«La gresset i dalen farges av blodet deres!»

 

Tex Willer nr. 695

«Fiendens piler» av Pasquale Ruju og Giuseppe Prisco

Egmont, 2022

Etter et lengre, vellykket eventyr i Nord-Canada er våre helter tilbake i det sørvestre hjørnet av De forente stater, nærmere bestemt Oklahoma. «Fiendens piler» er den første episoden av en todelers historie av Pasquale Ruju og Giuseppe Prisco, og så langt ser dette ut til å bli et høyst tilfredsstillende hevndrama. 

Comanche-høvdingen Chogan sprer terror blant andre comancher, og en gammel høvding, som viser seg å være temmelig badass til tross for sin fremskredne alder, setter i gang en spektakulær hevnaksjon etter at gruppen hans blir massakrert. Dette er en svært indianer-sentrisk historie, for sett bort fra de nominelle heltene er alle figurene vi møter i denne episoden, comancher (pluss noen kiowaer i en flashbackscene). Tex og Kit, de eneste hvite karakterene, holder seg i bakgrunnen og fungerer mer som observatører enn som hovedpersoner. Deres primære funksjon i dette narrativet er først og fremst som formidlere av eksposisjon og kontekst, og spør du meg, er det ofte dette som fungerer best, i og med at Tex og Kit, som jeg har bemerket mange ganger, egentlig ikke er spesielt interessante figurer i seg selv. De mest interessante karakterene i denne fortellingen er hevneren Røde Eik og skurken Chogan. En flashbacksekvens ser ut til å peke mot at sistnevnte vil få mer hakket dybde enn det som er vanlig med indianerskurkene i Tex Willer.

 

Joda, Pasquale Ruju har kokt i hop en fin historie som er mesterlig utposjonert over de 110 sidene han har til rådighet. Tex-forfatterne er i det hele tatt flinke til å la tegnerne gjøre jobben med å fortelle historien, i stedet for å overlesse sidene med tekst, og den rutinerte Ruju er en av de beste. Giuseppe Prisco er det et par år siden vi så sist. Han er en glimrende tegner som har en betraktelig løsere, mer skitten strek enn det vi har sett de siste månedene. Skal jeg peke på en svakhet, må det være det pregløse ansiktet til Tex. Det passer på en måte ikke inn med resten av tegningene. Og det er ikke det at Prisco ikke kan tegne ansikter, for indianernes ansikter er fremragende tegnet. Noen vil kanskje stusse litt over hvor lange armer Prisco tegner, men jeg synes det sier mest som at vi her har å gjøre med en tegner med egenart. Fotorealisme funker som regel dårlig i tegneserier (og særlig i Tex Willer, selv om det finnes unntak), da foretrekker nok de fleste tegninger med sjel og særpreg. Og det er noe Prisco har.

Jeg er med andre ord godt fornøyd med dette nummeret og ser frem til å lese avslutningen, som jeg håper vil tilfredsstille de fleste av mine behov som leser av italiensk western i tegneserieform.