Bokomtale: En hellig lund

 

Vidar Sundstøl

En hellig lund

Tiden, 2022

Av og til når jeg er på biblioteket, rasker jeg med meg noe fra nyhetshylla uten å se så nøye på hva det er. Det var slik En hellig lund endte opp i min varetekt for noen dager siden. Uten andre forventninger enn at den visstnok skulle handle om «forholdet mellom trær og mennesker» (og med visse fordommer om tynne romaner med ullen tematikk, for det er slett ikke alltid den norske samtidslitteraturen har noe vesentlig på hjertet) begynte jeg min lesning av romanen igår. 

Og forfatter Vidar Sundstøl går rett på sak: Første kapittel handler ikke om annet en trær, først eiketrærne ved fortellerens barndomshjem, og siden de middelalderske Överhogdalteppene, der flere stiliserte trær, kanskje Yggdrasil, inngår i motivet. Fortelleren, en gammel mann som avslører at han er, eller i det minste har vært, forfatter, opplyser at han har satt seg fore å avslutte sitt forfatterskap med en tekst om skogen. Jaja, tenkte jeg etter å ha lest dette kapittelet, kanskje ikke så veldig interessant, men knakende godt skrevet. Et billedrikt språk med med metaforisk dybde og god flyt. 

Men det er først i andre kapittel boken begynner å bli virkelig interessant. For her blir det klart at dette er en fremtidsroman, og en utpreget dystopisk sådan. En økologisk krise har forårsaket et sivilisasjonssammenbrudd. Skogene er døde, og byene er blitt fraflyttet. Bare noen få stakkars sjeler bor fortsatt i byen der fortelleren holder hus. Hvor de andre er, og om de i det hele tatt er i live, får vi intet svar på. Internett og innlagt vann er en saga blott, og de få gjenlevende i byen er avhengige av veldedighet for å få vann og mat. 

Parallelt med denne nåtidshandlingen (eller snarere fremtidshandlingen), får vi gjennom hele boken høre om en reise i de värmlandske skoger (som jeg antar finner sted i vår nåtid), der fortelleren blir presentert for noe som visstnok skal være en «hellig lund» en treansamling med sakral betydning i førkristen tid. Tematisk sett handler boken mye om forbindelsen mellom nåtiden og den fjerne fortiden, både når det gjelder vegetasjon og mennesker. Halvveis ut i boken slo det meg at dette med naturmystikk og norrønt, førkristent tankegods samt den ubevisste kontinuiteten på tvers av generasjonene minnet meg om den fremragende romanen Jeg sank, som jeg leste i fjor sommer. Et kjapt blikk på bibliografien foran i boken, bekreftet mine anelser. Det var samme forfatter. 

En hellig lund er en god roman. Språket er som sagt meget godt, handlingen er utpreget dyster, foruroligende, kan man vel si. Dette gjelder ikke minst hvordan Sundstøl setter kollapsen i det menneskelige samfunn i forbindelse med kollapsen i naturen. Han synliggjør de intime båndene mellom kultur og natur, mellom menneske og vegetasjon på en tankevekkende måte. Forsvinner skogene, er vi fucked. På bokens bakside står det at romanen kan «leses som en elegi for en tapt verden - en verden det i dag ennå er mulig å gjøre noe for». Man får inntrykk av at dette er en roman om «klimakrisen», men slik jeg leser boken, er ikke dette en politisk roman om at «vi koker kloden». Det er uten tvil politiske elementer i boken, blant annet aner jeg en innvandringskritisk tendens, men først og fremst handler den om dypere temaer, temaer som ikke så lett lar seg behandle uten å ty til metafysikken. Det sies ofte, litt enkelt, at fremtidsromaner egentlig handler om samtiden, men En hellig lund handler enda mer om fortiden, eller snarere erindringen, både den bevisste og den bevisste, om fortiden. Og i en samtid som blir stadig mindre historisk bevisst, er det grunn nok til å anbefale denne boken. Check it out!