BOKOMTALE AV HÅKON D. MYHRE
Culture and Society
Raymond Williams
Chatto and Windus, 1958
Dette verket fra 1958 er en tekst jeg ikke er helt sikker på hva jeg skal tenke om. Forfatteren, Raymond Williams (1921-1988), var en progressiv brite med marxistiske sympatier, og formålet med verket var å studere framveksten av begrepet «kultur» slik vi bruker det i dag. Williams følger hvordan begrepet blir brukt av forskjellige viktige essayister og tenkere fra England de siste 200 årene og argumenterer for at «kultur» i sin moderne forstand ble utviklet som en respons til forandringene som kom i kjølvannet av den industrielle revolusjonen.
Boken er delt inn i to hoveddeler, med en overgangsseksjon, og en lang avslutningskapittel. Delene om de forskjellige tenkerne er ofte interessante, og forfatteren jobber for å skape et bilde av disse skikkelsene i relasjon til deres egen tid, og hvordan de alle forsøker å møte den moderne verdens utfordringer på forskjellige, men overlappende, måter. Williams beskriver dette som en «tradisjon», men det er litt uklart hva presist han sikter til. Selv om alle disse tenkerne var klar over de som kom før dem, har de forskjellige forståelser og tanker om disse problemene, og veldig forskjellige løsninger. De ser også ut til ofte å ha grunnleggende uenigheter hva gjelder formål og verdier.
Jeg kan ikke la være å tenke over hvordan mange på høyresiden har påpekt at sosialisme og kommunisme er intelligensiaens ideologi som kler seg som arbeiderklassens ideologi. Dette er en overklassemann med overklassesensibiliteter, som er bundet til en sterk likhets-ideologi. Hans avvisning av særlig Thomas Carlyles perspektiver på mennesket er i så måte instruktivt. Williams tenderer også mot å være «presentistisk» i sine perspektiver, da han vil henvende seg til senere kulturelle utviklinger med den litt typiske «det var kanskje rimelig da, men vi vet bedre nå»-holdningen til mange i dag, særlig på venstresiden. Ironisk nok er Williams’ egen arroganse kanskje størst om George Orwell, den siste og yngste tenkeren han tar opp, men kritikken dreier seg mer om Orwells manglende vilje til å gå inn i et politisk fellesskap.
I konklusjonen snakker han en del om de konservatives perspektiver på «massen», og hevder at mye (skjønt ikke alt) av kritikken er motivert av at disse ikke liker massenes «positive programmer», der han særlig sikter til sosialistiske og mer «demokratiske» eiendoms- og maktfordelinger. Om en legger til side spørsmålet om hvorvidt dette egentlig kom autentisk fra arbeiderklassen, og ikke snarere fra intellektuelle som «snakket for» arbeiderklassen, er det interessant hva Williams ville ment om «Høyre-populisme» i dag. Om man er kjent med de italienske eliteteoretikerne som Pareto og Mosca, som jeg har blitt mer og mer interessert i den siste tiden, vil disse perspektivene falle litt flatt.
Denne boken er mest interessant som en oversikt over de forskjellige tenkerne Williams tar frem. Forfatterens egne betraktninger føles daterte, særlig om man tilhører den politiske høyresiden. Jeg hadde nok kanskje håpet på noe mer, siden jeg har lest nok av tenkere på venstresiden med interessante perspektiver. Tenkerne han snakker om streve alle med det samme problemet, nemlig spørsmålet om mennesket og samfunnet etter den industrielle revolusjonen. De var, som nevnt tidligere, ofte fullstendig uenige om løsninger, noen var også veldig optimistiske (som jeg vil hevde Williams selv er), mens andre er pessimistiske. De største pessimistene er Carlyle og Orwell, og Williams bruker en del tid på dem. Selv om disse to skribentene var uenige om problem og løsning, og hadde dypt forskjellige moralske holdninger, kan en få inntrykk av at disse representerer den største utfordringen til Williams eget syn. Det er vel kanskje derfor han bruker såpass mye plass til å forsøke å ufarliggjøre deres dypeste kritikker.
Boken vil være interessant for de som er interessert i britiske skribenters strev med industrialiseringen, og hvordan denne formet deres utvikling og tanker. Om man er interessert i en venstreakademikers syn på dette, og særlig fremveksten av begrepet «kultur», er boken interessant, men den inneholder ikke i seg selv noe veldig viktig eller nyskapende, hvertfall ikke sett fra et konservativt perspektiv.
Kommentarer
Legg inn en kommentar