Vennskapets pris
av Kjell Askildsen
Forlaget Oktober, 2015
Trans
av Jim Særnblom
Nasjonalmuseet, 2022
De er kanskje interesert i å få vite hvilke bøker jeg har lest den siste tiden, og hvorledes jeg vurderer dem med hensyn til form og innhold. Da anmodes De om å lese videre! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
Vennskapets pris er en novellesamling av Kjell Askildsen som ble utgitt av det norske forlaget Oktober i 2015. Boken skulle vise seg å bli den siste fra forfatteren, som døde i 2021. Det er nok mange som tenker «Ha! Typisk Askildsen!», når de leser disse tolv novellene på tilsammen 68 sider, for de skiller seg ikke meget fra Askildsens øvrige litterære produksjon, og språket hans er umiskjennelig. De fleste handler om voksne menn som kommer opp i situasjoner der det å forholde seg til andre mennesker medfører et visst ubehag. Ingen av situasjonene som skildres, er spektakulære på noen som helst måte, ja, man kan nok heller si at at de nok vil oppleves som gjenkjennelige av en ikke ubetydelig andel av leserne, i hvert fall de som tilhører den mannlige halvparten av menneskearten.
I flere av novellene spiller kåthet, eller la oss være mer spesifikke og si den mannlige libido, en viss rolle, uten at det på noen måte er snakk om erotiske eksesser, og drikking av øl, ofte alene, skildres med påfallende hyppighet, men uten å legge vekt på årsak og virkning. I det hele tatt er det mye som ligger mellom linjene her, selv om det ikke alltid er så lett å få øye på hva der skulle være. Som man kan tenke seg etter det jeg hittil har beskrevet, setter ikke Askildsen akkurat leserens sinn i bevegelse, men jeg tok meg selv i å le høyt på siste side av novellen «Det røde huset». Forøvrig er det ikke så mye å si om denne samlingen, utover at den fungerer fint som velskrevet, men ikke spesielt bemerkelsesverdig tidtrøyte.
Men jeg har lest mer. Da jeg forleden befant meg i lyrikkavdelingen på mitt lokale kommunale bibliotek og stod foran hyllen med ny, norsk lyrikk, falt mitt blikk på en bok med et iøynefallende omslag. Jeg kunne ikke la være å plukke den opp.
Vi begynner med det viktigste: Omslagsfotografiet ser ut til å være inspirert av Tommy Sydsæters rumpetegninger fra tegneserieheftet Pyton. Vi ser et nakent menneskelig mellomparti i halvprofil, med nedtrukkede bukser og en opptrukket rosa overdel. Et formodentlig trendy underbuksemerke, «Hanes», er godt synlig i forografiets nedre del. Begge de moderat hårete rumpeballene er godt synlige, og rumpesprekken vender mot høyre. Fra høyre ser vi gummihanskekledde hender komme ut fra høyre billedkant og sette en spøyte i venstre rumpeball. Ingen tittel, intet forfatternavn. Et slående omslag som gir forhåpninger om at dette er en bok om rumper.
Men boken handler ikke om rumper, den handler om transseksualisme. Tittelen er Trans, forfatteren heter Jim Særnblom og utgiver er Nasjonalmuseet, som tidligere i vår markerte seg som en tydelig forkjemper for den nye «woke» moralismen i kulturlivet. Særnblom, som er billedkunstner og transseksuell, skriver i denne boken om sine personlige erfaringer med kjønnsskifte, både i sosial og medisinsk forstand, og opplevelsen av å ha en kropp som ikke samsvarer med kjønnsidentiteten. Mest om de negative aspektene ved denne tilstanden. Det er langt fra oppløftende lesning, for hun skildrer en vanskelig tilværelse med betydelige psykiske, sosiale og økonomiske problemer. Det er vanskelig ikke å føle sympati med henne. Boken er slett ingen diktsamling, men en samling personlige tekster av ulik art, hvorav det meste er ren prosa. Noen diktaktige tekster, altså med hyppige linjeskift og tildels uortodoks tegnsetting, er det dog.
Boken må leses som et innlegg i den pågående transdebatten, som igjen er en del av den større debatten om de mest illiberale og virkelighetsfornektende strømningene på den politiske venstresiden, der metafysikken har erstattet materialismen, men viljen til å bruke makt for å få det som man vil, fortsatt er intakt. Det ideologiske innholdet skinner klart gjennom den personlige, man kan godt si private, formen forfatteren har valgt. Det går i språkmagi, offerfetisjisme og en aggressiv avvisning av andre synspunkter og verden generelt. Som «skeiv» har Særnblom nemlig en unik, esoterisk innsikt i verden slik den virkelig er. «Jeg ble deprimert av de heteronormatives endeløse naivitet. Man kan være feig så lenge man har mulighet til å gjenme seg. Jeg ble alltid provosert de gangene jeg gadd, av kunstnere som lekte fascister. Hadde de vært skeive hadde de tydelig sett at det meste av verden for oss er gjennomgående fascistisk.»
Boken gir et interessant innblikk i et særegent tankesett som preger en del høylytte stemmer i det offentlige ordskiftet. I visse lag av befolkningen, særlig de unge og enkelte politisk ytterliggående grupper, har disse ideene fått ett visst gjennomslag de siste årene, men for de brede lag av befolkningen virker nok transideologien litt for verdensfjern og ekstrem. Trolig preker Særnblom for meningheten, for tekstene er nokså infantile. En våken redaktør kunne kanskje gjort noe med dem, men det har altså ikke skjedd her. De litt ubehjelpelige tekstene er forsåvidt tilpasset sitt publikum, men det forekommer meg litt rart at Fritt ord har valgt å gi økonomisk støtte til dette merkelige bokprosjektet. Og det spørs om ikke Nasjonalmuseet hadde skjøttet sitt embede bedre om de hadde brukt sine kunstfaglige ressurser til å få i stand en bokutgivelse med Tommy Sydsæters beste rumpetegninger i stedet for bøker som dette.
Kommentarer
Legg inn en kommentar