en «syntetisk rokke bestående av rottehjerteceller og et gullskrog». Ganske besynderlig, uten at det nødvendigvis er noe galt med det. Mange av diktene handler om Gud, døden og moralen - vektige temaer som språket gjerne står litt i veien for. Bibelske referanser blir brukt med et visst hell, men for meg fremstår diktene som i overkant gåtefulle. Fra tid til annen dukker det opp interessante ideer og bilder som jeg gjerne skulle sett forfatteren gjøre mer ut av. Jaja, Andersen gjør i hvert fall et ærlig forsøk. Boken inneholder bare ca. 70 sider med dikt. Det er litt knapt, synes jeg, når boken koster 349 kroner. Enda godt den blir subsidiert gjennom de statlige innkjøpsordningen. Hva hadde vel det norske lyrikklandskapet vært uten skattebetalernes penger?


Forventer De mye av den forestående sommeren?


Ja, jeg håper i hvert fall været blir bra. Så langt har ikke 2023 bydd på mye av denslags.


Hvor lang tid tror De det tar før Ukraina beseirer Russland og gjenvinner kontrollen over se sørøstlige delene av landet?


Skal man tro de største norske nyhetsformidlerne, er det nærliggende å anta at russerne vil være fordrevet fra ukrainsk jord i løpet av i høyden to uker.


Har De gjort Dem noen tanker om det faktum at Würmstuggu ikke lenger er bannlyst av Facebook og Instagram.


Ikke annet enn at det gleder meg. Jeg skulle dog gjerne fått en forklaring på hvorfor, men det er jo en kjent sak at Zuckerberg-imperiet ikke har for vane å svare når man henvender seg til dem.


Har De vært på kino i det siste. Tør jeg i så fall spørre hvilken film De så?


Ja, for et par dager siden besøkte jeg filmklubben Forstyrret Filmsalong på Cinemateket og så Wam og Vennrøds beryktede urbane drama «Hotel St. Pauli» fra 1988. Filmen er et bekmørkt trekantdrama som utforsker kunsten, seksualiteten og de metoder som kan tas i bruk for å ødelegge eget og andres liv. Med unntak av Amanda Ooms fremragende tolkning av den prostituerte junkien Gerda er skuespillerprestasjonene heller labre (særlig rollefiguren Jor, spilt av John Ege), og handlingen har lite indre logikk, og fremstår mer som et litt langdrygt, men forsåvidt underholdende nok forsøk på å skape ubehag hos seeren. Vi snakker her om slikt som masturbasjon på offentlige toaletter, narkotikamisbruk, wetsex og ekstrem kjønnslemlesting. Men rent filmteknisk har filmen mye for seg. Den er nydelig filmet og har et gjennomført billeduttrykk preget av spennende kamerabruk og effektiv visuell narrasjon. Lange sekvenser, særlig i starten er helt uten dialog, uten at det føles som et savn, og den dystre musikken er utmerket og aksentuerer ubehaget på høyst tilfredsstillende vis. Vi anbefaler våre filminteresserte lesere å følge med på Forstyrret Filmsalongs visninger og minner samtidig om den ene av filmsalongens kuratorer, Kay Olsens fine nekrolog over Petter Vennerød fra 2021.


Det vart nyleg avdekka at «fanteri» er eit rasistisk ord som legitimerer drap på etniske minoriterar. Vil de avstå frå å bruke ordet framover?


Nei, sjølvsagt ikkje. I og med at Würmstuggu er ein norsk blogg, vil me også i framtida bruke det norske språket i innlegga våre.


Kan de ikkje lage ein sak om det at mange brukar ord som «bjørneteneste» og «forfordele» feil (eller ikkje feil då, for språket utviklar seg jo heile tida, og orda endrar meining over tid, så der å klage over at folk brukar ord «feil» er jo berre ein måte å seie «Eg følgjer ikkje med» på)?


Nei, det kjem vi ikkje til å gjere.


Hva bør myndighetene gjøre med forestillingen om at transkvinner ikke er kvinner, og hva bør gjøres med idrettsforbund som nekter å la transkvinner og ikkebinære delta i idrettskonkurranser for kvinner.


Vi mener at idrettskonkurranser for kvinner bør forbeholdes kvinner. I de fleste idrettsgrener finnes det en egen klasse for menn.


Hva forbinder De med ordet «sanselig»?


Jeg er litt usikker, men ordet har en tendens til å gi meg nakensjokk.


Vi oppfordrer våre lesere til å sende inn spørsmål. Adressen finner De i telefonkatalogen. Neste spørsmålsrunde kommer trolig til høsten, om ikke før. Vi snakkes!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib