Gå til hovedinnhold

«La gresset i dalen farges av blodet deres!»

 


Tex Willer nr. 695

«Fiendens piler» av Pasquale Ruju og Giuseppe Prisco

Egmont, 2022


Etter et lengre, vellykket eventyr i Nord-Canada er våre helter tilbake i det sørvestre hjørnet av De forente stater, nærmere bestemt Oklahoma. «Fiendens piler» er den første episoden av en todelers historie av Pasquale Ruju og Giuseppe Prisco, og så langt ser dette ut til å bli et høyst tilfredsstillende hevndrama. 


Comanche-høvdingen Chogan sprer terror blant andre comancher, og en gammel høvding, som viser seg å være temmelig badass til tross for sin fremskredne alder, setter i gang en spektakulær hevnaksjon etter at gruppen hans blir massakrert. Dette er en svært indianer-sentrisk historie, for sett bort fra de nominelle heltene er alle figurene vi møter i denne episoden, comancher (pluss noen kiowaer i en flashbackscene). Tex og Kit, de eneste hvite karakterene, holder seg i bakgrunnen og fungerer mer som observatører enn som hovedpersoner. Deres primære funksjon i dette narrativet er først og fremst som formidlere av eksposisjon og kontekst, og spør du meg, er det ofte dette som fungerer best, i og med at Tex og Kit, som jeg har bemerket mange ganger, egentlig ikke er spesielt interessante figurer i seg selv. De mest interessante karakterene i denne fortellingen er hevneren Røde Eik og skurken Chogan. En flashbacksekvens ser ut til å peke mot at sistnevnte vil få mer hakket dybde enn det som er vanlig med indianerskurkene i Tex Willer.

 

Joda, Pasquale Ruju har kokt i hop en fin historie som er mesterlig utposjonert over de 110 sidene han har til rådighet. Tex-forfatterne er i det hele tatt flinke til å la tegnerne gjøre jobben med å fortelle historien, i stedet for å overlesse sidene med tekst, og den rutinerte Ruju er en av de beste. Giuseppe Prisco er det et par år siden vi så sist. Han er en glimrende tegner som har en betraktelig løsere, mer skitten strek enn det vi har sett de siste månedene. Skal jeg peke på en svakhet, må det være det pregløse ansiktet til Tex. Det passer på en måte ikke inn med resten av tegningene. Og det er ikke det at Prisco ikke kan tegne ansikter, for indianernes ansikter er fremragende tegnet. Noen vil kanskje stusse litt over hvor lange armer Prisco tegner, men jeg synes det sier mest som at vi her har å gjøre med en tegner med egenart. Fotorealisme funker som regel dårlig i tegneserier (og særlig i Tex Willer, selv om det finnes unntak), da foretrekker nok de fleste tegninger med sjel og særpreg. Og det er noe Prisco har.


Jeg er med andre ord godt fornøyd med dette nummeret og ser frem til å lese avslutningen, som jeg håper vil tilfredsstille de fleste av mine behov som leser av italiensk western i tegneserieform. 





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H