East Is East And West Is West

Bilde: Wikimedia Commons

Vi har mottatt et brev fra Trøndelag. Brevet er noe forkortet.

Hei, Würmstuggu!

Jeg har fulgt denne «bloggen» en tid nå, og jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei. Hvofor skriver dere så sjedlige artikler? Det er jo bare anmeldelser av dølle bøker og westerntegneserier og repetitive, platte forsøk på humor. Og hva er greia med disse «leserbrevene»?

Med vennlig hilsen

Kate Charlotte Salvesen

Bjugn

Takk for brev, Kate! Vi skal prøve å lage innhold av høyere kvalitet i tiden fremover. Det lover vi! 

Det har vært skrevet mye om problematiske fenomener som kulturell approriasjon og mansplaining de senere årene. Og Würmstuggu-redaksjonen er ikke uskyldig i så måte. Vi har omtalt - ja, vi har til og med vært så freidige at vi har dristet oss til å vurdere - verker og kulturuttrykk som har blitt skapt innenfor fremmedartede kulturkretser som den tyske, den franske og den amerikanske. Selvfølgelig kan ikke vi som nordmenn sette oss inn i den mentaliteten og de livserfaringer som har frembrakt disse verkene. Forestillingen om at en utenfra kan forstå den andre stammer som kjent fra Vestens illusoriske idéer fra opplysningstiden, perioden som la grunnlaget for kolonialismen, imperialismen og den moderne rasismen. Selv om det kan virke skandaløst å sitere en hvit imperialist, mener vi likevel at Kipling hadde et poeng da han sa at «East is East and West is West, and never the twain shall meet».

I det følgende skal vi omtale en bok om Japan som er skrevet av en forfatter som, så vidt meg bekjent, ikke er japaner, og en italienskprodusert tegneserie om Amerika.

VI BEGYNNER MED sistnevnte. Tex Willer nummer 669, «Fangene i Dryfork», begynner med et fangeopprør i et fengsel i det sørvestlige USA. Tex og Kit tar saken, og resultatet er en riktig så underholdende historie full av action og vold. Det er et ganske stort persongalleri, hvorav langt de fleste er banditter. Som vanlig er våre helter ganske enkle representanter for Moral og Orden i kamp mot Kaos og nedbrytning av sivilisasjonens grunnpilarer. Ikke overraskende er det kaos-representantene som skinner sterkest i denne fortellingen.

Guiseppe Prisco tegninger er bunnsolide, slik vi er vant med i Tex-sammenheng. Han har en røff strek og dynamiske, livfulle komposisjoner. Ikke så stilisert som Font, men ikke så slick som Benevento. Jacopo Rauch har skrevet en god, men voldelig historie, med alt hva det innebærer av neveslag og skuddvekslinger. For moro skyld har jeg talt antall «BANG», som altså representerer avfyrte skudd. Tallet er 53, det vil si 0,48 skudd pr. side. I tillegg er det adskillige «ZIP», som er det foretrukne onomatopoetikon for skudd på mottagersiden. Det er også to varianter av «SBRANG» og ett «BWANG», som angir eksplosjoner. I hele historien, som er på 110 sider, er det én eneste kvinne. Hun opptrer i syv ruter fordelt på to sider, og har tre (korte) replikker, og hennes rolle i historien er som seksualpartner (muligens prostituert) til en av bandittene. Det er én farvet person med en sentral rolle i historien, men han er til gjengjeld ganske badass.

Men alt i alt synes jeg dette var en fin historie som jeg leste med er stort smil om munnen. Plottet er enkelt, men bra, skurkene er interessante, og historien rekker aldri å bli kjedelig. (Likevel er det ganske problematisk at to hvite, middelaldrende europeere påberoper seg retten til å si noe om livet til ikke-europeiske folkegrupper på den andre siden av jorden for 150 år siden. Vi i Würmstugguredaksjonen etterlyser også mer mangfold og representasjon av etniske, rasemessige og seksuelle minoriteter. Dessuten er det ganske uhørt at Rauch og Prisco legger en svært rasistisk replikk i munnen til en av skurkene i denne historien.)

Konklusjon: Setter du pris på håndverksmessig godt utførte westerntegneserier, kjøper du Tex Willer nr. 669.

JEG HAR OGSÅ lest enda en bok i serien «A Very Short Introduction» fra Oxford University Press. Denne gangen er det Modern Japan av Christopher Goto-Jones. Boken handler ikke bare om det moderne Japan, men enda mer om Japan og det moderne. Goto-Jones begynner med det velkjente narrativet om det amerikanske krigsskipet USS Mississippi i Edos (altså Tokyos) havn i 1853. Dette ble et vendepunkt i Japans historie. De japanske elitene, som i flere århundrer hadde isolert landet fra omverdenen, skjønte nå at det var på tide å ta inn over seg de endringene som hadde funnet sted ute i verden de siste 200 år hvis man var interessert i å overleve som nasjon. Dette førte som kjent til Meji-restaurasjonen og veien ut av isolasjonen og den påfølgende kampen for å bli en regional stormakt.

Vi får en ganske grundig gjennomgang av Tokugawa-perioden, med gode beskrivelser av hvordan det politiske systemet fungerte, samt motsetninger og konflikter i det føydale Japan. Videre beskriver Goto-Jones hvordan Vestens tankegods og teknologi skyllet inn over Japan i annen halvdel av 1800-tallet, og landet fikk en grunnlov og moderne institusjoner. Så er det utviklingen på 1900-tallet med økonomisk vekst og stormaktsambisjonene som skaffet Japan en uovervinnelig fiende i USA, før fienden, etter å ha knust Japan, legger grunnlaget for den industrielle og økonomiske giganten de fleste av oss forbinder med etterkrigs-Japan. 

Det som gjør boken interessant, er redegjørelsen for de intellektuelle debattene som ledsaget moderniseringen av Japan. For hvor mye vestlig kunne japanerne ta opp i sin kultur uten å miste det essensielt japanske? Og hva var det essensielt japanske? (Dette er gjenkjennelige problemer som også berører debatten her i Norge. På den ene siden hevdes det at norsk kultur egentlig ikke finnes, at det «typisk norske» kan reduseres til presumptivt universelle opplysningsideer, som toleranse, demokrati og menneskerettigheter, og på den andre siden hevdes Vestens ekspansjon utover Europas grenser, å være et overgrep mot den nasjonale kulturen i de landene som møtte Vestens universalisme på denne måten. Og som regel er det de samme som står for begge posisjonene.) 

Personlig synes jeg Goto-Jones gjør en god jobb med å redegjøre for debattene i etterkrigstiden. Nasjonalisme vil alltid stå i et slags motsetningsforhold til modernisering og orientering i internasjonal retning, og i et etnisk og kulturelt homogent samfunn som det japanske, er det ikke rart moderniteten, som jo var et vestlig produkt, er blitt møtt med mye skepsis blant de intellektuelle elitene. Likevel er det vel få land som oppfattes som så moderne og samtidig eksotisk som dagens Japan. Som man skjønner er det mye som bare berøres med harelabb her, men det er jo også meningen. Dette er en «kort  introduksjon» på 150 sider, og for den som er interessert i å finne ut mer om nyere japansk historie, danner den et fint utgangspunkt. Check it out!

Tex Willer nr. 669

«Fangene i Dryfork» av Jacopo Rauch og Guiseppe Prisco

Egmont 2020

Modern Japan: A Very Short Intriduction

av Christopher Goto-Jones

Oxford University Press 2009