Kulturell konsumentrådgivning for det oplyste Borgerskab

 

God aften, kjære leser. Herunder vil De finne noen omtaler av ymse kulturprodukter som har vekket begeistring, forargelse eller likegyldighet i Würmstuggu den siste tiden. Det handler om en roman, en diktsamling, en krigsfilm og to musikkalbum som alle har blitt tilvirket i Europa og Nord-Amerika i løpet av de siste fire år. Interesserer De Dem for slikt, bes De lese videre. Om ikke, kan De fortsette med det De gjorde før de åpnet denne lenken. Ikke glem at denne bloggen er bannlyst av både Facebook og Instagram, så De løper alltid en risiko for å ta skade på Deres sjel og, kanskje fremfor alt, på Deres moral når De befinner Dem i den delen av bloggosfæren som kalles Würmstuggu.

1917! Europa står midt i sitt hittil verste blodbad. Industriell skyttergravskrig er i ferd med å utradere en hel generasjon menn i Vest-Europa. Fire gode venner melder seg til tjeneste i den keiserlige tyske hær, fulle av patriotisme og entusiasme for krigen mot Ententen, men entusiasmen mister de så snart de kommer til Vestfronten, der de blir beordret til å tjene fedrelandet som kanonføde i en stadig mer meningsløs krig. Edward Bergers nye filmatisering av Erich Maria Remarques’ roman «Intet nytt fra vestfronten» er gruvekkende fra begynnelse til slutt og gjorde et så sterkt inntrykk på meg, som vanligvis ikke bruker mye tid på cineastisk kunst, at jeg mer enn gjerne anbefaler Würmstuggus lesere å se den.  

Samme år som første verdenskrig tok slutt, døde den svenske billedkunstneren og lyrikeren Harriet Löwenhjelm av tuberkulose i Romanäs sanatorium i Småland. Rune Christiansens nye diktsamling «Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918)» handler om dikterens siste leveår og dveler ved de sanseinntrykkene den sydsvenske naturen byr på når livet nærmer seg slutten og dødsbevissthens modnes i den unge kvinnens sinn. Christiansens tekster har mange kvaliteter, men dessverre grep de ikke ikke meg under lesningen av denne boken. Sorry, men moderne norsk lyrikk har vanskelig for å engasjere meg. Det blir ganske enkelt for lettvint. Men hvis De er fan av Löwenhjelm, og i tillegg setter pris på lyrikk av den typen Christiansen bedriver, kan det godt tenkes at De vil sette pris på denne diktsamlingen. 

Personlig fant jeg Vidar Sundstøls nye roman «Nattsang» mer givende. Sundstøl holder et høyt publiseringstempo for tiden. De siste fem årene har han utgitt intet mindre enn fem romaner. De er riktignok ganske korte, men nivået er jevnt over høyt. «Nattsang» tikker inn på under 100 sider, og spør De meg, kan det diskuteres hvorvidt dette virkelig er en roman. Den forteller en slags historie, men den er veldig løs, og karakterene vi møter trer veldig i bakgrunnen, for vel så mye som en fortelling om en far og hans sønn, er dette en bok om fugler. Tidvis minner den mer om en samling små essays om fugler, enn om en roman. Andre ganger minner kapitlene mest av alt om prosadikt. Så nei, spesielt romanaktig er denne romanen ikke. Naturen har en sentral plass i Sundstøls bøker, og i enda større grad enn i de foregående bøkene overskygger den menneskene her. Et annet gjennomgangstema i Sundstøls bøker er den fleksible, nærmest transcendentale tidsforståelsen han utstyrer sine hovedpersoner med. Ofte blir tid og rom utskiftbare størrelser. Joda, boken er godt, ja, man kan kanskje driste seg til å si utsøkt, skrevet, likevel når den ikke opp til «Jeg sank» (2021) og «En hellig lund» (2022). Jeg tror sannelig jeg likte «Oseberg» (2020) bedre også. Det handler ikke bare om at jeg ikke er spesielt interessert i fugler i utgangspunktet, men også om den minimalistiske historien og de anonyme karakterene. Likevel ser jeg frem til neste års Sundstøl-roman.

Avslutningsvis vil jeg anbefale et par rockeplater som er kommet min vei den siste tiden. Det svenske AOR-ensemblet Creye, med gitarist/komponist Andreas Gullstrand i spissen, er ute med sitt tredje album, III: Weightless, og gjett om det innfrir forventningene! Melodiøst, velspilt, velprodusert, akkurat passe hardt - og utrolig fengende. Ganske enkelt utmerket hardrock av den typen som hadde sin kommersielle storhetstid på 1980-tallet. Og heldigvis er det bare én ballade. Beste spor: «In the Shadows». 

Jeg har også nettopp oppdaget det kanadiske bandet Smoulder. De spiller tradisjonell doom metal av den mer storslagne typen - tenk Candlemass eller Solitude Aeturnus. Tempoet er stort sett avslappet, melodiene (og da tenker jeg både på gitar og vokal) er besnærende, og musikken har en tyngde som treffer i alle fall meg godt. Bandet har hittil gitt ut to plater, men så langt er det kun debutalbumet Times of Obscene Evil And Wild Daring fra 2019 jeg har brukt tid på. Absolutt anbefalelsesverdig! Beste spor: «Ilian of Garathorm».

Jaså? Er De her fortsatt? Takk for følget. Og henfall nå endelig ikke til hedonisme og hasardspill den tiden De har igjen på jorden. Bruk den heller på nyttige gjøremål som beriker Deres og ikke minst Deres medmenneskers liv. Mer har jeg ikke å si. God natt.

Intet nytt fra Vestfronten

Regi: Edward Berger

Netflix, 2022

Rune Christiansen

Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918)

Oktober, 2023

Vidar Sundstøl

Nattsang

Tiden, 2023

Creye

III Weightless

Frontiers Records, 2023

Smoulder

Times of Obscene Evil And Wild Daring

Cruz del Sur Records 2019

Illustrasjon: Gustave Moreau