Gå til hovedinnhold

Stets lustig, heisa, hopsassa!


I tiltagende grad fremstår verden som en parodi på seg selv. Det er selvfølgelig radikale fringe-teorier fra Amerika som er premissleverandør og inspirasjon når språket, kulturen og historien skal lutres for å tilpasses Den nye tid. Det er påfallende hvor hurtig den nye rasebevisstheten og kontrafaktualiteten får innpass i det offentlige ordskiftet ikke bare i Norge, men i hele Vest-Europa. Man kan kanskje peke på manglende nasjonal og europeisk identitet, men først og fremst handler det vel om intellektuell latskap og bevisstløs appropriering av idéer fra det eneste landet ute i verden som vesteuropeere flest har et forhold til, først og fremst gjennom populærkultur og overfladisk utenriksjournalistikk. Og interessant nok er det de som påberoper seg å være mest kritisk til Amerika, som lydigst innordner seg de stadig nye sannhetene og narrativene fra USAs sannhetsleverandører, omtrent som våre hjemlige kommunister i sin tid innordnet seg det sovjetiske kommunistparti.


Selv har jeg nettopp konsumert et kulturelt produkt fra the land of the free. Jeg har nemlig lest P. Craig Russells tegneserieadapsjon av Mozarts opera Tryllefløyten. Den kom opprinnelig ut tre bind i 1990, men er sikkert blitt utgitt senere også. Russell har spesialisert seg på å tegne operaer, og etterhvert er det blitt en del av dem. Jeg har tidligere omtalt hans adapsjon av Salome, og en av mine store leseropplevelser i fjor var hans monumentale tegnede versjon av  Richard Wagners operasyklus Der Ring des Nibelungen. Russell tar som regel utgangspunkt i librettoen og legger ikke til noe nevneverdig tekst for klarhet. I Tryllefløyten lager han noen storslåtte tablåer hvorigjennom han vekker til liv en historie som kan beskrives som en barnefordelingssak med kosmiske overtoner. Han tar seg god tid og bruker gjerne flere sider på ordløse sekvenser som formodentlig skal visualisere det musikalske uttrykket. Russell er en mesterlig tegner som lager smekre sidekomposisjoner som er herlig illustrative, og samtidig svært narrativt bygget opp, med åpne flater, parallelle linjer og veksling mellom store og små ruter. Og hans sensuelle figurer avslører et øye for kroppslig skjønnhet og poetisk anatomi. Nå er ikke jeg noen operaelsker akkurat, men operategneserier leser jeg mer enn gjerne - så lenge de er tegnet av P. Craig Russell.


Inntil Borgerskapet oppløses i en pøl av blod og klamme følelser, stay Oplyst!



The Magic Flute bind 1-3

av P.  Craig Russell 

Eclipse, 1990


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H