Gå til hovedinnhold

Kunststuggu: En oversikt

 


Det er rom for mye i Würmstuggu. Alt som kan belære og opplyse våre lesere, hører i prinsippet hjemme her. Det blir selvfølgelig mye snakk om bøker og slikt, men vi er av den bestemte overbevisning at også kunsten bør ha en plass i det oplyste Borgerskabs åndsliv. Derfor har vi de siste tre-fire årene hatt en spalte vi har kalt Kunststuggu, der vi har presentert malerier av det vi oppfatter som viktige europeiske kunstnere. Vi har valgt å fokusere på malere fra Øst- og Sentral-Europa, for etter etter hva vi kan se, er kunstnere derfra underrepresenterte i alminnelig tilgjengelig kunstformidling for det norske publikum. Vårt utvalg begrenser seg til figurativ malerkunst fra det 19. og 20. århundret, og vi har ingen planer om å begynne å presentere installasjoner, abstrakt analsprut, videokunst og slikt. Her er en oversikt over malerne vi har presentert så langt i Kunststuggu.


Vi begynte høsten 2019 med den sosialt bevisste, russiske realisten Vasilij Perov. Neste kunstner ut var Isaak Levitan og hans impresjonistiske maleri «Bjerkeskog», og deretter Vasilij Tropinin og hans lune kvinneportrett  «Kniplersken». Så langt bare russere, men i januar 2020 fint vi frem den store polske maleren Jan Matejko og hans historiske maleri av kroningen av kong Vladislav den korte. Så kom et maleri av østerrikeren Albin Egger-Lienz, nærmere bestemt hans agrar-erotiske mesterverk «Såmannen». Så var det igjen på tide med en russer, nemlig Ilja Repin, og denne gangen presenterte vi ikke bare ett, men to malerier, malt med ti års mellomrom. «Negresse» fra 1907 og portrettet av den mislykkede statsmannen Aleksander Kerenskij fra 1917 er temmelig ulike, men samtidig umåtelig flotte. 


Vi fortsatte med russeren Vasilij Veresjtsjagin og et maleri med et velkjent motiv fra datidens Sentral-Asia: slavehandel. Neste kunstner var den romantiske klassisten Karl Brjullov, også en russer. Hans episke maleri «Pompeiis siste dag» ble presentert på Würmstuggu 8. april 2022. En uke senere, på selveste langfredag, valgte vi å presentere to malerier av Brjullovs landsmann Nikolai Ge med religiøst motiv, nemlig «Korsfestelsen» og «Golgata». På den polske grunnlovsdagen 3. mai samme år vendte vi tilbake til Jan Matejko og hans storslåtte maleri «Grunnloven av 3. mai, 1791». Så tok vi en sylfrekk tur vestover for å markere at det var 162 år siden den engelske maleren Walter Sickert ble født. Vi valgte maleriet «Ennui» fra 1914. Så satte vi kursen østover igjen for å markere dødsdagen til den russiske tsarfamilien. Jelena Samokisj-Sudkovskaja ble vår første og hittil eneste kvinnelige kunstner. Hennes akvarellmaleri av Nikolaj, Aleksandra og jentene er vel verdt en titt for våre kunstinreresserte lesere. 


Deretter syntes vi at vi måtte ta enda en tur vestover, men denne gang ikke lenger enn til Tyskland og maleren Ludwig Dettmann, vår hittil eneste tysker. Så kom vår hittil eneste nordmann, Peter Nicolai Arbo og hans historiske maleri «Slaget ved Stamford Bridge». Palmesøndag i år presenterte vi den belgiske maleren Alfred Stevens’ bilde «Palmesøndag» fra 1862. En uke senere var det på tide med Kunstruggu påskespessial. Da var det to malerier av Kristi oppstandelse, eller snarere to versjoner av det samme motivet, signert vår gamle kjenning Albin Egger-Lienz som stod på menyen. 1. mai i år valgte vi å markere arbeidernes internasjonale kampdag med et maleri av den sosialistiske realisten Mitrofan Grekov. Og Kunststuggus hittil siste kunstner var enda en sovjetmaler, nemlig Czesław Znamierowski


Vi antar at Kunststuggu vil fortsette å dukke opp fra tid til annen og spre kunstglede til Würmstuggus lesere. 


Illustrasjon: Ivan Aiazovkij, «Havets vrede», 1886


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H