Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Det tredje riket

 


Karl Ove Knausgård

Det tredje riket

Oktober, 2022


Hva skjer etter at vi dør? Har tilværelsen en overnaturlig dimensjon? Hva er det som binder oss mennesker sammen? Kan vi alltid stole på sansene våre? Dette er spørsmål Karl Ove Knausggård utforsker i romanen Det tredje riket. Dette er tredje bok i serien som begynte med Morgenstjernen i 2020 og fortsatte med Ulvene fra evighetens skog (tidligere omtalt her).


Den hendelsen som står i sentrum i disse bøkene, er at en ny, usedvanlig stor og lyssterk stjerne plutselig viser seg på himmelen, etterfulgt av at folk slutter å dø. Men det utgjør bare bakgrunnen, for dette er en kollektivroman uten noe sentralt plot og uten én enkelt hovedperson. Mens bok to i serien hadde to klare hovedpersoner, Syvert og Alevtina, møter vi i denne boken en lang rekke karakterer, hvorav de fleste var bifigurer i første roman: den suksessrike arkitekten Helge; nevrologen Jarle; ungpiken Line som forelsker seg i en heavyrocker med besynderlige seksuelle og religiøse preferanser; den plagede Kathrine, prestinne i Den norske kirke og vordende mor på nytestamentlig vis; hennes ektemann, den samvittighetsfulle læreren Gaute;  politietterforskeren og rundbrenneren Geir og begravelsesagenten Syvert, som vi ble riktig godt kjent med i bok nr. 2, og som slår i alle fall denne leseren som utpreget sympatisk, en likandes kar på alle mulige måter. Den mest interessante figuren er i imidlertid kunstneren Tove, hustruen til Arne, den mest sentrale personen i Morgenstjernen. Hennes virkelighetsoppfatning er nemlig litt utenom det vanlige. Etter hva jeg forstår, snakker vi her om schizofreni. Hun hører stemmer og ser ting som ikke er der. Men hun synes også, eller kanskje derfor, å ha en profetisk innsikt i det som angår stjernen og de ekstraordinære hendelsene som den synes å signalisere. 


Knausgård skriver svært godt. Boken har samme oppbygning som den første boken i serien. (En bra ting, spør du meg, for bok to med sitt mer begrensede rollegalleri ble litt i kjedeligste laget.) Alt er skrevet i førsteperson, og karakterene virker levende, med en dybde man sjelden ser maken til i norsk samtidslitteratur. Noen ganger går nok detaljrikdommen når det gjelder sanseinntrykk og tankevirksomhet, litt for langt. Jeg skulle gjerne sett litt mer fremdrift i den overordnede handlingen. Men dette er en bok om mennesker og deres sjelsliv, og Knausgård klarer å knytte personer og hendelser sammen på en fin måte. Boken inneholder mange overnaturlige elementer, eller kanskje vi heller skal si mytiske og religiøse forestillinger, og dessuten genretrekk vi gjerne forbinder med horror og fantasy, men de porsjoneres ut på en så nennsom måte at det ikke går utover følelsen av realisme. Det uforklarlige forblir et fremmedelement, en anomali i en verden som ellers er den samme som vår. Det er imidlertid ikke alt jeg kjøper i denne romanen. For eksempel minner det black metal-miljøet som beskrives i kapitlene om Line, mest av alt om den sensasjonalistiske omtalen av miljøet i norsk presse på begynnelsen av 1990-tallet, altså for 30 år siden.   


Jeg har ingen anelse om hvor mange bøker Knausgård har planlagt i denne serien, eller om han overhodet har planlagt noe som helst. Jeg synes uansett han bør komme til poenget snart. Nå har han skrevet nesten to tusen sider uten at vi egentlig er blitt noe klokere når det gjelder stjernen. Det gjør meg ingenting å lese en slik roman i året, men jeg ville ikke orket å lese fire slike bøker rett etter hverandre, slik man gjerne gjør når man begynner på en romanserie etter at den er fullført. Til det går det for sakte. Man blir lei. Men det er ingen tvil om at man sitter igjen med følelsen av å ha lest noe med substans og litterær verdi etter å ha lest disse bøkene. Og bok 3 er helt klart bedre enn bok 2. Jeg kommer helt sikkert til å lese neste bok når den dukker opp.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n