I tiltagende grad fremstår verden som en parodi på seg selv. Det er selvfølgelig radikale fringe-teorier fra Amerika som er premissleverandør og inspirasjon når språket, kulturen og historien skal lutres for å tilpasses Den nye tid. Det er påfallende hvor hurtig den nye rasebevisstheten og kontrafaktualiteten får innpass i det offentlige ordskiftet ikke bare i Norge, men i hele Vest-Europa. Man kan kanskje peke på manglende nasjonal og europeisk identitet, men først og fremst handler det vel om intellektuell latskap og bevisstløs appropriering av idéer fra det eneste landet ute i verden som vesteuropeere flest har et forhold til, først og fremst gjennom populærkultur og overfladisk utenriksjournalistikk. Og interessant nok er det de som påberoper seg å være mest kritisk til Amerika, som lydigst innordner seg de stadig nye sannhetene og narrativene fra USAs sannhetsleverandører, omtrent som våre hjemlige kommunister i sin tid innordnet seg det sovjetiske kommunistparti.
Selv har jeg nettopp konsumert et kulturelt produkt fra the land of the free. Jeg har nemlig lest P. Craig Russells tegneserieadapsjon av Mozarts opera Tryllefløyten. Den kom opprinnelig ut tre bind i 1990, men er sikkert blitt utgitt senere også. Russell har spesialisert seg på å tegne operaer, og etterhvert er det blitt en del av dem. Jeg har tidligere omtalt hans adapsjon av Salome, og en av mine store leseropplevelser i fjor var hans monumentale tegnede versjon av Richard Wagners operasyklus Der Ring des Nibelungen. Russell tar som regel utgangspunkt i librettoen og legger ikke til noe nevneverdig tekst for klarhet. I Tryllefløyten lager han noen storslåtte tablåer hvorigjennom han vekker til liv en historie som kan beskrives som en barnefordelingssak med kosmiske overtoner. Han tar seg god tid og bruker gjerne flere sider på ordløse sekvenser som formodentlig skal visualisere det musikalske uttrykket. Russell er en mesterlig tegner som lager smekre sidekomposisjoner som er herlig illustrative, og samtidig svært narrativt bygget opp, med åpne flater, parallelle linjer og veksling mellom store og små ruter. Og hans sensuelle figurer avslører et øye for kroppslig skjønnhet og poetisk anatomi. Nå er ikke jeg noen operaelsker akkurat, men operategneserier leser jeg mer enn gjerne - så lenge de er tegnet av P. Craig Russell.
Inntil Borgerskapet oppløses i en pøl av blod og klamme følelser, stay Oplyst!
The Magic Flute bind 1-3
av P. Craig Russell
Eclipse, 1990
Kommentarer
Legg inn en kommentar