Synes De det er brysomt å bruke tid på å lese tekster på det store internettet? Foretrekker De å bruke de umiddelbart forestående minutter av din tilmålte tid her på her på jorden til egenpleie, sosialisering eller ganske enkelt «Netflix and chill»? Da bør De slutte å lese her, for her kommer en tekst om to narrativer som har sitt opphav i det århundret vi kaller det nittende. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.
På 1880-tallet var demokratiet på fremmarsj i Norge. venstrekreftene hadde vind i seilene, stadig flere tok til orde for allmenn stemmerett, og Stortinget styrket sin posisjon vis à vis regjeringen. Nå skulle folkets representanter få den sentrale rollen i politikkens teater.
På denne tiden var Henrik Ibsen godt inne i sin samtidsdrama-fase. Han levde i selvpålagt eksil i Italia og Tyskland, langt borte fra det trangsynte Norge, mens han forfattet skuespill om samtidens brennende temaer. I 1882 kom «En folkefiende». Og dette dramaet har jeg hatt et gjensyn med de siste par dagene, 141 år etter at det ble forfattet. Vi snakker selvfølgelig om den skriftlige versjonen, for som Würmstuggus faste lesere vet, er jeg ikke spesielt interessert i scenekunst. Om jeg likte det jeg leste? Utvilsomt.
Stykket handler som kjent om doktor Stockmann, som etter å ha funnet ut at byens nybygde kurbad er forurenset, tar til orde for at badet må stenges kommende sesong. Badet er svært viktig for byens økonomi, og oppdagelsen fører til en konflikt med byens ledende menn, i stykket representert ved byfogden, Stockmanns bror, som ikke ønsker å stenge byens store inntektskilde. Stockmann finner først forbundsfeller i byens liberale avis og gjennomgår en radikaliseringsprosess som hviler på en forestilling om at han har folkeflertallet, «den kompakte majoritet», bak seg. Nå er det ikke bare badet som må renses, også bystyret trenger utluftning.
Men radikaliseringen stopper ikke der. Etter at forbundsfellene faller fra, og det viser seg at byborgerne kanskje ikke er så interessert i å påta seg de pekuniære omkostningene renovasjonen av badet medfører, står Stockmann alene. Nå er «den kompakte majoritet» blitt selve motstanderen, og ikke den kilden til makt han først så for seg. Jeg går ikke videre inn på handlingen, for jeg antar at den er velkjent for Würmstuggus lesere. Det jeg ønsker å bruke de siste ordene av denne omtalen på, er tematikken og selve utførelsen av dramaet.
Ibsen setter opp en ganske interessant konfliklinje som hele tiden muterer. På den ene siden har vi sannhet, representert ved doktoren, og på den andre siden politisk makt, representert ved byfogden. Bror mot bror. Åndselite mot politisk elite. Individ mot samfunn. Doktoren er sannhetssøkeren, den prinsippfaste idealisten som i utgangspunktet fremstår som en smule naiv, men som resignerer inn i misantropien og som til og med er villig til å sette sin families fremtid på spill. Byfogden er forvalteren av makt, og dermed også en som er bevisst på maktens begrensninger. Han er operatøren som i kraft av sitt kontaktnett og sin stilling må prioritere kollektivets behov, og kan tillate seg å underordne sannheten de stedlige behov. Han har også makt til å utslette individer som kommer i veien for samfunnsmaskineriet.
En ting som slo meg under min gjennomlesning denne gangen, er hvordan Ibsen foregriper kanselleringskulturen og de ulike heksejaktene på folk og tankemåter vi bevitner så hyppig idag. «Farlige tanker» anses av stadig flere som en minst like stor trussel idag som på Ibsens tid, og tallene på folk som har fått liv og karriere ødelagt etter å ha fått pressen eller mobben etter seg, har bare økt siden da. Forskjellen er at idag foregår heksejakten på internett, ikke på folkemøter og trykte avissider.
