Bokomtale: Det tredje riket

 

Karl Ove Knausgård

Det tredje riket

Oktober, 2022

Hva skjer etter at vi dør? Har tilværelsen en overnaturlig dimensjon? Hva er det som binder oss mennesker sammen? Kan vi alltid stole på sansene våre? Dette er spørsmål Karl Ove Knausggård utforsker i romanen Det tredje riket. Dette er tredje bok i serien som begynte med Morgenstjernen i 2020 og fortsatte med Ulvene fra evighetens skog (tidligere omtalt her).

Den hendelsen som står i sentrum i disse bøkene, er at en ny, usedvanlig stor og lyssterk stjerne plutselig viser seg på himmelen, etterfulgt av at folk slutter å dø. Men det utgjør bare bakgrunnen, for dette er en kollektivroman uten noe sentralt plot og uten én enkelt hovedperson. Mens bok to i serien hadde to klare hovedpersoner, Syvert og Alevtina, møter vi i denne boken en lang rekke karakterer, hvorav de fleste var bifigurer i første roman: den suksessrike arkitekten Helge; nevrologen Jarle; ungpiken Line som forelsker seg i en heavyrocker med besynderlige seksuelle og religiøse preferanser; den plagede Kathrine, prestinne i Den norske kirke og vordende mor på nytestamentlig vis; hennes ektemann, den samvittighetsfulle læreren Gaute;  politietterforskeren og rundbrenneren Geir og begravelsesagenten Syvert, som vi ble riktig godt kjent med i bok nr. 2, og som slår i alle fall denne leseren som utpreget sympatisk, en likandes kar på alle mulige måter. Den mest interessante figuren er i imidlertid kunstneren Tove, hustruen til Arne, den mest sentrale personen i Morgenstjernen. Hennes virkelighetsoppfatning er nemlig litt utenom det vanlige. Etter hva jeg forstår, snakker vi her om schizofreni. Hun hører stemmer og ser ting som ikke er der. Men hun synes også, eller kanskje derfor, å ha en profetisk innsikt i det som angår stjernen og de ekstraordinære hendelsene som den synes å signalisere. 

Knausgård skriver svært godt. Boken har samme oppbygning som den første boken i serien. (En bra ting, spør du meg, for bok to med sitt mer begrensede rollegalleri ble litt i kjedeligste laget.) Alt er skrevet i førsteperson, og karakterene virker levende, med en dybde man sjelden ser maken til i norsk samtidslitteratur. Noen ganger går nok detaljrikdommen når det gjelder sanseinntrykk og tankevirksomhet, litt for langt. Jeg skulle gjerne sett litt mer fremdrift i den overordnede handlingen. Men dette er en bok om mennesker og deres sjelsliv, og Knausgård klarer å knytte personer og hendelser sammen på en fin måte. Boken inneholder mange overnaturlige elementer, eller kanskje vi heller skal si mytiske og religiøse forestillinger, og dessuten genretrekk vi gjerne forbinder med horror og fantasy, men de porsjoneres ut på en så nennsom måte at det ikke går utover følelsen av realisme. Det uforklarlige forblir et fremmedelement, en anomali i en verden som ellers er den samme som vår. Det er imidlertid ikke alt jeg kjøper i denne romanen. For eksempel minner det black metal-miljøet som beskrives i kapitlene om Line, mest av alt om den sensasjonalistiske omtalen av miljøet i norsk presse på begynnelsen av 1990-tallet, altså for 30 år siden.   

Jeg har ingen anelse om hvor mange bøker Knausgård har planlagt i denne serien, eller om han overhodet har planlagt noe som helst. Jeg synes uansett han bør komme til poenget snart. Nå har han skrevet nesten to tusen sider uten at vi egentlig er blitt noe klokere når det gjelder stjernen. Det gjør meg ingenting å lese en slik roman i året, men jeg ville ikke orket å lese fire slike bøker rett etter hverandre, slik man gjerne gjør når man begynner på en romanserie etter at den er fullført. Til det går det for sakte. Man blir lei. Men det er ingen tvil om at man sitter igjen med følelsen av å ha lest noe med substans og litterær verdi etter å ha lest disse bøkene. Og bok 3 er helt klart bedre enn bok 2. Jeg kommer helt sikkert til å lese neste bok når den dukker opp.