Gå til hovedinnhold

Kim Il-sung og journalistene: Første runde!

 


Kim Il Sung: Svar på spørsmål fra utenlandske journalister

Vennskapsforeningen Norge- Korea, 1975



For et par år siden lånte en av mine kolleger meg et eksemplar av en samling taler og tekster av Kim Il-Sung (eller i det minste tilskrevet ham) utgitt Vennskapsforbundet Norge - Korea i 1975. Jeg har ikke begynt å lese boken før nå, og i det jeg begynte å lese, slo det meg at dette er en bok som egner seg for liveblogging, slik jeg tidligere har gjort med Is-slottet og Rio Grande. Derfor, kjære leser, har jeg bestemt meg for å skrive litt etterhvert som lesningen skrider frem. I og med at dette er tradisjonell, tungrodd marxist-leninistisk prosa, vil det nok ta en stund før jeg kommer gjennom boken, om jeg da overhodet klarer å lese den ferdig. Slik litteratur blir jo ikke skrevet for å kommunisere ideer, men for å overbevise publikum om at siden tekstene eksisterer materielt i vår verden, må også idéene ha noe med den virkelige verden å gjøre (noe de altså ikke har). Men jeg gjør et forsøk.


Boken begynner med et forord der vi får vite at denne samlingen blir utgitt i anledning Kims 63-årsdag. Ja, 63-årsdag. Så kommer en innholdsfortegnelse og et pent fotografi av Den store leder, beskyttet av et sånt tynt, gjennomsiktig beskyttelsespapir.



Det første kapittelet er en tale med tittelen «Framstegsvennlige journalister fra fem kontinenter, før pennen med kraft og fordøm USA-imperialismen skarpt!». Dette er en åpningstale fra en konferansefor journalister i Pyongyang i 1969. I talen takker Kim for innsatsen fra antiimperialistiske journalister fra hele verden i kampen mot imperialismen, både den tradisjonelle kolonialismen og den mer moderne amerikanske nykolonialismen, der USA gjør frigjorte, formelt uavhengige stater til klientstater gjennom handelsavtaler, bistand og generelt ved å «lamme folkets nasjonale selvstendighetsånd og revolusjonære bevissthet, få dem til å innpode anti-kommunistiske idéer og nasjonal nihilisme, spre den dekadente yankee-varianten av umoral og forfall blant dem og fortsette sin ødeleggende og undergravende virksomhet bak slagord som ‘fred’». Men tonen i talen er optimistisk. Kim slår fast at «vi lever i en ærerik tidsalder med revolusjonære forandringer da imperialismen kolonisystem bryter sammen for godt.» Det er en kamp mellom sosialismen og imperialismen, og «i denne kampen vinner de sosialistiske og fredselskende seier etter seier, mens de imperialistiske aggresjonskreftene går i forråtnelse og styrter i grus». Og Kim har jo rett i at imperialismen dager var talte. 60-tallet var jo tiåret da avkoloniseringen i den trdje verden virkelig fikk vind i seilene. Mange av de nye, postkoloniale regimene var jo også sosialistiske, men det var en tid med mye indre uro i sosialismens leir, og av de to supermaktene var det USA som var den dominante, og som på sikt skulle vise seg å være den mest livskraftige. Men hvem vet? Kanskje Den demokratiske folkerepublikken Korea en vakker dag kommer til å knuse Amerika og dermed, væpnet med dialektisk materialisme og Juche-tenkning, bane vei for en verdensomspennende sosialistisk revolusjon?


Andre kapittel, med tittelen «Det revolusjonære asiatiske folks felles kamp vil vinne» er en hilsningstale til Norodom Sihanouk holdt i 1971. Sihanouk, Kambodsjas forhenværende og fremtidige konge tilbrakte mye tid i Pyongyang i første halvdel av 1970-årene, da han ledet en «eksilregjering» som, gjennom koalisjonen Kampucheas nasjonale enhetsfront (FUNK), kjempet en borgerkrig mot Lon Nols diktatur. Også her er Kim optimistisk, ikke bare på vegne av FUNK, men også på vegne av andre av andre revolusjonære frigjøringsbevegelser som kjemper mot de amerikanske imperialistiske aggressorene og deres forræderiske lakeier i Indokina. Selvfølgelig kommer de revolusjonære til å seire! Og det fikk han jo rett i. Bare fire år senere gikk Sihanouks allierte Røde Khmer inn i Phnomh Penh og iverksatte sin sosialistiske revolusjon. 


Følg med videre! I neste runde blir det visdomsord fra Den store leder til en tsjekkoslovakisk delegasjon. Det vil du ikke gå glipp av!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H