Denne gangen har «bloggeren» satt seg fore å gi sin vurdering av tre ulike tegneserier fra tre ulike språkområder og tre ulike tiår. En fra det engelsktalende Nord-Amerika, en fra Italia og en fra det fransktalende Europa, alt sammen utgitt innenfor de siste 30 år. Jeg beklager på forhånd om noen skulle føle seg støtt over følgende tekst. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter:
Why I Hate Saturn er en tegneserieroman av Kyle Baker fra 1990. Dette er det første større prosjektet Baker gjorde på egen hånd, og serien viser en ung serieskaper som er ute etter å gå sine egne veier, både med hensyn til form og tematikk, og serien har etterhvert fått status som en slags klassiker. Dette er en vittig fortelling om den unge newyorkeren Anne, som jobber som spaltist for et umåtelig hipt blad for unge, urbane amerikanere. Hun har suksess som skribent, men er uambisiøs, alkoholisert og lite interessert i å forbedre sin materielle og sosiale situasjon. Første halvdel av boken handler mest om at Anne og vennen Chris henger rundt på diverse barer og diskuterer mellommenneskelige relasjoner med kynisme og vidd. Men en dag dukker Annes søster opp på døren. Hun påstår at hun er en dronning fra Saturn, men bortsett fra det fremstår hun som både mer fornuftig og omgjengelig enn sin søster. I siste tredjedel tar historien en uventet retning, og den sofistikerte, urbane komedien må vike for mer farsepreget handling. Formmessig er serien meget interessant - og vellykket. Baker benytter seg ikke av snakkebobler, men plasserer dialogen og den indre monologen i tekstblokker under bildene, altså litt som i de «klassiske» norske «tegneseriene», som Stomperud og Smørbukk. (Disse er jo egentlig ikke tegneserier i egentlig forstand, men snarere illustrerte prosafortellinger, men det får være en annen sak.) Men Baker mister ikke det dynamiske av syne, og han begrenser tekstmengden under hvert bilde, slik at leseren holder en god flyt under lesningen. Ansikter er en av Bakers store styrker. De er livfulle og uttrykksfulle, og selv om han karikerer, er det lett å se for seg hvordan de ville sett ut i virkeligheten. Ellers må det nevnes at tegningene, som holdes i sort-hvitt-sepia, er usedvanlig lekre. Det er tydelig at denne mannen koser seg med tegnearbeidet. Til tross for sine genre- og plotmessige krumspring er handlingen engasjerende hele veien, selv om jeg personlig må innrømme at jeg synes selve slutten ikke var noe særlig å skryte av. Absolutt verdt å lese for lesere som helst leser kvalitetslesestoff.
Jeg har også lest Tex Willer nr. 670. «Coopers gull» er andre og siste episode av historien som begynte med «Fangene i Dryfork» i nr. 669. Historien er skrevet av Jacopo Rauch og tegnet av den fabelaktige Guiseppe Prisco. Også i denne episoden er det mye action og skyting. Det handler mest om ulike fraksjoner banditter som er ute etter å ta rotta på hverandre. Det faktum at to av bandittene viser seg å være litt mindre onde enn de ondeste bandittene, endrer ikke det faktum at historien dessverre mangler nerve. Det blir for mange skurker på en gang. Det er vanskelig å bry seg når det er så få figurer å sympatisere med. Det er liksom bare Tex og Kit, og de er jo som kjent ikke så veldig interessante som karakterer i seg selv, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Som i første episode er det kun én kvinnelig figur med i denne episoden (som altså er på 110 sider). Hun har litt flere replikker enn (den ene) kvinnen i forrige episode, men gjør heller ikke så mye ut av seg, utover å være Offer For Onde Menn. Joda, denne leseren må innrømme at han er en smule skuffet, selv om Priscos tegninger er top notch. Som de fleste andre Tex-tegnerne har han stålkontoll på de fleste aspekter av visuell historiefortelling i westernmiljø, og jeg håper han får et bedre manus å jobbe med neste gang.
Den siste piktografiske fortelligen jeg skal uttale meg om i denne omgang, er Beautiful Darkness av Kerascoët og Fabien Vehlmann. Dette er en tilsynelatende søt historie om noen bittesmå mennesker som lever i skogen, omtrent som dem man finner i Elsa Beskow eller Mary Nortons barnebøker. Men denne tegneserien er alt annet enn søt, for disse figurene er besudlet med mer enn en smule ondskap. De utfører de grusomste handlinger med den største troskyldighet, og er i så måte ikke så ulike menneskene i vår egen verden. Kerascoëts nydelige, barnebokaktige tegninger danner en slående kontrast til de grusomme udådene og den mørke tematikken i historien. Sånn sett minner historien mye om Satania, som jeg likevel må si fascinerte meg enda mer enn denne. Det er mulig at den tilforlatelige skildringen av ondskap og vilkårlig brutalitet er litt for mye for enkelte, for dette er tidvis ubehagelig lesning, men jeg synes dette var en finfin tegneserie som jeg gladelig anbefaler til alle som liker slike tegneserier.
Forøvrig oppfordres lesere som synes dette innlegget inneholder utilbørlige ytringer eller synspunkter som ikke kan tolereres i vårt mangfoldige samfunn, til å rapportere «bloggen», melde fra til skribentens arbeidsgiver (gjerne anonymt) eller starte svertekampanjer på internettet. Det er viktig at produsenter av content på world wide web blir sitt ansvar bevisst.
Inntil Jon Fosse avholder sin neste grottefest, stay oplyst!
Why I Hate Saturn av Kyle Baker
DC/Piranha, 1990
Tex Willer nr. 670
«Coopers gull» av Jacopo Rauch og Guiseppe Prisco
Egmont, 2020
Beautiful Darkness av Fabien Vehlmann og Kerascoët
Drawn & Quarterly, 2009
Illustrasjon: William Etty, 1821
Kommentarer
Legg inn en kommentar