Herunder følger en kort redegjørelse for noen av de kulturproduktene jeg har brukt tid på den siste tiden. Ettersom jeg hverken har gransket hjertene eller nyrene til verkenes opphavsmenn, tillater jeg meg et generelt forbehold med hensyn til all eventuell umoral som kan knyttes til dem. Derfor vil jeg i det følgende komme med estetiske vurderinger som baserer seg utelukkende de kvaliteter som viser seg i produktene i møtet med mine behov som konsument. Forøvrig bør all umoral straffes med boikott, kansellering og kollektiv aksjon (eller «heksejakt» som reaksjonære kritikere av den progressive moral gjerne kaller det). Husk: De følgende kulturprodukter har til hensikt å manipulere dine tanker og følelser. Vær forsiktig!
Først vil jeg nevne Würmstuggus faste bidragsyter Håkon D. Myhres utmerkede artikkel i det siste nummeret av det alltid interessante konservative tidsskriftet Føniks om den nye rasebevisstheten i akademia, «hvithetsstudier» og moderne, amerikansk raseteori. Med sin sedvanlige grundighet gjør Myhre rede for hvordan disse idékompleksene forholder seg til interseksjonalitet, postmodernisme, postkolonialisme, marxisme - og ikke minst den vanskelige virkeligheten de prøver å omforme. Også en annen Würmstuggu-kjenning, J.K. Baltzersen, bidrar med en kort artikkel i dette nummeret av Føniks. Han skriver om Ludvig Holbergs bok «Naturens og Folke-Rettens Kundskab», som er ute i ny oversettelse til moderne norsk under tittelen «Rettskunnskap».
Dernest vil jeg anbefale alle som setter pris på kvalitativt overlegen power metal, eller «adventure metal», for å være mer spesifikk, å låne øret til det siste albumet til den svenske sekstetten Twilight Force, At the Heart of Wintervale. Platen inneholder åtte formidable komposisjoner som trolig vil vekke begeistring hos de fleste som setter pris på overdådig orkestrering og korarrangementer, sublime melodier gnistrende gitarsoli og imponerende vokalprestasjoner innenfor det velkjente tungrockparadigmet. Av og til blir gitarene litt borte bak alt tilbehøret, men hva gjør vel det? Hvem bryr seg vel om sukkerbrødets grovhet og fiberinnhold når man skal spise bløtkake? Denne platen er minst like god som de tre foregående.
Jeg har også lest ny norsk lyrikk, og heller ikke denne gangen lot jeg meg imponere. Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn er, som tittelen indikerer, enda et eksempel på den rasebevisste offerfetisjismen som preger mye av det offentlige ordskiftet idag. Diktene tilbyr leseren lite. De er banale, ja, tildels infantilt skrevet i all sin prosaiske enkelhet. Det kan godt tenkes at det hadde terapeutisk verdi for Tjønn å skrive dem, men som selvstendig, litterært produkt er denne boken svært mangelfull. Selv er jeg i utgangspunktet skeptisk til de rasebaserte generaliseringene Tjønn presenterer leseren for, slike har som kjent en tendens til å utarte til politisk ekstremisme, men hovedproblemet mitt er at dette fremstår mer som selvbiografisk bekjennelseslitteratur, enn som lyrikk. Tekstene har lite dybde og oppfinnsomhet, og samlingen fremstår mest som et bidrag til den litt pinlige diskursen om, ja nettopp, «hvite, norske menn» og deres angivelig negative innflytelse på det norske samfunnet. Likevel synes jeg forfatteren får frem noen interessante perspektiver på adopsjon på tvers av landegrensene i bokens siste del. Noen synes sikkert boken er «sterk» og «modig». Jeg synes den er forglemmelig og anbefaler annet tidsfordriv, for eksempel idrett eller broderi.
Dessuten har jeg brukt noe tid på tegneserier fra tidlig på åttitallet. Først vil jeg trekke frem de nummerne av Daredevil som ble skrevet og tegnet av Frank Miller (og tusjet av Klaus Janson) fra 1980 og et par år fremover, altså nr. 168-191. Disse historiene har kvaliteter som i mine øyne går langt utenpå det aller meste som ble produsert av superheltserier i samme periode. Ja, det er i det hele tatt ikke lett å finne maken til kvalitet innen genren overhodet. Nå er kanskje ikke alle historiene veldig sofistikert skrevet sett med moderne øyne, og rent teknisk finnes det mange tegnere som har illustrative ferdigheter som overgår Millers, men det er kombinasjonen og den bevisste bruken av fortellertekniske knep, hentet fra en rekke kilder, kanskje særlig Will Eisner, Gil Kane, Goseki Kojima og Mickey Spillane, som gjør disse seriene så vellykkede. Her blandes melodrama og tragedie med action og hardkokt krim. Kampscenene, et av genrens varemerker, er dynamiske og visuelt spennende, og de er sjelden overlesset med tekst, slik superheltslagsmål gjerne er. Det som kanskje er mest iøynefallende med disse seriene er den gjennomtenkte utformingen av sidene. Den visuelle strukturen er ikke så stram som i hans magnum opus The Dark Knight, men Millers bruk av horisontale og vertikale ruter hinter om Ronin, den eksperimentelle sci-fi-serien som gjorde det klart en gang for alle at Miller hadde større mål enn å lage kommersielle superheltserier på samlebånd. Dette er langt fra første gang jeg leser disse fortellingene, men de føles fremdeles fräsche, selv om det er nesten 40 år siden jeg stiftet bekjentskap med dem første gang. Jeg nevner også et par andre åttitallsserier som har behaget meg den siste tiden.
Først Camelot 3000, Mike W. Barr og Brian Bollands «maxiserie» fra 1982-85 om kong Arthur og riddene av Det runde bord i fremtiden. Jeg hadde kun lest bruddstykker av denne serien før jeg satte meg ned og leste hele greia her forleden. Den fenget i alle fall meg nok til at det gikk smertefritt å komme seg gjennom alle de tolv episodene i løpet av et par kvelder. Det er et klart kvalitetstegn. Bolland tegner selvfølgelig utmerket, han leverer jo alltid varene, men Terry Austins tusjing i seriens andre halvdel ødelegger dessverre mye. En viktig del av intrigen er at Sir Tristan er blitt gjenfødt i en kvinnelig kropp. Han/hun bruker mye tid på å korrigere feilkjønning og ellers klage sin nød over å være født i feil kropp. Her ser vi altså er tidlig eksempel på transproblematikk. Avslutningen ble nok oppfattet som progressiv back in the day, men idag regnes den helt sikkert som «transfobisk». Men først og fremst er dette en actionfylt science fictionhistorie med basis i middelaldersk legendestoff.
Jeg har også lest en del nummer av Mike Barons idiosynkratiske superheltserie Badger og latt meg underholde i tilstrekkelig stor grad til at jeg stort sett har begynt rett på neste nummer etter å fullført ett. Hovedpersonen er en maskert borgervernsaktivist med multippel personlighetsforstyrrelse som bor sammen med en 1500 år gammel walisisk druide i et slott i Wisconsin. Baron skriver tilsynelatende etter innfallsmetoden, og de fleste historiene er ganske «far out», men det funker! Slagsmål er det nok av, og det er ikke alltid ofrene for Badgers slag og spark fortjener julingen, og det hender også rett som det er at det er Badger som får juling. Dette er en uhøytidelig og eksentrisk serie som har stått litt i skyggen til den mer polerte Nexus. Det er kanskje velfortjent, men jeg har i hvert fall satt pris på de timene jeg har brukt på disse heftene. Tegningene til Bill Reinhold og Jeff Butler er høyst habile, men ikke noe mer enn det.
Vi avslutter med en musikalsk anbefaling. Jeg anbefalte forleden Totos album Tambu fra 1995. Nå har min Toto-reise ført meg frem til deres 2006-utgivelse Falling In Between, og etter en god del gjennomlyttinger tør jeg slå fast at dette en av bandets aller beste plater. Musikalsk er det stor variasjon. Åpningssporet er ren progmetal, ellers finner vi både funk-og jazz- og arenarock, Van Halen-inspirert hardrock, soul og ballader av den velkjente sorten. Det er mye gitar her, og akkurat det er alltid en bra ting når det er Steve Lukather som slår på strengene. Trommene betjenes nok en gang av Simon Philips, og Mike Porcaro spiller som vanlig sjelfullt på sin bass. Etter hva jeg forstår var David Paich lei turnevirksomhet på denne tiden, så bandet hentet inn Greg Phillinganes som erstatter ute på veien. Men begge to bidrar på platen. Vokalmessig er det større variasjon enn på noen annen Toto-plate. Kimball, Lukather, Paich og Phillinganes synger, gjerne alle fire på samme sang . I tillegg bidrar tidligere Toto-vokalist Joseph Williams på en av sangene. Blant andre gjestemusikere finner vi Ian Anderson fra Jethro Tull på fløyte og et par karer fra Chicagos blåserrekke. Ok, det er to litt dølle sanger her, men det kan vi leve med når det er så mye bra som her. Vel verdt å få med seg om man liker band som vektegger perfeksjon og variasjon. Denne kan fort ende opp med å bli min favoritt.
Forøvrig har jeg lest noe fiksjon, fått med meg noen nyhets- og debattprogrammer fra Rikskringkastingen og lyttet til en god del podcaster jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på her. Av og til, eller kanskje som oftest, må livet oppleves uten mellomledd. Kulturen kan fort bli et fremmedgjørende element som står mellom deg og verden. Dens forførende kraft hindrer deg til syvende og sist i å penetrere den virkeligheten du er en del av.
Illustrasjon: William Etty, 1835
Kommentarer
Legg inn en kommentar