Kristendom, Lovecraft og kaos!

Av Håkon Daniel Myhre

Jeg har lest ganske mye siden jeg sist skrev her, så her kommer en dobbel (eller egentlig kvadrupel) anmeldelse. Først har jeg lest Lurt av læreboken? av Bjørn Are Davidsen (sammen med Ole Petter Erlandsen og Torgeir Landro), en frekk liten bok om alt som er galt med det norske lærebøker om kristendomshistorie. Han dokumenterer godt en konsekvent skjevhet i hvordan man forholder seg til kristendom, der det både ved utelatelser, begrepsbruk og, i noen tilfeller, feilinformasjon, portretterer kristendommens komme og virke som uviktig eller negativt for Norge, og ikke som en del av vår kulturelle arv. Davidsen og kollegaene viser overbevisende til representative eksempler på lærebøker som omhandler Norges kristne historie, samt viser seg klart oppdatert på hvordan mye av den aktuelle forskningen nå oppfatter middelalderen og den historiske kirken. Han viser også hvordan det delvis kristenfiendtlige tankegodset kom inn i skolen gjennom skikkelser som marxisten Edvard Bull, hvis skygge fortsatt ligger over skoleverket.

Selvsagt er ingen fremstilling av historien helt nøytral. Men dette unnskylder ikke et slikt bilde av historien som disse lærebokforfatterne maler frem. Det kan også tenkes at dette virker mer splittende enn samlende på den norske befolkningen, særlig i en tid hvor det er nok av splittelse i samfunnet ellers. Skikkelser som Bull ønsket jo i stor grad å så splid i samfunnet, for å bidra til en oppslutning om revolusjonen. En vil jo anta at et skattefinansiert skolevesen skulle ha som oppgave å bygge opp en felles nasjonalfølelse hos elevene. Men kanskje jeg tar feil der…Men dette er et bredere område enn boken dekker. Fokuset her er på kristendom, og her gjør lærebøkene en slett jobb.

Boken er strukturert som en lærebok selv, med enkle repetisjonsoppgaver og plansjer, som kanskje gjør boken litt slitsom. Men den er likevel vel verdt å lese, og bør stå i hyllene i alle landets skolebibliotek, om man ikke får den inn som skolepensum!

Men dette er ikke det eneste jeg har lest de siste månedene. Jeg har også gått gjennom Michel Houellebecqs biografi/essay om H.P. Lovecraft. Würmstuggus ledende redaktør, ærverdige Stian Dalberg, har allerede skrevet en anmeldelse av denne, men jeg skal prøve å legge til noen ord jeg óg, for å utbrodere hva han ikke kunne dekke. H.P. Lovecraft: Against the World, Against Life er en fascinerende liten bok, mindre en biografi enn et essay om Lovecrafts betydning for Houellebecq. Jeg henviser klart våre lesere til denne tidligere teksten, måtte den gi dere nytte. Jeg stiller meg bak de fleste av hr. Dalbergs konklusjoner, men jeg vil ta opp et par ting Dalberg ikke vektlegger. Lovecraft er som nevnt av Dalberg en horror-forfatter, og Houellebecq er en såkalt realistisk forfatter. Jeg sier såkalt, siden jeg ser på kunst som et format for å nå fram til ting som er universelle, det transcendentalt «vakre, sanne og gode», for å benytte meg av litt høyt språkbruk. Slik sett synes jeg at veldig mye moderne «realistisk» skjønnlitteratur ofte blir for nært og selvsentrert til å virkelig komme nær disse tingene. Av moderne litteratur finner jeg mer alternative sjangrer, som science fiction, fantasy og horror, som ofte mer ærlige forsøk på å nå det transcendentale, om enn kanskje ikke like stødig som den store skjønnlitteraturen på 1800- og tidlig på 1900-tallet. Dette gjaldt hvert fall fram til identitetspolitikk begynte å dominere den mer “seriøse” genre-litteraturen, men det får bli en annen bloggpost.

Houellebecq erklærer høyt og tydelige at ingen tenkende, litterære mennesker egentlig er interessert i livet og menneskene i det. Dette er mildt sagt polemisk, men jeg tror det går langt på vei i å forklare hans forfatterskap. Hans forakt for mye av det man holder på med i moteriktige litterære kretser er dryppende. Han sier også i essayet at når støvet har lagt seg, vil det 20. århundret, litterært sett, huskes mest for den den fantastiske litteraturen, for Tolkien, Howard, og Lovecraft. Som han sier, ettersom årene har gått har etterhvert Lovecraft blitt sett på med mer interesse av «intellektuelle» (hermetegnene er Houellebecqs), men han blir fortsatt anklaget for dårlig skrivestil. Houellebecq selv har ingen tålmodighet for denne kritikken, og mener Lovecrafts stil, som er pompøs, er akkurat det en trenger når en ønsker å utforske det Lovecraft utforsket. Nemlig menneskets totale utilstrekkelighet i kosmos.

Lovecraft hadde selv veldig mye til felles med Houellebecq, da de begge demonstrerer en redsel og avsky mot tilværelsen, skjønt den kommer på mange måter ut på motsatt måte. Houellebecq skriver stort sett direkte om hvor platt, uinteressant og deprimerende menneskelivet ved starten av det 21. århundret er, mens Lovecraft snur ryggen til det fullstendig, og skriver om helt andre ting. Han er i Houellebecqs øyne en kompromissløs kunstner.

Vedlagt med denne boken inkluderes to av Lovecrafts historier, «The Call of Cthulhu» og «The Whisperer in Darkness». Siden det var en stund siden jeg hadde lest disse, tenkte jeg å lese dem på nytt, og skrive noen korte anmeldelser av dem. «The Call of Cthulhu» er Lovecrafts mest berømte fortelling, og den eneste som faktisk har med en av “de gamle”, Lovecrafts gude-vesener. Denne novellen er fascinerende, men er fortalt på en ganske kronglete måte, og “klimakset”, om det kan kalles det, er kanskje noe anti-klimaktisk, skjønt uhyggen slipper ikke. Som Houellebecq påpeker, åpner Lovecraft dette ganske direkte, og hinter sterkt til den senere skrekken. Mange vil nok si at dette er en klossete måte å skrive på, men jeg mener at det vekker oppmerksomheten med en gang, overfor lesere som kanskje ikke er sikker på hva de leser.

Den andre historien, «The Whisperer in Darkness», er mye lengre, og i mine øyne enda bedre. Skrekken her er mindre eksplisitt, og ligger mer som en skremmende understrøm i hele fortellingen. Dette er en av de Lovecraft-historiene som blander under og skrekk, og den bruker også mer tid på karakterene enn det som er vanlig i Lovecraft. Den maler et bilde av noe fryktinngytende i høydene i Vermont. I likhet med den tidligere historien, starter Lovecraft rett på sak, men han forteller lite konkret, og det er først på slutten at man virkelig møter det skremmende. Jeg anbefaler begge fortellingene.

Bjørn Are Davidsen: 

Lurt av læreboken? Feil og forvirring om kristen tro i læremidlene

Veritas forlag, 2019

Michel Houellebecq:

H.P. Lovecraft: Against the World, Against Life

Gollanz, 2008