Gå til hovedinnhold

Kulturell konsumentrådgivning for det oplyste Borgerskab

 


God aften, kjære leser. Herunder vil De finne noen omtaler av ymse kulturprodukter som har vekket begeistring, forargelse eller likegyldighet i Würmstuggu den siste tiden. Det handler om en roman, en diktsamling, en krigsfilm og to musikkalbum som alle har blitt tilvirket i Europa og Nord-Amerika i løpet av de siste fire år. Interesserer De Dem for slikt, bes De lese videre. Om ikke, kan De fortsette med det De gjorde før de åpnet denne lenken. Ikke glem at denne bloggen er bannlyst av både Facebook og Instagram, så De løper alltid en risiko for å ta skade på Deres sjel og, kanskje fremfor alt, på Deres moral når De befinner Dem i den delen av bloggosfæren som kalles Würmstuggu.



1917! Europa står midt i sitt hittil verste blodbad. Industriell skyttergravskrig er i ferd med å utradere en hel generasjon menn i Vest-Europa. Fire gode venner melder seg til tjeneste i den keiserlige tyske hær, fulle av patriotisme og entusiasme for krigen mot Ententen, men entusiasmen mister de så snart de kommer til Vestfronten, der de blir beordret til å tjene fedrelandet som kanonføde i en stadig mer meningsløs krig. Edward Bergers nye filmatisering av Erich Maria Remarques’ roman «Intet nytt fra vestfronten» er gruvekkende fra begynnelse til slutt og gjorde et så sterkt inntrykk på meg, som vanligvis ikke bruker mye tid på cineastisk kunst, at jeg mer enn gjerne anbefaler Würmstuggus lesere å se den.  



Samme år som første verdenskrig tok slutt, døde den svenske billedkunstneren og lyrikeren Harriet Löwenhjelm av tuberkulose i Romanäs sanatorium i Småland. Rune Christiansens nye diktsamling «Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918)» handler om dikterens siste leveår og dveler ved de sanseinntrykkene den sydsvenske naturen byr på når livet nærmer seg slutten og dødsbevissthens modnes i den unge kvinnens sinn. Christiansens tekster har mange kvaliteter, men dessverre grep de ikke ikke meg under lesningen av denne boken. Sorry, men moderne norsk lyrikk har vanskelig for å engasjere meg. Det blir ganske enkelt for lettvint. Men hvis De er fan av Löwenhjelm, og i tillegg setter pris på lyrikk av den typen Christiansen bedriver, kan det godt tenkes at De vil sette pris på denne diktsamlingen. 



Personlig fant jeg Vidar Sundstøls nye roman «Nattsang» mer givende. Sundstøl holder et høyt publiseringstempo for tiden. De siste fem årene har han utgitt intet mindre enn fem romaner. De er riktignok ganske korte, men nivået er jevnt over høyt. «Nattsang» tikker inn på under 100 sider, og spør De meg, kan det diskuteres hvorvidt dette virkelig er en roman. Den forteller en slags historie, men den er veldig løs, og karakterene vi møter trer veldig i bakgrunnen, for vel så mye som en fortelling om en far og hans sønn, er dette en bok om fugler. Tidvis minner den mer om en samling små essays om fugler, enn om en roman. Andre ganger minner kapitlene mest av alt om prosadikt. Så nei, spesielt romanaktig er denne romanen ikke. Naturen har en sentral plass i Sundstøls bøker, og i enda større grad enn i de foregående bøkene overskygger den menneskene her. Et annet gjennomgangstema i Sundstøls bøker er den fleksible, nærmest transcendentale tidsforståelsen han utstyrer sine hovedpersoner med. Ofte blir tid og rom utskiftbare størrelser. Joda, boken er godt, ja, man kan kanskje driste seg til å si utsøkt, skrevet, likevel når den ikke opp til «Jeg sank» (2021) og «En hellig lund» (2022). Jeg tror sannelig jeg likte «Oseberg» (2020) bedre også. Det handler ikke bare om at jeg ikke er spesielt interessert i fugler i utgangspunktet, men også om den minimalistiske historien og de anonyme karakterene. Likevel ser jeg frem til neste års Sundstøl-roman.



Avslutningsvis vil jeg anbefale et par rockeplater som er kommet min vei den siste tiden. Det svenske AOR-ensemblet Creye, med gitarist/komponist Andreas Gullstrand i spissen, er ute med sitt tredje album, III: Weightless, og gjett om det innfrir forventningene! Melodiøst, velspilt, velprodusert, akkurat passe hardt - og utrolig fengende. Ganske enkelt utmerket hardrock av den typen som hadde sin kommersielle storhetstid på 1980-tallet. Og heldigvis er det bare én ballade. Beste spor: «In the Shadows». 



Jeg har også nettopp oppdaget det kanadiske bandet Smoulder. De spiller tradisjonell doom metal av den mer storslagne typen - tenk Candlemass eller Solitude Aeturnus. Tempoet er stort sett avslappet, melodiene (og da tenker jeg både på gitar og vokal) er besnærende, og musikken har en tyngde som treffer i alle fall meg godt. Bandet har hittil gitt ut to plater, men så langt er det kun debutalbumet Times of Obscene Evil And Wild Daring fra 2019 jeg har brukt tid på. Absolutt anbefalelsesverdig! Beste spor: «Ilian of Garathorm».


Jaså? Er De her fortsatt? Takk for følget. Og henfall nå endelig ikke til hedonisme og hasardspill den tiden De har igjen på jorden. Bruk den heller på nyttige gjøremål som beriker Deres og ikke minst Deres medmenneskers liv. Mer har jeg ikke å si. God natt.



Intet nytt fra Vestfronten

Regi: Edward Berger

Netflix, 2022


Rune Christiansen

Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918)

Oktober, 2023


Vidar Sundstøl

Nattsang

Tiden, 2023


Creye

III Weightless

Frontiers Records, 2023


Smoulder

Times of Obscene Evil And Wild Daring

Cruz del Sur Records 2019



Illustrasjon: Gustave Moreau

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H