Popsjokk fra nittitallet

Toto

Tambu

Sony, 1995

Jeg er godt kjent med og setter stor pris Totos plater fra sytti- og åttitallet. Studioalbumene deres fra nittitallet er ikke på langt nær like tallrike, kun tre i alt, og Kingdom of Desire fra 1992 er ikke spesielt god i mine ører, mens Mindfields fra 1999 inneholder mye fin musikk. Albumet midt i mellom har hittil unnsluppet min oppmerksomhet, men nå har jeg omsider funnet tiden moden for å gjøre meg kjent med Tambu fra 1995. Og etter adskillige gjennomlyttinger over en drøy uke kan jeg slå fast at «joda, dette er en plateutgivelse Lukather og co kan være stolte av». Dette er bandets første album etter trommeslager Jeff Porcaros død, og slagverket betjenes her av den allsidige og på all mulige måter dyktige engelskmannen Simon Philips. Ellers er bandet omtrent som før, David Paich på tangenter, Steve Lukather på gitar og Mike Porcaro på bass. Deltidsmedlem Steve Porcaro bidrar også noe. Som på Kingdom of Desire har ikke bandet med seg noen tenorvokalist her, så Lukather tar seg nok en gang av det meste av syngingen. Ikke det beste utgangspunktet, kanskje, men det er et kvinnfolk som er med og synger lead på noen av sangene, så noe av den vokalvariasjonen som kjennetegner Toto, blir ivaretatt her. Men det som først og fremst gjør dette til en god plate, er de gode komposisjonene og den musikalske variasjonen. Joda, det er noen litt dølle sanger her, åpningssporet «Gift of Faith», for eksempel, men alt i alt er dette et fint knippe sanger med stor grenremessig bredde. Vi får noen fine poplåter, noen schmaltzige ballader, endel tøff rock, litt funk, litt blues, litt soul og til og med en heftig fusion/prog instrumental. Feiende flotte gitarsoli finnes i fleng, og ellers er instrumenteringen som vanlig top notch og arrangementene så sofistikerte og varierte at sangene stort sett aldri blir kjedelige. Og ingen av sangene høres tidstypiske ut for midten av 1990-tallet. Ingen skal anklage Toto for å være trendnisser. Om jeg skal trekke frem noen favoritter, må det bli «The Turning Point», «Dave’s Gone Skiing», «Slipped Away» «I Will Remember» og «Blackeye». Jeg tror sannelig jeg herved utnevner Tambu til Totos beste nittitallsplate. Man tenk om de hadde hatt med Bobby Kimball eller Joseph Williams på vokal - det hadde vært noe, det! Uansett kan jeg ikke annet enn anbefale denne platen helhjertet. Check it out!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen