Litteraturen kan være en linse hvorigjennom virkelighetens aktualitet forstørres og intensiveres, eller den kan tilsløre, fordreie og kaste blår i øynene på leseren. Men først og fremst setter litteraturen fingeren på det som, i hvert fall i forfatterens øyne, ligger bak virkeligheten. Men forfatteren står aldri fritt. Genrekrav, formale og språklige begrensninger og, ikke minst, samtidens sentimenter av estetisk og moralsk art legger føringer som uvegerlig beveger teksten bort fra det den påberoper seg å representere, nemlig den erfarte virkeligheten.
I populærlitteraturen, som eksisterer for å tilfredsstille de brede masser uten hensyn til akademisk formulerte kvalitetskriterier, tillates selvfølgelig større diskrepans mellom fiksjonen og den empiriske, eller kanskje snarere: teoretiserte, virkeligheten. For den kommersielle litteraturen stiller ikke andre krav enn tilfredsstillelse av umiddelbare behov, enten de går i retning av romantikk, action eller en følelse av ubehag for ubehagets skyld. Men selv om populærlitteraturens underholdningsverdi ofte ligger i dens overholdelse av genrekonvensjonene, betyr ikke det at den ikke kan være dypt personlig.
Michel Houellebecq har skrevet et interessant essay om forfatterskapet til H.P. Lovecraft, denne forfatteren som for nesten et århundre siden dyrket nettopp ubehaget i tilværelsen med sine noveller publisert i de billige heftene som utgjorde datidens folkelesning i Amerika. H.P. Lovecraft: Against the World, Against Life, som boken er blitt hetende på engelsk, ble utgitt på fransk i 1991, og i engelsk oversttelse i 2005. Det meste av Lovecraft kan plasseres innen grøssergenren, med elementer av science fiction og fantasy, men ifølge Houellebecq var Lovecraft først og fremst en idiosynkratisk forfatter som kompromissløst brukte kunsten til å fremme sine egne idéer uavhengig av markedets krav. Og blant disse idéene trekker Houellebecq frem blant annet avvisningen av verden og livet, en radikal materialisme og skepsis til moderniteten og fremskrittstanken. Og alt dette resulterer i et forfatterskap som ikke bare er urealistisk, men som utgjør en form for antirealisme, som heller enn å beskrive mennesket som aktør i et menneskeskapt samfunn, utforsker tomheten i kosmos og dets antimenneskelige likegyldighet. Her blir mennesket grundig satt på plass og redusert til observatør av krefter som langt overgår dem menneskeheten har ervervet seg gjennom de årtusener sivilisasjonen har klamret seg til jordens overflate.
Uten samtidig å oppvurdere den kommersielle underholdningslitteraturen generelt ser Houellebecq på denne pulpforfatteren som en stor forfatter fullt på høyde med den «seriøse» litteraturens storheter. Og det er kanskje egentlig ikke så overraskende. Det er et betydelig sammenfall mellom Lovecraft og Houellebecqs temaer og motiver. Begge skriver ubehagelige fortellinger, gjerne med science fiction-elementer, begge fremstår som misantroper og pessimister både privat og litterært, og ingen av dem dem synes å bry seg nevneverdig om sin samtids intellektuelle ortodoksi.
Houellebecq beskriver en del sentale temaer og gjennomgående idéer, og analyserer litterære teknikker i Lovecrafts fortellinger. Mye kan sies om det han skriver, og jeg er slett ikke enig i alt, men det er engasjerende skrevet, og han legger ikke skjul på at han er fan. Han er ikke ute etter å finne svakheter, men fokuserer heller på det som er bra. Sånn sett er dette mer en hyllest enn en kritisk analyse. Noen fortellinger får mer oppmerksomhet enn andre, og Houellebecq setter opp en liste over «store tekster» som i kraft av tematikk og litterær kvalitet danner selve kjernen i Lovecrafts forfatterskap. Her er det få overraskelser: «The Call of Cthulhu», «At the Mountains of Madness», «The Colour Out of Space», «The Whisperer in Darkness», «The Dunwich Horror», «The Shadow over Innsmouth», «The Shadow Out of Time» og «The Dreams in the Witch House».
Sistnevnte fortelling var ukjent for meg, så jeg satte meg ned og leste den. Med en viss skuffelse. Som tilfellet er med så mange av Lovecrafts noveller, inneholder også denne noen ganske interessante ideer og situasjoner. Men det er utførelsen som trekker ned. Fortellingen, som omhandler okkult geometri og interdimensjonale drømmer, er både repetitiv og langtekkelig. Og selv om jeg godt kan kalle meg Lovecraft-fan, er jeg ikke overvettes begeistret for språket i novellene hans, i hvert fall ikke om de lange, intrikate setningene ikke balanseres av et engasjerende plot med driv og narrativ progresjon, noe som i mine øyne nettopp kjennetegner de andre «store tekstene».
La meg også nevne at jeg, umiddelbart før jeg leste Houellebecqs bok, også leste «The Horror at Red Hook». Selv om denne novellen inneholder mye av Lovecrafts velkjente rasisme, her handler det om illegale innvandrere med skumle hensikter i Brooklyn, er den også ganske snedig komponert og ikke så rent lite undeholdende. Den er selvfølgelig ingen «At the Mountains of Madness», men den er en fin liten skrekknovelle som følger et ganske velkjent Lovecraft-mønster.
Men nok skrekk for denne gang. Jeg har også lest er par bøker fra det tyske språkområdet oversatt av Jon Fosse. Lenz er er en ufullført kortroman fra 1836 av Georg Büchner. I teksten følger vi en sensitiv mann på flukt fra sine indre demoner. Teksten bygger på virkelige hendelser om forfatteren Jakob Lenz på besøk hos den elsassiske presten Jean Frederic Oberlin for å finne sjelefred. Teksten har flotte lyriske kvaliteter og skildrer Lenz eiendommelige oppfatning av naturen på en interessant måte som vektlegger sammenhengen mellom sjelslivet og det flyktige i den ytre virkeligheten. Av Büchner har jeg bare lest Woyzeck tidligere, og den likte jeg ikke. Denne lille boken, derimot, behaget i hvert fall denne leseren. Kanskje også deg?
Jeg har også lest, og i varierende grad likt, flere skuespill av Peter Handke i det siste. Dei vakre dagane i Aranjuez fra 2012 (norsk oversettelse 2016) er et fint, lite skuespill om erotikk og erindring om sommeren. En mann og en kvinne sitter i skyggen av et tre og triller et eple mellom seg mens de samtaler om kvinnens seksuelle erfaringer. Man aner at det er et klart Adam og Eva-tema her, men dialogen går langt ulike retninger, og det er vanskelig å sette fingeren på hva dramaet egentlig handler om. Men det er faktisk ganske flott, og nå, to dager etter at jeg leste det, sitter de indre bildene jeg dannet meg under lesningen, godt fast i minnet, og jeg vil påstå at teksten fortsatt utfolder seg i min egen erinding. Men, kjære leser skal du lese noe skikkelig bra av Handke, bør du lese Stendig storm.
Og du, det er ikke sikkert du våkner imorgen.
H.P. Lovecraft: Against the World, Against Life
av Michel Houellebecq
Oversatt av Dorna Khazeni
Gollanz, 2008
Lenz
av Georg Büchner
Oversatt av Jon Fosse
Samlaget, 2018
Dei vakre dagane i Aranjuez
av Peter Handke
Oversatt av Jon Fosse
Samlaget, 2016
Bilde: Isaak Levitan, 1884
Kommentarer
Legg inn en kommentar