Gå til hovedinnhold

Fra Würmstuggus postkasse: Redaktøren bekrefter brudd

 

Vi har mottatt et brev fra en noen representanter for idrettsbevegelsen i landet vårt (om vi våger å omtale Norge på den måten). Brevet omhandler personlige forhold, noe vi vanligvis unngår på denne bloggen, men idag gjør vi et unntak. Det har nemlig versert rykter som vi nå finner det nødvendig å kommentere.


Kjære Würmstuggu-redaktør

Vi er et curlinglag fra Hokksund som har fulgt Deres «blogg» med avmålt entusiasme over flere år. Etter trening er det ofte livlig prat om de siste innleggene, og det hender rett som det er at vi leser fra «bloggen» sammen i garderoben. Forleden kom det treneren vår for øret at De var så uheldig å pådra Dem et benbrudd ifjor. Vi undres om dette stemmer. Og hvodan har helbredelsesprosessen artet seg?


Hilsen Hokksund Curling Club

v. oppmann Julius «Jullern» Schröder



Redaktør Dalberg svarer:

Det medfører riktighet at jeg brakk benet i mars i fjor. For å være helt spesifikk ble det fraktur i legg og ankel etter et fall på glatt underlag. Skaden ble behandlet på sykehus og deretter fulgt opp av helsepersonell over flere måneder. Naturlig nok ble det også et lengre sykefravær fra arbeidet og mye tid tilbragt liggende i sengen. Dessuten oppnådde jeg en viss ekspertise i bruk av krykker. Men jeg ga aldri opp håpet. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har hatt en del smerter i benet etter bruddet, men nå ser det ut til det aller meste fungerer som normalt der nede. Til og med treningsregimet mitt begynner nå å nærme seg normalen. Nå har jeg begynt med seriøs jogging igjen. Det føles godt. Idag føler jeg at jeg er kommet styrket ut av min skadereise. Jeg oppfordrer herved våre lesere til å unngå brudd.



Illustrasjon: Jack Kirby, 1952


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib