Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Texas Ranger

 


Louis Masterson

Morgan Kane nr. 14

«Texas Ranger»

Cappelen Damm, 2023


I Cappelen Damms nyutgivelse av Morgan Kane har turen nå kommet til den aller første boken om Norges fremste westernhelt. Foruten en kort artikkel om våpenhistorie inneholder bok 14 romanen Texas Ranger fra 1965 og prequel-novellen «Tre konger i Santa Fe» fra 1972. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferenaser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Novellen er det ikke så mye å si om, annet enn at den er veldig enkel og litt dum, men romanen, som utgjør det aller meste av denne bokutgivelsen, har jeg ingen problemer med å anbefale til lesere som setter pris på god western, og kanskje særlig til folk som ikke er kjent med Morgan Kane fra før. For dette er en klassisk opprinnelseshistorie der vi får vite hvordan den omflakkende revolvermannen ble en Texas Ranger. 


Historien er kanskje ikke kjempeoriginal, men den er engasjerende og drivende godt skrevet, og mange av de faste elementene i Kane-bøkene blir introdusert her. I første halvdel av romanen møter vi Kane og sidekicken Charlie Katz i det som senere i serien skal vise seg å bli kjent stil. Det er skyting, kortspill, drikking, nedlegging av damer og stort sett det meste vi forbinder med denne serien. Så blir de to rekruttert av rangerkorpset, før Kane blir sendt ut på et solooppdrag i grensetraktene mellom Texas og Mexico. 


Bokens intense midtparti er actionfylt og vanskelig å legge fra seg. Her møter vi vår helt i sitt ess som en handlingens mann, velbevandret både i overlevelseskunst og varierte drapsmetoder. Vi møter også bokens mest minneverdige skurk, en seksuelt invalid sadist med forbindelser til utro statstjenestemenn og en forkjærlighet for tortur av kvinner.


(Forøvrig tar Hallbing, som jo er kjent for å bruke mange historiske personer i bøkene sine, seg friheter når det gjelder meksikanske forhold. Handlingen i boken utspiller seg i 1882. På det tidspunktet var det Manuel Gonzàles Flores som var president i Mexico (mellom Porfirio Diaz’ andre og tredje presidentperiode), men i bokens univers er det den fiktive Rafael y Hernández som bekler presidentembedet. Vi kan altså slå fast at Morgan Kane lever i et parallelt univers.) 


Dessverre er avslutningen litt antiklimaktisk og langdryg, for etter spenningskurvens topp viser det seg fortsatt å være en rekke skurker skurker som må nedkjempes. Ikke alle er like interessante, og det gjelder også måtene de blir eliminert på. Likevel bindes trådene sammen på en elegant måte på slutten. Under lesningen syntes jeg nok boken virket en smule fragmentarisk, men etter å ha kommet meg gjennom boken, satt jeg igjen med en opplevelse av å ha lest en snedig konstruert historie med et godt og representativt utvalg av de typene som befolker Morgan Kanes verden. Også er det jo veldig lett å la seg forføre av lyrisk prosa som dette:


I det samme han skulle til å trekke av, så han døden i øynene, han så Kanes skifergrå øyne stivne i kald besluttsomhet, så blomstret en flamme opp foran ham, en flamme som raste mot ham, omklamret ham, ristet ham, brente ham og feide ham som et askefnugg ut i et enormt, tomt mørke.


Joda, denne boken gir absolutt valuta for pengene. 


Så, kjære leser, dersom De liker Morgan Kane, eller westernromaner generelt, og ikke har lest denne boken før, anbefales De herved å plukke den opp hos Deres lokale forhandler av kioskromaner. I mitt nærområde blir disse bøkene fort utsolgt, og slik er det formodentlig også der De bor, så det gjelder å kjenne sin besøkelsestid. Kanskje det allerede er for sent?


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H