Gå til hovedinnhold

Øl, rumper og verdens iboende fascisme

 


Vennskapets pris

av Kjell Askildsen

Forlaget Oktober, 2015


Trans

av Jim Særnblom

Nasjonalmuseet, 2022


De er kanskje interesert i å få vite hvilke bøker jeg har lest den siste tiden, og hvorledes jeg vurderer dem med hensyn til form og innhold. Da anmodes De om å lese videre! Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.  


Vennskapets pris er en novellesamling av Kjell Askildsen som ble utgitt av det norske forlaget Oktober i 2015. Boken skulle vise seg å bli den siste fra forfatteren, som døde i 2021. Det er nok mange som tenker «Ha! Typisk Askildsen!», når de leser disse tolv  novellene på tilsammen 68 sider, for de skiller seg ikke meget fra Askildsens øvrige litterære produksjon, og språket hans er umiskjennelig. De fleste handler om voksne menn som kommer opp i situasjoner der det å forholde seg til andre mennesker medfører et visst ubehag. Ingen av situasjonene som skildres, er spektakulære på noen som helst måte, ja, man kan nok heller si at at de nok vil oppleves som gjenkjennelige av en ikke ubetydelig andel av leserne, i hvert fall de som tilhører den mannlige halvparten av menneskearten. 


I flere av novellene spiller kåthet, eller la oss være mer spesifikke og si den mannlige libido, en viss rolle, uten at det på noen måte er snakk om erotiske eksesser, og drikking av øl, ofte alene, skildres med påfallende hyppighet, men uten å legge vekt på årsak og virkning. I det hele tatt er det mye som ligger mellom linjene her, selv om det ikke alltid er så lett å få øye på hva der skulle være. Som man kan tenke seg etter det jeg hittil har beskrevet, setter ikke Askildsen akkurat leserens sinn i bevegelse, men jeg tok meg selv i å le høyt på siste side av novellen «Det røde huset». Forøvrig er det ikke så mye å si om denne samlingen, utover at den fungerer fint som velskrevet, men ikke spesielt bemerkelsesverdig tidtrøyte.


Men jeg har lest mer. Da jeg forleden befant meg i lyrikkavdelingen på mitt lokale kommunale bibliotek og stod foran hyllen med ny, norsk lyrikk, falt mitt blikk på en bok med et iøynefallende omslag. Jeg kunne ikke la være å plukke den opp. 


Vi begynner med det viktigste: Omslagsfotografiet ser ut til å være inspirert av Tommy Sydsæters rumpetegninger fra tegneserieheftet Pyton. Vi ser et nakent menneskelig mellomparti i halvprofil, med nedtrukkede bukser og en opptrukket rosa overdel. Et formodentlig trendy underbuksemerke, «Hanes», er godt synlig i forografiets nedre del. Begge de moderat hårete rumpeballene er godt synlige, og rumpesprekken vender mot høyre. Fra høyre ser vi gummihanskekledde hender komme ut fra høyre billedkant og sette en spøyte i venstre rumpeball. Ingen tittel, intet forfatternavn. Et slående omslag som gir forhåpninger om at dette er en bok om rumper. 


Men boken handler ikke om rumper, den handler om transseksualisme. Tittelen er Trans, forfatteren heter Jim Særnblom og utgiver er Nasjonalmuseet, som tidligere i vår markerte seg som en tydelig forkjemper for den nye «woke» moralismen i kulturlivet. Særnblom, som er billedkunstner og transseksuell, skriver i denne boken om sine personlige erfaringer med kjønnsskifte, både i sosial og medisinsk forstand, og opplevelsen av å ha en kropp som ikke samsvarer med kjønnsidentiteten. Mest om de negative aspektene ved denne tilstanden. Det er langt fra oppløftende lesning, for hun skildrer en vanskelig tilværelse med betydelige psykiske, sosiale og økonomiske problemer. Det er vanskelig ikke å føle sympati med henne. Boken er slett ingen diktsamling, men en samling personlige tekster av ulik art, hvorav det meste er ren prosa. Noen diktaktige tekster, altså med hyppige linjeskift og tildels uortodoks tegnsetting, er det dog. 


Boken må leses som et innlegg i den pågående transdebatten, som igjen er en del av den større debatten om de mest illiberale og virkelighetsfornektende strømningene på den politiske venstresiden, der metafysikken har erstattet materialismen, men viljen til å bruke makt for å få det som man vil, fortsatt er intakt. Det ideologiske innholdet skinner klart gjennom den personlige, man kan godt si private, formen forfatteren har valgt. Det går i språkmagi, offerfetisjisme og en aggressiv avvisning av andre synspunkter og verden generelt. Som «skeiv» har Særnblom nemlig en unik, esoterisk innsikt i verden slik den virkelig er. «Jeg ble deprimert av de heteronormatives endeløse naivitet. Man kan være feig så lenge man har mulighet til å gjemme seg. Jeg ble alltid provosert de gangene jeg gadd, av kunstnere som lekte fascister. Hadde de vært skeive hadde de tydelig sett at det meste av verden for oss er gjennomgående fascistisk.»


Boken gir et interessant innblikk i et særegent tankesett som preger en del høylytte stemmer i det offentlige ordskiftet. I visse lag av befolkningen, særlig de unge og enkelte politisk ytterliggående grupper, har disse ideene fått ett visst gjennomslag de siste årene, men for de brede lag av befolkningen virker nok transideologien litt for verdensfjern og ekstrem. Trolig preker Særnblom for meningheten, for tekstene er nokså infantile. En våken redaktør kunne kanskje gjort noe med dem, men det har altså ikke skjedd her. De litt ubehjelpelige tekstene er forsåvidt tilpasset sitt publikum, men det forekommer meg litt rart at Fritt ord har valgt å gi økonomisk støtte til dette merkelige bokprosjektet. Og det spørs om ikke Nasjonalmuseet hadde skjøttet sitt embede bedre om de hadde brukt sine kunstfaglige ressurser til å få i stand en bokutgivelse med Tommy Sydsæters beste rumpetegninger i stedet for bøker som dette.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H