I vår tid kan nok doktor Stockmanns aristokratiske sinnelag og hans forakt for de uvaskede masser virke fremmedartet for leseren. Likeså hans krasse språkbruk og dehumaniserende omtaler av de lavere klasser og provinsens beboere. Ja, det er noe nietzscheansk over hans fremtoning, for det er ikke tvil om at enerens behov er viktigere enn almuens. Men i Ibsens tid hadde ikke demokratiet og liberalismen den samme posisjon som idag. Forestillingen om at folkeflertallet har rett, hadde ikke vunnet innpass hos de som kunne bruke sin tid på annet enn kroppslig arbeid. Selv hvor karikert Stockmann enn måtte virke, tror jeg Ibsen la mye av seg selv i ham. Sånn sett er han en tragisk helt. Karikaturer er forresten de fleste andre rollefigurene også, kanskje med unntak av fru Stockmann og kaptein Horster.
Språklig sett er stykket en fryd å lese. Stockmann benytter et særdeles billed- og farverikt språk når han gir uttrykk for sin forakt for de ulike deler av befolkningen som gjør det så inn i helvete umulig å leve som et anstendig menneske i dette samfunnet. Skadedyrene må utryddes! Landet må legges øde!
«En folkefiende» er ikke Ibsens beste stykke, men det er et av de bedre og absolutt verdt å lese. Jeg vurderer å gjøre Ibsen til et slags leseprosjekt i tiden fremover, så det kan godt tenkes at det kommer flere omtaler av stykkene hans på Würmstuggu om ikke så lenge.
Men jeg har lest mer 1800-tallssdramatikk, nærmere bestemt et belgisk drama fra 1893. Vi snakker her om P. Craig Russells tegneserieadapsjon av Maurice Maeterlincks symbolistiske drama «Pelléas et Mélisande» (som igjen dannet utgangspunktet for Debussys opera). Jeg har tidligere omtalt flere av Russells adapsjoner av drama og opera her, blant annet Salome, Tryllefløyten og Pagliacci. Russell er en utmerket tegner som ikke bare lager vakre bilder, men som visualiserer sine døde forfatteres fortellinger med narrativ flyt, emosjonell tyngde og grafisk oppfinnsomhet. Han er ganske enkelt en unik serieskaper som går sine egne veier. Dessuten har han også fått meg til å høre på flere operaer, selv om jeg fortsatt ikke kan si jeg er operafan.
«Pelléas & Mélisande» er et trekantdrama som kretser rundt skjebnene til den unge kvinnen Melisande, ektemannen Golaud, som hun aldri har elsket, og Golauds unge og vakre halvbror Pelléas. Det blir selvfølgelig hete følelser, sjalusi og - skal jeg si det? - ja, jeg gjør det - død. Handlingen foregår på et slott som på den ene siden er vendt mot havet, og på den andre siden mot en stor, mørk skog. I parken er det en tilsynelatende bunnløs brønn, og under slottet er det enorme grotter med vann som stinker av død. Her er det med andre ord mye symbolikk!
Enda så overbevisende og sensuelt Russell tegner figurene, forblir de typer. De er representasjoner snarere enn karakterer med dybde og personlighet. Og handlingene deres er gåtefulle. Det er som om vi alltid får litt for få opplysninger til å fullt ut forstå hvorfor de gjør som de gjør. Dette er selvfølgelig tilsiktet og gjør lesningen til en selsom opplevelse. Og slutten er veldig dyster. Serien anbefales! P. Craig Russels «Pelléas & Mélisande» ble opprinnelig utgitt i 1985 i heftet Night Music nr. 4 og 5. Hør gjerne på operaen også. Jeg likte i hvert fall den innspillingen jeg fant på Spotify ganske godt.
Nå ber jeg Dem slå av det apparatet De har lest denne teksten på. Ta på sko og yttertøy, og spaser en tur. Det har De trolig godt av. Har De hund, tar De selvfølgelig den med Dem.
Kommentarer
Legg inn en kommentar